1349 – Hellfire

Etter albumene Liberation og Beyond the Apocalypse inntok 1349 plassen som verdens mest extreme extreme metal band. Etter at Beyond the Apocalypse kom ut, er det flere band som har yppet seg, men ingen har helt klart å ta i fra 1349 tronen. Man har liksom sittet her og ventet på at noen skulle klare det, men da dukker 1349 opp med et fyrverkeri av ei skive. Hellfire er tittelen på bandets tredje album og all tvil er skjøvet til side. 1349 er og blir klassens overhoder. Det er ingen ved over og ingen ved siden av. Bare en haug med band et godt stykke nedenfor. 1349 drar faktisk den extreme sounden sin enda et par hakk til med Hellfire. Tempoet er ikke av Formel 1 klasse hele tiden på denne skiva. Men allikevel har de en sound som gjør det hele så til de grader extremt, at det nesten gjør vondt å høre på.

De har noe som kan til tider minne om litt melodi i enkelte av låtene, men det blir helt feil å si melodiøst, når det er så til de grader extremt. Du skjønner kanskje hva jeg mener, og gjør du ikke det, regner jeg med at det oppklares når du får hørt skiva.

Låtene på denne skiva setter seg etter en del gjennomhøringer og de blir sett gjenkjennelige etter hvert også. Flere av den er skikkelig gode og tittelsporet klokker inn på nette 13:49 og er en ren svartmetallåt av den gamle skolen. Den har jeg bitt meg ekstra godt merke i og har vel blitt en av de største favorittene på skiva. Det må nevnes at de 3 første minuttene på den låta er intro, men allikevel masser av godlyder fra 1349 der.

Av de andre låtene må nok I Am Abomination, Nathicana, Celestial Deconstruction og To Rottendom trekkes fram som den viktigste delen til at helhetsinntrykket av denne skiva blir såpass bra som det er blitt. Kongelåter med en god del old school black metal i seg her og der. Jeg må si at jeg liker 1349 slik de fremstår på Hellfire. Som det sies inne i bookleten; Hell no Longer Awaits, it is here.