SLOTTSFJELL 2015 – Dag 2 – Tønsberg

14:00 Kongescenen – Oslo Ess

Det er tidlig, nesten for tidlig vil noen si. Det stopper ikke trofaste punks og festivalfolk fra å komme seg til Kongescenen, hvor sola brenner i nakken, og gutta i Oslo Ess er klare for å spille. Konserten starter med et brak, vokalist og gitarist Åsmund Lande kjører i gang gitarspillet med Lang Vei Til Himmelen. Det er flere Oslo Ess t-skjorter å se, sammen med Onklp og de Fjerne Slektningene-fans.

Videre kommer det et par-tre fra den nyeste plata, Stormen, Under Radaren og Himmel & Helvete. «Vi kommer rett fra Tromsø med regn og 2 minusgrader, så deilig å være på Slottsfjell i dag» forklarer Lande, som er tydelig svett fra den intense solsteika. Videre kommer «Down At The Docks», og gode gamle Hold Deg Våken. «Ja ja, godt å se så mange morgenfugler i dag!» smiler Lande, før de fortsetter med God Morgen.

«Vi Jobber med ny plate om dagen, og tenkte vi skulle teste en ny låt på dere i dag. Den her heter Konge Uten Ei Krone!» Jeg vet ikke hva det er, men føler energinivået synker noe gjennom låten, mulig det er fordi den ikke er 100% innøvd enda. Det merkes kanskje på scenen også, for det er null stopp fra den nye låta, til den nyeste backdroppen faller, og trofaste Uløste Bøker og Utgåtte Sko henger klart bak og gutta kjører i gang Gi Meg Noe Dritt. Det tar ikke lang tid før energinivået er tilbake der det var.

«Neste låt handler om et par, hvor hovedpersonen sitter inne, igjen. Dama har dessverre gått bort nå. Denne dedikerer vi til Ola og Karina!» vi hører Dette Kan Ikke Gå Godt, populære Midnatt, Det Brenner Under Beina Mine, balladen Caroline med en rolig pianointro på det første verset av Einar Stenseng. Videre er det bare eldre slagere, Bislett Stadion, Loffarvisan, Kakkerlakkene, Over Stokk Over Stein og til slutt, Alt Jeg Trenger.

17:00 Kastellscenen – Marmozets

Det blåser friskt oppe på Kastellscenen igjen, og det er klart for britene i Marmozets. Jeg har hørt relativt lite om bandet før de går på, og blir overrasket av en kvinnelig vokalist. Alt for få av de i hardcore-sjangeren i disse dager. Becca Macintyre som hun heter, skriker som en demon, og synger som en gud. Jeg blir nesten litt skremt av hvor store kontrastene er mellom syngingen og den brutale growlingen. De åpner med kjente Move Shake Hide, og folk begynner å trekke til.

Mens resten av bandet stort sett holder seg til sitt, er Macintyre over hele scenen, og bruker mye kroppsspråk i forsøk på å få kontakt med publikum, noe hun klarer etter hvert. Videre hører vi Something Weird and Wonderful, Is It Horrible, Captivate You, og en Iron Man instrumental som får selv de eldste hardrockerne til å trekke i smilemusklene. Det blir også en antydning til moshpits oppe på fjellet, men det er kanskje for lite fulle folk for det enda. De fortsetter med Born Young And Free, Hit The Wave, og avslutter med den kanskje mest kjente, Why Do You Hate Me.

23:00 Kastellscenen – Refused

Det har vært en lang dag, med mye skiftende vær. Nå går sola ned, og det er duket for legendene i Refused på Kastellscenen. Det er første gang bandet setter sine føtter på Norsk jord siden Øyafestivalen i 2012(hvor de fikk terningkast 6), så man kan vel ikke akkurat si at det ikke er forhåpninger rundt konserten her i kveld. De har også gitt ut nytt album siden sist, Freedom.

Bare et kvarter tidligere har Onklp & de Fjerne Slektningene begynt å spille på Kongescenen, noe jeg ikke skjønner (et band som har holdt på i to år vs et vidkjent band som har drevet på i ti år). Det er uansett en stor folkemengde som har tatt til fornuft, og beveger seg opp trappene til fjellet, og brått kan det høres Kendrick Lamar fra høyttalerne på scenen. Lysoppsettet er beundringsverdig, og i det bandet entrer scenen legger et røykteppe seg på scenen. Det er nesten som å se et slags rituale i det de setter i gang. Vokalist Dennis Lyxzén feier over scenen, men den intense stemmen høres så vidt, på grunn av en alt for høy gitar på venstre side. Sett bort fra det er det ingenting å klage på, her er det aktive moshpits gjennom alle sanger, til og med en circlepit er å se i den mørke sommernatten.

Plutselig hører vi Lyxzéns stemme, som bryter den ellers anonyme skikkelsen. Han forklarer at de stod opp klokka fem i dag tidlig for å rekke å komme hit, og at det noen ganger blir utrolig utmattende å drive på som de gjør. Men når de kommer på scenen til et publikum som dette, er det alltid verdt det. Alltid. Vi hører låter som 366, Rather Be Dead, Summerholidays vs. Punkroutine, Françafrique og The Deadly Rythm. Lysshowet fortsetter å imponere meg, det virker som om bandet kan alle blink og skift utenat. Refused er et utrolig dynamisk band, som skifter fra de mest hardtslående metalrytmene, til myk, rolig og mystiske riff. I det de spiller en Raining Blood-cover før The Shape of Punk To Come, begynner det sakte men sikkert å pøse ned. Publikum jubler, det er flere enn meg som trengte å avkjøles etter å ha løpt rundt i piten. Videre hører vi Destroy The Man, singelen Elektra og New Noise. Det er så mye energi på scenen at man nesten blir utmattet av å se på. Jeg går derfra med en følelse av å ha sett noe ekte, noe legendarisk. Refused.