KATZENJAMMER – Folkrockpopbluegrass-skranglesirkuscowboy-musikk
- Posted on 01-05-2011
Med det de selv kaller "Folkrockpopbluegrass-skranglesirkuscowboy-musikk" har Katzenjammerjentene lovet å spre glede og energi for studentene i Storsalen. Etter siste besøk i 2009 er det etterlengtet å få jentene tilbake i Trondheim, og selv om det bare er april, er dette den perfekte mulighet til å ta på seg kjolen og danse våren inn…
Før konserten får jeg en prat med de fire flotte jentene:
Katzenjammerjentene er på turné for tiden, og i den forbindelse lurer jeg på hvordan livet på tur er, og hvordan det egentlig er å reise 4 jenter sammen…
Turnélivet er utrolig gøy! Det er også litt slitsomt, det kan bli litt lite søvn innimellom. Vi har faktisk sovet siden vi kom ned fra Bodø i morges. Og 4 jenter på tur sier du? Det er et rent helvete! Neida. Det blir jo som med alle som er på tur, klart det blir litt diskusjoner og slikt når man tilbringer 24 timer i døgnet oppå hverandre. Spesielt gøy er det når vi blir synkronisert og alle har «uka» samtidig. Da kan det bli litt catfight. Men ja, mye blod på tur; har vi ikke mensen så slår vi hverandre til blods! Som regel går det veldig bra, og vi trives veldig godt på tur. Det gøyeste er når vi reiser med buss rundtom, og faktisk får sett litt av byene vi besøker. Det er kjekt å oppleve alt ifra Svalbard til Australia, og vi har sett veldig mange byer i Tyskland, uten at vi helt vet hvilke… I det siste har vi flydd rundt i nord-norge, og da må man opp veldig tidlig, og det eneste vi ser er flyplasser før vi kommer til location med forberedelser og lydprøver. Så det hele er ganske logistikkbasert utenom den timen vi faktisk står på scenen. Men det er den timen som gjør det hele verdt det. Den timen er det beste vi gjør; man får så mye energi fra publikum, og forskjellig respons overalt. Vi får møtt mange mennesker; veldig mange koselige og veldig mange raringer, men det som er godt å se er at til syvende og sist så er folk bare folk!
Jeg har hørt rykter om at dere har endel blodfans rundtom?
Ja, i Tyskland! Om vi skal si at vi har blodfans eller stalkertyper etter oss, så finner vi de der. I Norge blir vi ikke kjent så mye igjen, men i Tyskland blir vi faktisk kjent igjen på gaten, vi har jo vært der veldig mye, og har mange rare historier derfra. På én turné var det en person som satt klar i campingstol rett utenfor bussen vår. Han hadde med matpakke og det hele, og satt bare og ventet, lenge, på at vi skulle komme ut av bussen for å gi han en autograf. Dette er typiske autografjegere; de er bare ute etter å få autografene til band som spiller forskjellige steder, og de sitter og venter hele dagen om de må. Noe sånt ville jo aldri hendt i Norge! Stalkere, i mild form, men fortsatt stalkere, det har vi altså i Tyskland. Det er f.eks en person som kjører etter oss i bobil og snikfotograferer Solveig. På hvert nye sted vi skal ha konsert kommer han og leverer et bilde av henne, der hun gjerne står og gjør noe helt dagligdags.Og Turid fikk lange kjærlighetsbrev fra en mann der han beskriver hårene på armene hennes… Det har også hendt at noen har fulgt oss fra øst til vest i USA, og stilt på alle konsertene. Det er litt vanskelig for oss å forstå. Klart musikk er sterkt, og det er utrolig flott å se at man kan gjøre noe sånt med folk, men det blir litt virkelighetsfjernt for vår del.
Om dere spiller på en regnfull festival, eller om dere spiller på små eller store steder, virker det som dere alltid har like mye energi. Hvordan får dere frem denne energien, og er det noe spesielt som bringer det frem i dere? Hvor er det beste publikumet for dere?
Om hvor det beste publikumet er, så er det vanskelig å svare på, fordi hvert eneste land har sin egen spesielle måte å være på, og på stort sett alle konsertene er det «hæla i taket» uansett. Har lyst å trekke frem en Svalbardopplevelse, fordi der ble det så utrolig ekte. Ingen som faket noe som helst, bare pur glede og oppriktig «harmoni». Russland er også helt sprøtt, der opplevde vi mosh pit for første gang, under en vals! Og det er gøy, folk må kose seg sånn som de vil, så lenge de ikke blir skadet! Det finnes ingen fasitsvar på hvor det er best å spille, det kan være hvor som helst at det kan oppstå magi. I Trondheim er det alltid kjekt, vi koste oss veldig sist vi spilte i Storsalen og under Olavsfestdagene samme år (2009). Akkurat da var det godt å komme tilbake til Norge etter lang tid i utlandet. Vi har det alltid gøy på scenen! Dagene varierer jo selvfølgelig, man kan ha en kjipa dag der det koster veldig mye å gå på scenen. Noen dager har vi reist langt, det er kanskje et kvarter til vi skal på scenen og da er det lett å tenke «hvordan skal dette gå?» Men med én gang vi kommer på scenen, så er det et eller annet som skjer. Da er vi i «sonen»; det er derfor vi er der; det er jo det vi har ventet på hele dagen når vi er på tur. Energien fra publikum smitter fort over på oss. Hvis vi står på scenen og ikke gir like mye av oss selv merker vi at vi ikke får så mye tilbake fra publikum heller. Men hvis vi gir alt og går inn for det med livet får vi det så til de grader tilbake! Det er noe som kommer helt naturlig og det er verdt å gi alt. Jeg har aldri opplevd at vi ikke har hatt mye energi på scenen, selvfølgelig av forskjellig grad, men alltid energi. Noe som også er viktig å få med er at vi inkluderer publikum. Det er ikke sånn at vi sitter på vår høye hest der oppe og skal vise oss frem; vi får med publikum og har det gøy sammen. Vi har såpass mange sjangere også, så sjansen er stor for at i hvert fall én av sangene våre treffer alle.
Vi spiller jo også i veldig fargerike og morsomme klær, så det bidrar til at vi har det veldig gøy. Vi gjorde ikke det i begynnelsen, da gikk det mest i bukser og luer, før vi begynte å sy våre egne kjoler. Vi planla heller ikke å ha med oss 15 instrumenter på tur, men det har bare blitt vår greie. En veldig naturlig utvikling. Anne Marit pleier for eksempel å stille i en slags generaluniform, bare fordi hun synes det er moro, og fordi hun kan. Vi er det bandet vi vet om som snakker mer om kjoler og støvletter enn musikk, he he. (Jeg fikk da god respons på blomsten som lå klar i min egen veske.. 😉
Vi har også ritualer, som mange andre band, som vi pleier å gjøre før konsertene. Etter vi var med i programmet «Kjempesjansen» i 2008 presenterte vår kjære venn Dan Børge Akerø oss på denne måten; «La oss slippe kattene ut av sekken! Og det heter altså Hey, ho, on the devils back – Katzenjammer!» Så vi står i en ring før alle konsertene og roper akkurat det. Og hvis ikke vi gjør det, så er det noe gærn’t! Det femte bandmedlemmet vårt heter forresten Børge Bass. Det var den første bassen vår. Vi har en til, som vi har med i dag, og han heter Akerø. Om vi skulle fått en tredje bass en gang i fremtiden må han nødvedigvis hete Dan. Børge Bass er en del av gjengen; han har sin egen facebookprofil, og en gang fikk han sitt eget boarding pass på en flyreise.
Og dere har det travelt foran dere nå med videre turné og et etterlengtet(!) plateslipp…?
Vi elsker å være i studio, og sånn sett er dette perfekt timing å gå i studio- og gi ut plate på. Vi har spilt de samme låtene i 5 år nå, med kanskje 4 nye, så det er veldig godt å få litt nytt inn i settet. Det er klart at det er på konsertene vi får mest respons på de nyeste låtene, og får vi god respons gleder vi oss til å gå i studio og spille de inn etterpå. Det er den største grunnen til at vi virkelig gleder oss til denne turneen her nå; å få spilt en del av de nye sangene etter så mange år med det samme. Det gir veldig mye energi! Og Tyskland er kanskje rett sted å skape blest om den nye platen. Vi er spent på å se om responsen er annerledes nå; vi spiller på mye større klubber og har solgt ut mer enn vi pleier, i tillegg til å spille i land vi ikke har vært i før; Frankrike, England osv. Vi har jo også vært så heldig å få med oss Unni Wilhelmsen som support. Det blir spesielt, hun er tross alt en artist vi hørte på som yngre og som er et forbilde for oss. Hun har så mye tyngde, så det blir mer som et samarbeidsprosjekt. Hun har ikke spilt i Tyskland før, så derfor er det en fin mulighet for henne å få prøvd seg frem der sammen med oss.
Helt til slutt vil vi poengtere at den nye platen kommer i løpet av året! Kanskje rundt sensommeren en gang. Den som venter på noe godt, osv… Vi vurderer forresten å ha en tysk tittel på platen, men det kan hende at det er å skyte oss selv litt i foten. «Did ju nååå Katzenjammer is a german word???»
Konserten
Med blomsten på plass i håret, og med 5 kamerater(!) på slep ankommer vi Storsalen klar for konsert. Etter å ha sikret oss plass klint oppi gjerdet fremst i salen står jubelen i taket da Katzenjammer kommer på scenen. Jentene lovet mange nye sanger og enda mer typete signaturantrekk for anledningen og det blir tydelig i form av Anne Marit som flyvertinne og Solveig i indianerjentestil. Jentene åpner friskt med flere nye sanger, og får raskt med seg salen i dans og glede, men det er først når «Demon Kitty Rag» spilles at man merker at man er på Katzenjammerkonsert! Jentene koser seg, publikum koser seg, og det hele eskalerer i allsang til låtene «To the sea», «Mother superior», «Der Kapitän», og ikke minst «Hey ho on the devils back»! Å ta med seg en coverlåt av Genesis’ «Land of confusion» satte ikke akkurat demper på stemningen heller… Med publikum i full ekstase går Katzenjammer av scenen, fortsatt uten å ha spilt signaturlåten jeg tror de fleste ventet på. De blir ropt tilbake som heltinner, og «A bar in Amsterdam» settes i gang. Jeg tror ikke noen bar i Amsterdam hadde klart å toppe stemningen til dette sirkuset av et høydepunkt, og forøvrig hadde jentene nesten ikke trengt å være på scenen for sangen engang, for Storsalen tok over showet.
Til tross for mange nye låter klarer Katzenjammerne å holde koken i salen; publikum er med å danse til aller siste slutt. De går faktisk på scenen en tredje gang etter kommando fra salen, og "Ain’t no thing" blir nest siste låt før jentene bestemmer seg for å kåre Trondheim som sitt beste publikum så langt! Det viser seg også at de har brukt sine 15 instrumenter, så siste låten blir like godt spilt på en ølflaske. Noe man kan like veldig godt! Så spørs det om ikke jentene får et par trøndere etter seg i bobil når de begir seg ut på videre turnè i det store utland…
Personlig høydepunkt: "Demon kitty rag"