DYING FETUS – Oslo – John Dee

Det skal sies at det er mange forskjeller mellom Norge og Australia, alt fra skattepolitikk til prisen av melk, men en ting jeg har langt merke til etter fem år i ‘the land down under’ er at konserter er dyre og det er sjeldent at man ser mange band turnere sammen. Det var derfor med stor glede at jeg tok turen inn til Oslo for å se Dying Fetus lede sitt samlede orkester av død og forferdelighet i form av Goatwhore, Malevolence og Fallujah.

Klokken var litt etter 20.30 når jeg ankom John Dee, og Amerikanske Fallujah var godt i gang med å varme opp publikum på denne kalde desember kvelden. De leverer en tung blanding av deathcore og melodisk death metal som får en lunken velkomst fra det Norske publikumet. Det var et mønster som skulle fortsette stort sett hele kvelden; bandet på scenen gir alt for å underholde og publikumet svarer med en slags høflig likegyldighet. En ting skal Fallujah ha ros for, og det er at selv i møte med lite interesse fra folket i John Dee så leverte de sangene sine med full intensitet og iver.

Neste band som skulle prøve å varme opp publikummet var Britiske Malevolence, et band jeg hadde null kjennskap til i det de begynte å spille men innen de var ferdig var jeg overbevist om at de kom til å bli større enn de var i det øyeblikket. De leverte et lydbilde som vekket assosiasjoner til Superjoint Ritual og likesinnede band. I blant var vokalen litt mer retta mot brutalitet og det var da Malevolence framkom på sitt sterkeste. Med en musikalsk grunnlinje som var en vandrende hyllest til gamle storheter, men med en dash original intensitet og aggressivitet viste gruppa at det lever noe spesielt i dem. Som sagt så var ikke publikummet på John Dee helt interessert i å oppleve dette, men de ga i hvertfall gutta fra England en juvene applaus mot slutten av konserten. Kanskje våknet de endelig opp til talentet som lever der?

Tredje band som skulle opp på matta var Amerikanske Goatwhore. Det er et band som tilbyr en slags blackened death metal, og allerede fra første sang bød de opp til en mørk og dyster dans som får folk middels interessert. Mens resten av bandet spiller instrumentene sine med dødelig presisjon, holder vokalisten intensiven oppe ved å forvandle mikrofonen sin til en miniatyr gitar som han spiller tett til utstyret sitt under instrumentale seksjoner. Det er en handling som stadfester hans manndom og scene tilværelse cirka like mye, og det er underholdene å se på. Publikummet på John Dee våkner litt i løpet av Goatwhore sin konsert, og når vokalisten forteller publikummet at bandet er i ferd med å begynne sin siste sang men at de kommer tilbake for Inferno Festival i April, jubler folket med glede.

Siste band ut var Dying Fetus. Jeg så dette bandet for første gang et par år tilbake, og når de begynte med åpningsnummeret hadde jeg et slags flashback av svette kropper som slang inn i hverandre i aggressive bevegelser i en lita bule i vest Australia. Trioen leverte nummer etter nummer med perfekt nøyaktighet, og publikum våknet endelig litt opp.  Problemene som ventet ute i den kalde Oslo luften forsvant mens Dying Fetus ledet snaut 250 mennesker gjennom en opplevelsesreise rundt deres karriere. Det var sanger fra gamle album, like mye som nye, og det var tydelig at både bandet og publikum likte hva som fant sted. Dessverre så hadde jeg ikke mulighet til å høre hele konserten fordi jeg måtte rekke toget, men når jeg forlot lokalet cirka halvveis gjennom konserten så virket det som at publikum var våkne og klare for å leve opp til intensiteten til de tre Amerikanske kjempene som sto på scenen.