WITH FULL FORCE 09 – Dag 3 – Tyskland

Søndagsmorgen brant solen som en ovn og det var varmt som i tropene inne i teltet. Derfor våknet jeg veldig tidlig og tok meg likegodt en tur til scenen. Første band søndagen var Tyskerne Elsterglanz, to spøkefugler, som lager metal-comedy og leverte tidlig om dagen et show med pyroteknikk, motorsykler og jenter i tigerkostymer. De to gitaristene slåss mot hverandre med gitarakkorder på gitarer med gnister-effekt, et veldig morsomt syn som tiltrakk publikum i stort antall allerede ved middagstid.

Dette været var akkurat som i Scarabs hjemland Egypt, som var neste band ute. Scarab serverte kokende dødmetall til lunsj og plassen foran tribunen fylte seg mer og mer. Egypterne hadde vekket det slitne og fyllesyke folket med mørk mumie-growling, veldig feite blastbeats og drittkule riff. Bandet fikk tilbakemeldinger fra hårristende metalheads, selv om det var temperaturer til langt roligere aktiviteter. Imponerende.

Klokken var nesten tre da Deadlock skulle spille og med min første øl i hånden og et godt show fra Scarab friskt i minnet, ventet jeg spent på hva som skulle foregå på scenen nå. Fem gutter og en jente kom på tribunen mens en tekno-intro startet. Etter noen sekunder fulgte første låt, men metalcore blandet med en jentestemme som hørtes ut som en dårlig Evanescense-kopi og det var nok for meg. Tiden var inne for en avkjøling i innsjøen og en god kjøttlunsj på grillen slik at jeg kunne møte frisk og opplagt til Down litt senere.

Down og eks-Pantera vokalist Phil Anselmo var godt full da han opptrådte på hovedscenen. Det var lett å høre da han snakket i mikken. Men det gjorde ingen forskjell på låtene. Kollegene Rex Brown og Kirk Windstein var opptatt med å sette en hatt på hverandres hode mellom låtene og konserten fikk en egen stemning som smittet over på folket. Avslutningslåta "Stairway to Heaven" fra Led Zeppelin a cappella var en kongelig avslutning og her fikk Down litt hjelp fra gjesteartister.

Under Social Distortion benyttet vi anledningen til å dra tilbake til campingsplassen og drikke oss klare med whisky til Motörhead skulle spille. Med en god del whisky i kroppen og i glasset var tiden inne for legenden Motörhead. Hele festivalplassen var så full av mennesker at vi ikke kom oss helt foran. Rockguden Lemmy Killmister måtte tradisjonsmessig drikke opp whiskyen sin før han, Phil og Mikkey åpnet konserten med "We are Motörhead and we play Rock `n` Roll." På set-listen stod "Stay Clean", "Over the top" med gitarsolo, "In the Name of Tragedy", fulgt av en trommesolo. Etter "Killed by Death" med gjestvokalisten Nina C. Alice (Skew Stilskin) gikk bandet av scenen, men publikumet hadde ikke fått nok og Lemmy og gjengen kom tilbake for å avslutte sin konsert med "Overkill" og "Ace of Spades", 2 låter som aldri mangler i setlista deres – en jævlig legendarisk opplevelse.

Med melankoli og mørke begynte "Last Supper"-natten på teltscenen med End of Green.  De måtte spille en liten stund med få fans på grunn av Lemmys ekstranummer. Deretter var det My Dying Bride med langsomme og trege lydkomposisjoner, fulgt av sistebandet Anathema med mer avveksling enn deres forgjenger. Med deres siste låt "Sleepless" og en Pink Floyd cover av "Comfortably Numb" var det slutt med hele festivalen.

Folk ble raskt kastet ut av festivalområdet, selv DJ-er på metaldiscoen gjorde slutt og klokka var bare tre om natten, noe som egentlig er ganske tidlig for en festivalavslutning i Tyskland. Det var litt skuffende uten noen Afterparty utenom campingsplassen. Alt i alt var det en typisk utendørsfestival med rimelige priser og gode band, men litt for mye hardcore og for mye emofolk og delvis dårlig organisering og litt manglende tolerants for partyfolk om natten. For meg blir det i hvert fall en annen festival neste år.