BOB GELDOF & THE BOOMTOWN RATS – Kartfestivalen 2015 – Gvarv

Jeg hadde ikke noe spesielt forhold til Bob Geldof And The Boomtown Rats (9/10) på forhand, uten en og annen liste-topp og medias oppgulp av diverse privatliv, så var jeg rimelig blank, -men høyest klar for å oppleve aktivisten, musikeren og legenden Bob Geldof. Alle forhold var lagt til rette, jeg tok ett godt feste i bakken og tok sats.

"Kart festival, are you fucking ready?" Roper ingen ringere enn Bob Geldof som er kommet til Kartfestivalen sammen med bandet sitt, The Boomtown Rats. Publikum strømmer til på gressletta. "The Boomtown Rats, The Boomtown Rats, The Boomtown Rats", 3,2,1 -det ringes inn etter en mektig presentasjon av bandet som er kommet sammen med Geldof fra Irland og åpner kvelden. Dette svinger av god, ekte, dønnærlig rock fra første note. Like clock work følger settet som nummer to ut. Publikum trenger ikke å tine opp i kveld, for de er alt varme og svært med på notene som serveres. Fantastisk munnspillsolo drar over i klassiske harde toner med rask beat, det røde lyset omfavner scenen og publikum. Geldof hiver seg ned på kne. Det er ingen tvil om at de gamle er eldst og bringer frem ekte Rock n` Roll på sølvfat.

"We have waited 40 fucking years, Gvaff! (Gvarv) Fuck off pretend snake skin suit, most of the snakes on this suit comes from Gvaff" Norsken er ikke like raffinert som bekledningen, selvfølgelig en heftig slangeskinnsdress. Lyset treffer den paljettenebedekkede iren og gir oss en lett reise tilbake til 70 tallet da dressen må ha vært noe av det hippeste på motefronten, -men han kan fortsatt handtere looken med stil! Språket er fargerikt, eller lettere spicy, -det er krydret opp med et godt knippe "fucking" i skjønn forening med politisk forkynnelse, og forkynnelse av real Rock n` Roll.  I kveld befinner vi oss i en musikals tidsmaskin tilbake til da rocken var uten merkelapp eller annet overfladisk agenda. En bauta innen musikkhistorien slippes løs; I don’t Like Mondays. Dette er substans på høyt nivå, og at noe så vakkert utspiller seg fra en så tragisk historie er på grensen til banalt.

Publikum synger med helt til bakerste rekke på gressletta uten å nødvendigvis være klar over det faktum at denne sørgelige historien dreier seg om en skolemassakre. Det hele var så meningsløst, -og begrunnelsen fra da 16 år gamle Brenda Ann, var noe så simpelt som "Det var bare for moroskyld. Jeg liker ikke mandager, og dette gjør dagen litt mer spennende". Selv om historien river i skjela, så slipper samtlige av publikum seg helt løs, og er med på moroa!

"It`s about fucking Rock n` Roll! Not that modern vikk chikk chikk!" Jeg kunne ikke sagt meg mer enig i forkynnelsen som høres ut som religiøs gospel i mine ører. Dette er ikke bare politikk, men det er ekte Rock n` Roll. Ikke slik det blir laget i dag, men slik det var før. Uten 20 producere som kverner sammen all guffet i en elektronisk pølsekvern med en god dose sex for å tyne ut mest mulig penger. Dette er med hjerte, skjel og innlevelse, -som tåler tidens tann og kan fylle ei gresslette Telemark 40 år etter utgivelsen. Du må ikke tro at alderen drar de tilbake, her er det gass med full styrke på scenen. Det er ingen nåde, "Get your fucking hands in the air!" Det er greit, for Geldof er ikke gammel og treig, men han er i gang enda, med noen helt skinnsyke bevegelser og dansetrinn jeg var sikker på ikke kunne eksistere. Han heiser dressen på den noe hengslete kroppen, finner femte gir før selveste The Boomtown Rats avslutter det hele i kveld. Ren magi på lille Gvarv. Det runger over gressletta, det er trøkk, og drar energien ut over marka som gjentagende heier frem The Boomtown Rats ut i natten. I begeistring ser jeg tilbake på en politisk agenda mikset med Rock n` Roll, nytelse, substans og kvalitet, og det på feiteste bygda i Telemark. Det kalles sjelden vare, det bør verdsettes, -også fra en generasjon født etter 1980!