BELPHEGOR – The Last Supper

Første gangen jeg hørte denne skiva, syntes jeg den var tøff og ganske bra. Skiva var pakket ned i sekken, dvs påskesekken og som igjen betyr Inferno sekken. Man må jo ha litt musikk til den altfor lange og kjedelige togturen fra Trondheim til Oslo. Varmt er det også. Helvetes varmt. Fordelen med det er at da blir damene mer lettkledde. Ikke det at det var noe spesielt å se på her i kupeen, men i nøden spiser som kjent fattern makrell…eller noe i den duren.

Over til våre østerriske venner i Belphegor. Jeg må få sagt det med en gang at jeg har fullstendig skiftet mening om The Last Supper. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på første gangen, for når jeg satte den på nå, så er det ikke så veldig vanskelig å høre at dette rett og slett blir for dårlig. Den har en omvendt foredlingsprossess, og det vil si at skiva blir dårligere for hver gang jeg hører den. Heldigvis er jeg snart ferdig med den og kan legge den bort for godt. De 3 siste låtene, som for øvrig er av de 5 bonuslåtene, er de låtene som trekker skiva opp til en toer. Resten er stort sett bare ræva. Vokalen er ganske bra og enkelte av riffene det samme. Låtene blir for enkle og for dårlig utført. Det verste med hele skiva er det som blir kalt tromming. Hvis du har hørt de tidlige Venom skivene der Abaddon dunker i vei i sin monotone og heller umusikalske stil, da vet du hva jeg prater om, for Belphegor’s session trommis på The Last Supper ødelegger hele skiva med sin udugelighet, og han er verre enn hva Abaddon var på sitt verste.

Ellers vil jeg si at den mindre vellykkede bruken av synth på et par av låtene, kunne vi vært foruten. Enkelt og primitivt, og jeg er sikker på at min avdøde bestemor (RIP) kunne gjort det langt bedre. Nei…..denne styrer du ganske enkelt unna.