ANNIHILATOR – Schizo DeLuxe

Annihilator har i mine ører kun gitt ut en skive som er verdt å snakke om. Det var den skiva de virkelig slo an tonen med raske riff og gode thrash metal låter. Jeg snakker selvfølgelig om bandets debut Alice In Hell fra 89. Etter den har de mer og mer gått over til thrashcore og det som enda verre er, nemlig hardcore. Dermed datt jeg elegant av det lasset og konsentrerte meg heller om skikkelig metal, ikke denne coregreia som nå herjer Europa som en farsott.

Nå er imidlertid Annihilator tilbake og skal etter sigende være nærmere sine røtter enn på lenge. Jeg kan til dels si meg enig i at de er inne på rette sporet på noen av låtene på denne nye skiva, mens resten er trygt forankret et sted i grenseland mellom thrash metal og core. Dette er en kombinasjon jeg ikke helt har fått taket på, selv om grensen mellom amerikansk thrash og core er ytterst liten. Nå skrives det i promoskrivet at Jeff Waters selv uttaler at Annihilator er 100 prosent pure metal. Det er det vel ingen tvil om for mannen klarer fortsatt å komme opp med flere tøffe, intense og til dels raffinerte riff også i dag. Men hovedvekten er som sagt innen hardcore eller thrashcore. Dog, noen låter kan jeg si meg helt enig i, er mer tilbake til røttene til Annihilator. Førstelåta Maximum Satan er av denne typen jeg kan like, men det er spesielt låtene Drive og Plasma Zombies jeg spesielt liker på denne skiva. Resten blir det for mye core i og faller langt utenfor den typen metal jeg liker.

Om Annihilator er tilbake på det rette sporet, skal være usagt, men noe av det de gjør er det. Og skiva er vel godkjent, men heller ikke noe mer.