MY DYING BRIDE – Gjør som de vil

My Dying Brides kommer med et nytt album, A Line Of Deathless Kings, niende oktober. Muligheten til å forhøre seg om det var noen revolusjonerende endringer i vente presenterte seg i Bergen og Hamish viste seg å være en enkel mann å få i tale denne fredagskvelden.

 

ET: Hvordan har du det nå?

Hamish: Veldig bra. Sto nylig opp og spiste en matbit, det vanlige når du er ute på turne. Har ristet av meg det verste jet laget nå. Vi har vært på tur gjennom Belgia, Tyskland, Slovenia, Spania og så videre og så videre. Masse festivaler nå om sommeren så vi får reist litt og spilt våre raskeste sanger. På festivaler er det mange bland publikum som ikke nødvendigvis er der for å se oss så vi sparer de lengste og seigeste sangene våre for å ikke skremme de vekk. Vi kan jo lett fylle en set list med bare fire låter, men de sparer vi for rene konserter og våre die hard fans. Vi har jo gitt ut såpass mange album nå at det bare blir vanskeligere og vanskeligere å sette sammen en set list for å tilfredsstille fansen, pluss at vi også vil ha med flest mulig av våre egne favoritter. Den beste løsningen hadde vel vært å spille konserter på tre timer, men da ville vel trommisen begynne å klage, men trommiser klager hele tiden så det hadde ikke akkurat vært noe nytt. He he he.

 

ET: Når du først nevner trommiser. Shaun har klart å bli skadet først i en fot, så den andre. Nå har han pådratt seg tendonitis i albuene og har ikke bidratt så mye de siste årene, er han fortsatt som fast medlem å regne?

Hamish: Vel, det er ikke tatt noen endelig avgjørelse enda. Mesteparten av ALODK ble skrevet av Andrew og meg selv vekk fra øvingsstudioet siden vi ikke har vært i stand til å øve som et band. Shaun er fortsatt en del av bandet, men hva fremtiden holder er usikkert. Vi kan ikke sitte passive og vente på at han skal restituere seg hele tiden.

 

ET: Kan du gi oss en pekepinn på hva vi har i vente på A Line Of Deathless Kings?

Hamish: La oss ta singelen først. Deeper Down er ute nå og er vår første singel på mange år siden plateselskapet insisterte. Vi hadde så utrolig mange gode låter denne gangen at det virket fornuftig å gå med på det. Albumet er uansett over en time langt, og de siste månedene føles som den mest kreative perioden i mitt liv. Jeg kan knapt vente på å få reaksjoner tilbake etterhvert som folk får hørt det. Det er det mest utfordrende og varierte albumet vi har satt sammen så langt. De seige partiene er det seigeste, mest brutale og sykeste vi har gjort på veldig lenge og passer utmerket til låtene med trøkk og høyere tempo. Aarons stemme er utsøkt og det beste han har spillt inn noensinne. Rett og slett forbløffende hva han får til.

 

ET: Hvordan setter dere sammen sangene til hvert album? Er det mye ubrukt materiale dere kommer til å gi ut senere?

Hamish: Vi har alltid masse riff og ideer på gang, enkelte biter kan bli liggende i mange år før vi finner rett sammenheng å bruke de. Det har hendt at vi har startet med ett enkelt riff og bygd låten rundt det for så å finne ut at låten er utrolig bra, men at riffet ikke er det beste i den sammenhengen. Da er det bare å fullføre låten med et bedre riff ig legge det gamle til siden for senere bruk. De fleste låtene starter med gitarene men noen ganger, som på The Scarlet Garden og Catherine Blake kom Aaron med tekstene og vi bygde låtene rundt de. Vi prøver å bruke flere teknikker for å unngå å gjenta oss selv for mye. 16 år er lang tid, men vi prøver alltid å finne ny innspirasjon. Vi vet at vi har mange nye ideer i vente, og vi har biter liggende fra arbeidet med de tre siste albumene som venter på å bli brukt i rett sammenheng. En låt som kun blir utgitt på singelen, Child Of Eternity er fantastisk! Ikke bare fordi at jeg har en solo i den, men som helhet. Den låten hadde uansett ikke kommet med på albumet siden den ikke passet til resten av materialet som er der og ville ikke blitt utgitt hvis ikke plateselskapet hadde hatt lyst til å gi ut en singel. Vi kommer ikke til å gi oss, vi har fortsatt mange flotte MDB album inni oss som vi skal gi ut.

 

ET: På de seneste utgivelsene har Aaron benyttet seg av growling i mye mindre grad, har dette noe med stemmen hans å gjøre eller er det ett bevisst valg fra deres side?

Hamish: Aarons stemme er fantastisk, han har ingen problemer med stemmebåndene. Han røyker ikke og tar veldig bra vare på seg selv. Grunnen til at det har blitt mindre growl er at det ikke har passet inn med de låtene vi har laget. Når vi spiller live og drar The Thrash Of Naked Limbs eller en annen gammel låt med masse growls inn i settet beviser han at han fortsatt har like bra stemmekontroll som han alltid har hatt. Så for vår del er det greit at han blir med i bandet en stund til. He he he.

 

ET: Hvordan rangerer du deres forrige album, Songs Of Darkness, Words Of Light nå som dere har laget ett nytt album?

Hamish: Jeg elsker den! Det er låter på det albumet som jeg vil rangere blandt det beste arbeidet vi noensinne har gjort, som f.eks Cathrine Blake og The Wreckage Of My Flesh. Vi har spillt The Blue Lotus live mange ganger i år og den har blitt veldig godt mottatt. Jeg vil anta at vi alltid vil ha plass til minst en låt fra albumet i livesammenheng, selv om det hvert år kommer til flere nye låter vi vil spille samtidig som mange eldre låter prøver å kjempe seg til livespilling. Det eneste jeg ser som negativt med det albumet nå i ettertid er coveret. Jeg likte det når det kom ut, men det har vist seg å være veldig stor stridighet blandt våre fans om det og jeg begynner å helle mot de som synest det er alt for moderne og si-fi siden det så tydelig er ett ”computer generated image”. Kunsten på Deeper Down derimot er fantastisk godt gjennomført. Det er en utrolig spennende tid akkurat nå, jeg bare venter på at det nye materialet skal nå ut til våre fans. Det er mange låter vi har lyst til å spille live med en gang, men vi vil vente til albumet kommer ut i butikkene så fansen kan gjenkjenne låtene og nyte de mer. En konsert er ikke den beste måten å bli introdusert for en ny låt når du står der med en øl og følger med på showet. Bedre å bli kjent med albumet først, så nyte låtene live.

 

ET: Hva motiverer deg til å fortsette med musikk etter så mange år og utgivelser?

Hamish: Å reise verden rundt og dele musikken jeg elsker med alle som har lyst til å høre den. Vi har hentet vår inspirasjon fra så mange forskjellige sjangere at vi får et bredt spekter av tilhengere, fra dømetall til goth og mange som ikke er inne i metall miljøet i det hele tatt. Vi trekker til oss nye fans hele tiden og derfor valgte vi å gi ut Anti-Diluvian Chronicles i fjor der vi samlet låter fra hele vår karriere på tre cder for at yngre fans lettere kunne høre vår utvikling. Hovedgrunnen til at jeg driver med dette må være utgivelsene. Uansett hva som skjer senere vil jeg alltid ha utgivelsene å se tilbake på og være stolt av. MDB har alltid hatt full kontroll på alle aspektene ved egne utgivelser, helt uten innblandelse fra platekompaniene, så det du hører er det vi ville lage. Vi har alltid vært ærlige mot oss selv og gjort det som vi ville, ingen kan noensinne ta det fra oss!

 

ET: MDB har aldri vært det bandet som har turnert hardest, sliter Aaron fortsatt like mye med å komme seg på scenen?

Hamish: Vi foretrekker å ikke overeksponere oss. Når du ikke vet når du kan oppleve oss live igjen neste gang blir det lettere å møte opp og det blir mer ett show enn bare en vanlig konsert. I England spiller vi som oftest bare en konsert hvert år. Jeg kunne godt tenkt meg å spille litt oftere live, men vi har skrevet, spillt inn og utgitt 9 studioalbum på 14 år og dvder og livecder osv. Slikt tar tid og krefter. Aarons sceneskrekk har ikke blitt mindre med årene. He he he. Han kjemper en kamp hver gang han må opp på scenen, det er hardt for han å stå der så utsatt som frontmann. Når han synger enkelte sanger gjennopplever han traumene som han hentet teksten ut fra og det er noen mørke og dystre reiser han må ut på da. Vi drar han med oss ut på turneer og prøver å få til litt flere spillejobber, men selvsagt hadde han foretrukket det om vi aldri spillte live igjen. Men å se han så ukomfortabel og utsatt for den torturen det er for han å stå på scenen bidrar til showet og jeg synest det er flott å se på. Vi andre kan bare kjøre på og nyte konserten og se på han vri seg i smerte. Jeg hadde vel syntes synd på han hvis jeg brydde meg. He he he.