SIGUR ROS – Oslo – Oslo Spektrum

Det er snart hele 2 måneder siden Sigur Rós stod på scenen i Oslo Spektrum, men denne konserten er fortsatt friskt i minne og det skal mer enn noen måneder til for at denne konserten skal bli glemt.

Kvelden startet med svenske I Break Horses, med et hvitt forheng mellom den utsolgte salen og bandet. Det eneste vi så var silhuetter av 2 bandmedlemmer som utførte store bevegelser på trommer og ved mikrofonen. Dette ble fremhevet at et fantastisk lysshow, noe som var så utrolig vakkert å se på, selv om man egentlig ikke så mye. Med synet halvveis tatt ifra en, måtte man spisse ørene, noe som man virkelig burde gjort uansett. Med så fantastisk bra musikk hadde I Break Horses virkelig fortjent plassen som oppvarming for Sigur Rós denne kvelden. Mot slutten av settet til I Break Horses startet mystisk filmvisualisering av blant annet nordlys og tekstur på forhenget og bandet forsvant enda mer i bakgrunnen. Musikken var det eneste som betydde noe og visualiseringen forsterket musikken. Musikken forsterket også visualiseringen.

Rundt 20.30 viste gjengen i Sigur Rós seg endelig på norsk jord igjen og på scenen i Oslo Spektrum. Samme visualisering som fra oppvarmingsbandet fortsatte i de første sangene og publikum var fremdeles atskilt fra islendingene. En av høydepunktslåtene denne kvelden var da Sigur Rós overraskende nok spilte Untitled 1. En så vakker sang og et så sterkt øyeblikk at alle jeg kunne se hadde 1 tåre eller 2 eller 10 i øyekroken og nedover kinnene sine. Videre fikk vi servert dramatiske lange høye toner og Brennisteinn før forhenget endelig gikk ned og vi fikk møtt islendingene som lager musikk på sitt eget språk.

Videre kan konserten nesten ikke beskrives. Hver eneste detalj var gjennomført perfekt og Sigur Rós er et av de mest imponerende livebandene der ute. Hver eneste låt har en så dramaturgisk fortelling og hver eneste spilte gitarstreng og hvert eneste lyse uforståelige ord sunget tar pusten fra en. Dette ble igjen forsterket til noe som er nært magi med relevant visualisering på filmstriper og skjermer bak på scenen gjennom hele konserten. Varúð er også en av låtene som minnes sterkest og som brakte frem sterke følelser hos publikum. Vokalist,  Jón Þór Birgisson, brøt denne dramatikken med å sjenert takke nordmennene for at de kom og spørre hvordan det går på sjanglete engelsk. Publikum svarte selvfølgelig med full applaus, de som hadde fått tilbake pusten og som ikke var helt lamslått av hva som nylig hadde skjedd, skjer og skal skje på scenen foran de.

Kveikur, Festival og Hoppípolla er også sanger som fikk publikum til å juble, selv om jubelen var rolig. Dette var en konsert så sterk at publikum bare lyttet. Uten å gi fra seg en lyd. Sigur Rós bare spilte. Uten å ha kontakt med publikum. Og her er det akkurat sånn det skal og burde være. Slutten av Hoppípolla gikk over i en noe som virket som en evig lang tone, og noen ivrige publikum klarte ikke holde jubelen tilbake selv om hele salen ubevisst var enige om å være stille. Men all mulig og evig jubel fortjenes.

Konserten avsluttes med at vokalist synger inn i gitaren under en av de mange lange tonene, som bare holdes uten at det er noe annen musikk som spilles. Og det er så fantastisk og orginalt. Avslutningsvis spilles vakre Untitled 8 og publikum er tilbake til virkeligheten. Vi føler en slitsomhet etter alle inntrykkene vi har fått og følelsene vi har følt. Det er ikke uten grunn at denne turneen med Sigur Rós vant pris for beste video og lys/scene under fjorårets Knights of Illumination, i tillegg til at de er et breathtaking liveband.