Lindy Fay-Hella, Gaahl og Dei Farne live på Sentralen –

Lindy Fay-Hella, Gaahl og Dei Farne
Sentralen 17.07.20

I return with fire

I det jeg entret var Marmorsalen fylt med noe som minnet om den beste sangen på Subtrata-plata til Biosphere, jeg kan ikke tenke meg et bedre preludium enn det. Ut på scena kom to vokalister, to trommeslagere og en luring med et bord fylt av magi, fra der jeg satt kunne jeg se en Korg.

I løpet av konserten skulle det bli klart at han hadde et stort utvalg av lyder jeg gjerne skulle ha snoket litt i. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet av konserten, uansett så var det ikke det jeg fikk. Jeg fikk gåsehud og det gang på gang på gang. Det var fysisk. Ren drømmende drivende vibrasjon rett i kroppen. Det hørtes ut som å stå først på en båt og kjenne havet slå mot deg. Jeg tenkte på Kate Bush og på Twin Peaks. Og når jeg tenker på Twin Peaks, da er det bra. Og på Depeche Mode og Ofra Haza og Mari Boine og Laurie Anderson og Bel Canto, men dette sier sikkert mer om meg enn om dem.

Men det hørtes norsk ut altså. Urnorsk. På tredje låta kom det med en tredje vokalist, og det de gjorde sammen med vokalen da var overjordisk. Jeg har aldri tenkt på vokal som noe skulpturelt men det var den her. Den var over og under og ved siden av og plutselig alt på en gang og på et tidspunkt føltes det som om rommet falt ned en etasje, det kila i magen faktisk. På neste sang kom det nok en vokalist, en jeg trodde var en pønkete plateselskapsfyr. Starten på denne låta var som en massiv vill vegg. De var nå fem vokalister, to stødige trommiser, luringen på Korg og det var gåsehud igjen. Så hevet Gaahl seg og dro med seg hele landskapet over evige, tidløse, drivende vidder. Mørkt og mellomtoner og små glimt av sterkt klart lys.

Så begynte en av de andre vokalistene å skrike, på en bjeffende naken måte og det var til å besvime av, helt rått. Det rev i sjela. Jeg vet ikke om Fay-Hella er den snille, den slemme eller den gale heksa men hun synger og danser gudommelig. På magen hadde hun et stort glittersmykke og under der var det kraft. Rå kraft omgitt av dype klanger, raslete instrumenter og strupesang så sterk at jeg nesten mistet pusten. Dette er litt av et band, solid og skjørt, stødig og vilt, vakkert og variert og hele tiden inn og ut av mørket og lyset, som livet. Publikum jublet og ropte. En kan ikke danse på sitte-korona-konsert, men se opp for fortsettelsen, folk vil danse. Jeg kom på eventyret om han som fikk folk til å danse, om de ville eller ikke. Dette er på vei mot ekstase

Vi har også lastet opp bilder fra konserten og du finner dem her https://www.eternal-terror.com/gallery/view.php?id=3971