NICK CAVE – Oslo Spektrum

Konserten begynner rolig. Nick sitter på en stol gjennom Anthrocene. Men så snart den er over er han oppe og går. Han har en egen lavere scene helt oppi rekkverket, for han liker å være nær publikum. Når han går frem og tilbake løftes armer i været som kinetisk kitt blir sneiet av en magnet. Noen får et håndtrykk, andre får et blikk, men det er ikke før han synger «can you feel my heartbeat» i Higgs Boson Blues det tar av. Han tar tak i en persons hånd og legger den mot brystet sitt mens han legger seg over publikum og roper «boom boom boom». Det er også i dette øyeblikket publikum våkner og følger ekstra godt med. Fra dette øyeblikket er det publikum som står i sentrum.

From Her To Eternity er den første av de gamle klassikerne som kommer. Dette er like mye Warren Ellis sin låt som Caves. Han spiller fiolin som en gitar og veiver den rundt i luften mens han lager kontrollerte ulyder. Denne låten kan minne litt om frijazz. Låten er rytmisk, men det er mye lyd som kan tolkes som bråkete. Dette er en av mine favoritter, rett og slett fordi den er så vill. Tupelo ligeså. I bakgrunnen spilles en video av tropiske orkaner. Nick er kjent for sine mørke, ofte makabre, men poetiske tekster. Murder Ballads er kanskje hans mest kjente album, iallefall for oss som var tenåringer på 90-tallet.

Nick setter seg ved flygelet, og balladen The Ship Song roer ned stemningen før han oppfordrer til allsang i Into My Arms. Det er noe spesielt med å høre en fullsatt Spektrum synge «into my arms, oh lord, into my arms». Jeg har gåsehud.

I Red Right Hand glemmer han teksten litt. Han begynner midt i refrenget, stopper opp, og tenker seg litt om. «Ah, Fuck it!» han må finne frem jukselappen. Men like kjapt som han blikker ned på arket, så er han tilbake i publikums armer og fullfører låten med litt moderniserte tekster. «You don’t like that shitty old iphone, he’ll get you a better one.»

The Mercy Seat er ikke mindre vill. I Distant Sky roes det ned på nytt. På bakgrunnen vises en video av Else Torp, som gjestesynger på låten. Hovedsettet avsluttes med tittellåten Skeleton Tree.

Nick Cave & the Bad Seeds, Bergen 2013
Photo by Stig Pallesen

En liten pause med mye jubel og trampeklapp før ekstranummeret. The Weeping Song føles litt tom uten Blixa Bargeld, som forlot The Bad Seeds i 2003. Men den tomme følelsen forsvinner fort mot slutten når Nick hopper ut i publikum og går bakover til et kamerastativ der det er satt opp en miniscene. Han får en publikumer til å holde mikrofonen mens han leder an en liten klappelek. «Give me your jacket» beordrer han en annen. Han får en rosa hettejakke og bruker den til å tørke svetten med til stor latter fra publikum.

Når han kommer tilbake til scenen drar han med seg en bråte med publikumere på scenen mens Stagger Lee runger i bakgrunnen. Det tar litt tid før låten starter, for Cave må samle nok gjester. Godt og vel 100 personer får komme opp og skue ut over en fullsatt Spektrum. Men alles øyne er klistret til Nick. Noen sniker til seg en klem, andre får danse med han. En mann som er litt for ivrig med kamera får nærmest mobilen slått ut av hånda av han. Igjen roter han litt med teksten, men fullfører låten som den proffen han er. Jeg har sett dem to ganger før, og begge gangene har han glemt teksten på Red Right Hand og Stagger Lee.

Alle blir beordret til å sette seg ned for avslutningslåten Push The Sky Away. Han takker og introduserer bandet før han tusler av scenen og det hele er over.

Showet var helt utrolig. Nick synger bedre enn jeg har hørt før. Han snakker ikke noe særlig, men humoren og poesien hans skinner gjennom i fremføringen. The Bad Seeds, Caves trofaste musikere, er upåklagelige. På veien hjem tar jeg meg i å nynne på Into My Arms. Regnet kjennes nydelig i kveld.

Setlist: Anthrocene / Jesus Alone / Magneto / Higgs Boson Blues / From Her To Eternity / Tupelo / Jubilee Street / The Ship Song / Into My Arms / Girl In Amber / I Need You / Red Right Hand / The Mercy Seat / Distant Sky / Skeleton Tree // The Weeping Song / Stagger Lee / Push The Sky Away