KEEP OF KALESSIN – Armada

Det Keep of Kalessin har gjort på Armada, er det jeg tror, det nødvendige for at black metallen skal få et oppsving igjen, for det er ingen tvil om at dette er en sjanger som har kjørt seg fast i et spor det er vanskelig å komme ut av. Spørsmålet er hvorvidt Keep of Kalessin er et rent black metal band lengre, men den diskusjonen overlater jeg til andre å ta.

På Armada får vi servert mye god extreme metal krydret med det ene og det andre og med en fantastisk skarp produksjon som passer musikken perfekt.

For det meste er tempoet høyt og til tider også veldig høyt, men det er en del partier der det roes ned en god del. Det er en jevn strøm med det melodiøse vi kjenner fra før av med Keep of Kalessin og da spesielt fra miniskiva Reclaim.

Det er en del eksperimentelle mellompartier på skiva som jeg regner med vil få en del pepper fra de mest hardbarka black metal fansen, men det synes jeg er helt på trynet, for alle disse mellompartiene er faktisk det som setter prikken over I-en. Selv om det er eksperimentelle partier her og der, deriblant klassisk gitar i beste flamencostil, noe du vel ikke hadde ventet å få høre på en black metal skive, så er disse partiene bygd inn i resten av låtene på en veldig bra måte og helheten er bortimot fullkommen.

Armada vokser og vokser og vokser for hver gang man hører den, og egentlig sitter jeg bare her og venter på at jeg skal bli mettet. Men til nå så har så ikke skjedd, og jeg har sikkert hørt skiva snart 40 ganger. Jeg oppdager nye ting hele tiden, og er ikke det et godt tegn, så vet ikke jeg. Men som jeg nevnte tidligere, er det ikke sikkert at black metal fans vil like skiva like godt som andre. Men mitt tips til dere blir å la den få tid, og du vil garantert skifte mening etter hvert. Jeg, for min del, ser med fryd fram til Inferno, for dette kan ikke annet enn å knuse live. La oss håpe de får bra lyd, for det trenger låtene.

En ting med låtene på Armada er at her trengs ikke full guffe på anlegget for å få med seg alle detaljene, snarere tvert i mot. Med for høy lyd blir alt for skarpt, spesielt riffene, og derfor anbefales sånn middels til middels høy lydstyrke når skiva skal høres.

The Black Uncharted kan vi like godt kåre til årets låt allerede, selv om det bare er i slutten av mars enda. Jeg tviler sterkt på om det vil dukke opp ei låt som i det hele tatt nærmer seg denne i løpet av året. Spesielt mellompartiet med først klassisk gitar og senere fuzzgitar, er noe helt spesielt og jeg får frysninger hver gang jeg hører det. Også vokalen til Thebon er med på å gjøre denne låta ganske enkelt helt genial.

Av de 8 låtene (+ 1 intro og 1 instrumental) som er på Armada vil jeg si at Crown of the Kings, Vengeance Rising, Into the Fire, The Wealth of Darkness og ikke minst tittelsporet Armada og tidligere nevnte The Black Uncharted, er fryktelig gode låter som jeg er blitt rett og slett glad i. Tittellåta kunne lett blitt den låta jeg hadde kåret til årets låt i stedet for The Black Uncharted, for her er det også snakk om et herlig driv og fryktelig gode prestasjoner av gjengen i Keep of Kalessin. Riffet i midtpartiet vil garantert skaffe luftgitarscenen mange nye aktører og bør bli en slager på scenen framover.

På Vengeance Rising er det enkelte partier der det spilles ultrakjapt av trommis Vyl og gitarist Obsidian C, og det med en helt klar og skarp sound slik at alt høres veldig klart og godt. Det går så raskt for seg at Formel 1 sjåfør Michael Schumacher kan bare helt enkelt gå hjem og vogg.

Når det gjelder det vokale som presteres på Armada, så er jeg mektig imponert over hva Thebon har klart å få til. Han varierer veldig mye og beviser at han er en meget habil vokalist. Gutten har ganske enkelt vokst seg til en av de beste extreme metal vokalistene i landet i løpet av det siste året.

Også Wizziac gjør en knalljobb på bassen, så de av dere som tvilte på at de nye gutta i bandet ikke skulle holde mål, kan bare ta det helt med ro. Dette smaker det fugl av. Armada er et kremmerhus av et album, mer er det ikke å si om den saken.