TRONDHEIM METALFEST 2015 – Dag 3 – Scandic Lerkendal

Nergard: Bortsett fra vokalisten ble dette en stillestående og dessverre må jeg si, litt kjedelig konsertopplevelse. Man skulle neste tro at bandet hadde vært på samme festen som festivaldeltagerne. Det var smil å spore, men veldig lite bevegelse på scenen. En alvorstynget gjeng som spilte og dett var dett. Noen gjesteartister kom til og gjorde sine saker bra, men dette ble litt rotete da pausene som oppstod da folket skulle inn og ut. Helt grei konsert sånn spilleteknisk, men på festivalens dag ble dette ikke helt det store for slitne festivaldeltagere.

Thrashfest part III: Tankard er alkometallens fedre og normalt er det veldig morsomt. Friskt og fengende. Det var det denne gangen også. Overraskende tidlig konsertstart, men gledelig nok var det bra med folk til stede foran andrescenen såpass tidlig. Fullt var det ikke, men sånn nesten akkurat passe bra med folk. En veldig hyper Gerre slet litt med å få med seg publikum i begynnelsen, men etter hvert var de fleste med på moroa og dette ble en fest. Derfra og til bandets tildelte 45 minutter var omme, var han bare helt sjef. Han flashet magen, tømte øl over seg selv, løp en tur ute blant publikum mens hans sang, danset med en kvinnelig fan på scenen, flørtet med dem han kunne, løp fram og tilbake og herjet villere enn villest gjennom hele konserten samtidig som han skrek og sang om en annen tulling. Bandet spilte låter fra stort sett hele katalogen, både nye og eldre. Noen utskiftninger i setlista har det vært siden sist jeg hadde gleden av å oppleve dem live (for åtte år siden på Betong under den store alkofesten), men stort sett er det gamle kjente låter de lir av seg på scenen. For all del. Jeg klager ikke. Jeg liker Tankard. Gutta avsluttet som vanlig med «(Empty) Tankard» og den funker alltid. Det gikk kanskje noe roligere for seg denne gangen. Gutta begynner jo tross alt å trekke litt på årene og det blir vanskeligere å få med seg fingrene i samme tempo som i de yngre dager. Klager ikke her heller. Det gikk rykter tidlig om at Tankard måtte ha anstalt slik at de ikke skulle bli for fulle til å spille. Med utgangspunkt i alle gitarsoloene som langt fra låt bra, kan vi vel konkludere med at det ikke gikk helt etter planen. Men morsomt var det likevel. Det var en frisk konsert som fikk i gang folket på festivalens siste dag.

Den aller siste Susperia konserten med Athera på vokal ble for meg ikke den helt store festkonserten. Plasseringen mellom «partybandet» Tankard og alltid like suverene Aura Noir kunne kanskje vært unngått og ikke var formen helt på topp heller og jeg krevde mye av bandene på første halvdel av dagen denne lørdagen. Susperia har vel aldri heller vært noe «festband», og sånn sett har de sitt på det tørre. Slet litt med lave gitarer og kunne med hell kjørt litt flere av de eldre låtene. Ting ble gjennomført bra, Athera sang bra og hadde god kontakt med publikum, som førøvrig fortsatt virket å være på krabbegir og bandet spilte upåklagelig bra. Susperia fans fikk helt sikkert det de ville ha og det ble en verdig avslutning på Atheras Susperia karriere.

Thrashfest Part IV: Aura Noir er alltid knall å se live og av alle bandene som spilte her i år, er nok Aura Noir det bandet jeg har sett flest ganger live. De slet litt teknisk denne gangen, men leverte et dritkult sett med masse eldre låter. Deriblant hele «Dreams like Desert» EP-en fra 1995 var med på å gjøre dette til en minneverdig konsert. En helt vidunderlig deilig enkel barnslig vits fra Carl-Michael «Aggressor» Eide løste opp stemningen litt i en av de tekniske pausene. Publikummet her var muligens ikke det helt riktige for Aura Noir eller så var tidspunktet feil og folket slitne, for dette ble aldri den festen på gulvet det kunne og burde ha blitt. Noen hadde det toppers, andre enda bedre, men brorparten av folket på gulvet foran scene to tok det mer med ro. Jeg hørte som vanlig til i den første gruppa. Aura Noir er fett.

Korpiklaani, hva skal man si? Noen nevnte Terje Tysland underveis i konserten, og de to ordene var for meg høydepunktet. Sikkert kult for noen, men nei.

Primordial var på forhånd et av de absolutte høydepunktene under årets TMF og de skuffet på ingen måte. Bandets frontmann og vokalist A.A. Nemtheanga har med sitt sinte ytre full kontroll på et litt skremt publikum. Likte lite at bandet ble skrevet feil på festivalplakaten og ga uttrykk for det. Får fortalt alle at bandet heter Primordial med kraftig trykk på siste halvdel av ordet. Var for mange det ene bandet som gjorde at de tok turen, og irene skuffet ikke.

Til tross for sound check i minuttene før konserten til Dødheimsgard startet, var det nesten ikke gitarlyd og null vokal i mikrofonene da konserten startet. Tok litt tid før alt stemte og da ble det bra. Eller nokså bra. Aldrahn gestikulerer veldig mye under konserten og gir et mer visuelt show enn hva noen andre er i nærheten av. Kult, litt merkelig å se på for noen, men likevel visuelt bra og til tross for lydproblemer; dette ble en fin og variert konsert. Hardest i begynnelsen, roligere på midten og avslutning med kanskje verdens ondeste black metal låt «Traces of Reality». Uheldigvis røk gitaren til Vicotnik midt i låta og bandet valgte ganske enkelt å avslutte konserten. Ikke helt den avslutningen jeg og resten av folket oppe foran scene tre hadde ønsket oss. Men slikt skjer.

Anaal Nathrakh var for meg den konserten jeg skulle se og i og med at de skulle spille oppe på den lille scenen, innfant jeg meg veldig tidlig da jeg var ganske bestemt på at her skulle jeg ha en god plass. Litt bortkastet, da det var skremmende lite folk før bandet gikk på scenen. Ble heldigvis trangere ganske kjapt. Også her litt lydproblemer, men dette ble hett, heftig og veldig bra. Moshpit fra låt to og ut konserten. Vokste seg stadig større og den nærmet seg faretruende. Hadde konserten vart to låter til, ville både jeg og miksebordet blitt spist av den kaotiske piten. Bandet er etter hvert blitt noen riktige Norgesvenner og har en hel hurv med ekstatiske fans som gir ikke bare seg selv, men også bandet en heftig konsertopplevelse. Tre mann i horisontalen foran scenen som holdt grinda mot moshpiten på plass med sine føtter. Hadde etter sigende store vanskeligheter med å holde unna. Ble nok berget av at senor V.I.T.R.I.O.L. ba publikum om å ta det litt mer med ro både en og to ganger. Flust med gode låter fra hele backkatalogen ble godt mottatt av de fleste.
Anaal Nathrakh uten Mick Kenneys andregitar er langt fra like bra som når begge gitaristene er med. Lydbildet ble noe tamt og det gjorde meg litt vondt å høre på spesielt under soloene da nesten hele det massive lydbildet ble avkledd og voldtatt av den manglende gitaren. Burde vært på en større scene. Og det burde vært bedre luft, for under denne konserten ble det grusomt varmt og dårlig luft.

Hotelfestival er et relativt nytt konsept og en del av spesielt de utenlandske bandene og tilreisende var litt skeptiske til konseptet. Men jeg kan forsikre dere om en del ting: det er morsomt, det er kostbart, du får litt mer søvn og det er kort vei til venuene. Det er ting jeg ville ha gjort annerledes og det er ting jeg mer enn gjerne ville gjentatt. En ting er sikkert, jeg dukker nok opp igjen på Trondheim Metalfest 2016. Vi sees!