BIOMECHANICAL – The Empires Of The Worlds

Britisk metal består av Anaal Nathrakh, My Dying Bride, Iron Maiden, Judas Priest, Motörhead og ellers for det meste noe hardcore, en del håpløs black metal og et og annet brukbart death metal band. Noen andre unntak er det selvfølgelig også, og Biomechanical er et av dem. De gjør noe så uvanlig som å blande en haug med sjangere inn i musikken sin. Man kan kanskje tro at de har et identitetsproblem og ikke vet hva de skal gjøre, men det virker som om de har en plan med det de gjør på denne skiva. De blander i alle fall heavy metal med teknisk relativ rask progdeath, stooner og en del andre innslag fra både death og thrash. Det mest oppsiktsvekkende er allikevel vokalen. Den går fra skrik og growl til noe som minner mye om Rob Halford og Bruce Dickinson. Det kan nok låte litt merkelig for mange, men den første låta er egentlig et prakteksempel på hva Biomechanical gjør. Først er det heftig riffbasert teknisk progdeath med ganske kul blanding av growl og ikke så høy skrikevokal. Men når refrenget kommer, blir det melodiøs heavy metal med Halford vokal. Deretter er det i gang med progdeath’en igjen ikrydret en heftig gitarsolo og litt flytende synthbruk, og sånn foregår det gjennom hele låta. Ganske så heftig og etter flere gjennomhøringer setter det seg, og man lærer seg fort å sette pris på hva Biomechanical holder på med. Det finnes enkelte partier der det er lagt på noe som unektelig minner om damekor, og det er bare med på å gjøre hele greia enda mer merkelig og innholdsrikt.

Det sies at dette er den nye måten metal skal spilles på; det er jeg ikke så fordømt sikker på, selv om akkurat dette låter ganske så fett. Og til tross for at jeg liker denne skiva, så må jeg nok innrømme at jeg foretrekker min metal mer av det brutale slaget. Men for heavy metal fans, vil jeg anbefale at du tar en lytt. Det kan hende at du blir en smule overrasket over hva Biomechanical byr på.