AETERNUS – Hexaeon

Jeg har faktisk ikke hørt et eneste Aeternus album siden den mesterlige ”Shadows Of Old” fra 1999, så det var helt klart på tide å sjekke ut bandet igjen. Aeternus har hele tiden holdt på med sin egen greie, eller rettere sagt, sinn helt egen versjon av ekstrem metal, nemmelig dark metal som de selv ynder å kalle det. Men for dere som ikke har hørt bandet før kan en vel enkelt og greit si at Aeternus spiller death metal med en god del black og doom metal elementer. Som nevnt innledningsvis har jeg ikke hørt bandet siden Shadows of old, og det er tydelig at det har skjedd en del siden da. Hexaeon er helt klart et mye mer death metal orientert album, og mer ekstrem og brutal i utrykket, men det har på ingen måte gjort at melodiene har måttet vike, for musikken er fremdeles veldig melodiøs. Skiva byr på mye bra, og favoritten er tittelkuttet som nesten er renspikka doom metal, kongelåt! Ellers er ” The Darkest of Minds”, ”GodHead Charlatan” og ” Christbait” andre veldig bra låter som virkelig sparker rumpe. Den største styrken til denne skiva er helt klart variasjonen. Jeg syns ren death metal ofte har en tendens til å bli ensformig og kjedelig, men i og med at Aeternus hele tiden evner å tilføre elementer fra for eksempel black og doom metal inn i musikken sin, i tillegg til god variasjon i tempo blir dette aldri kjedelig.

Hexaeon er med andre ord blitt et veldig bra album som garantert ikke vil skuffe fansen, men dessverre blir et par av låtene noe anonyme, og dermed ryker femmeren, men dette er likevel en meget bra skive.