SISTERS OF MERCY – Oslo – Sentrum Scene

«Gamle rustne helter!»

Historien begynner med at en venninne og jeg bestemte oss for å reise til Oslo for å oppleve «The Sister of Mercy».
Vi hadde minner fra en fordums storhetstid. Låter som «Alice» og Temple of Love» utgjorde mye av stemningen i røykfylte kjellerlokaler på begynnelsen av 90-tallet.
Nå skulle vi om ikke annet, få oppleve gamle låter live.

Klokka 20. 00 troppet vi opp på Sentrum Scene. Oppvarmingsbandet «Ullterior» entret scenen. Bandets unge besetning var kledd i leopardmønstrede silkeskjorter og lær. Lydbildet hadde høy trommemaskinfaktor og vokalisten, (en ung sint mann som lignet til forveksling på Axl Rose) gikk fra sint til rasende, da publikums respons ikke svarte til hans forventninger. Han brølte: « What is this?!  A fucking Sisters of Mercy-sit down?!»  «You fucking middleclases!» Så fortsatte han å fremføre sin selvhøytidelige, dødsalvorlige sythrock, med snørrfornærmet mine. Selvfølgelig med ryggen vendt mot publikum.

Når Ullterior endelig var ferdig trodde man det straks var duket for hovedattraksjonen Sisters of Mercy. Det skulle imidlertid vise seg at gamle helter har en tendens til å ruste. Etter ca. en og en halv times venting i en etter hvert stappfull sal med irritert publikum, kom det endelig informasjon fra arrangør om at et av bandmedlemmene hadde fått et «illebefinnende» og fikk nå behandling av lege. «Vi kommer tilbake med mer informasjon når vi vet mer», sa de. 

Etter nok en halv time fikk vi beskjed om at Sisters skulle spille om et kvarters tid. Noe annet kunne ha ført til lynsjestemning!
Vel, etter mye tenners gnissel og om og men, så entret Sisters of Mercy scenen.

Men var dette virkelig Sisters? Jeg vet at det kun er vokalisten som er igjen av originalbesetningen, men for alt det jeg vet så kunne dette godt vært hvem som helst.
Det eneste som kunne minne om mennesker på scenen var tre mørke silhuetter som sto der oppe. På åpningslåten «Crash and burn» hørtes ut som de kjørte playback. Det eneste som indikerte at dette faktisk var Sisters of Mercy i kjøtt og blod, var stemmen til Andrew Eldritch. Han så vi forresten bare så vidt snurten av. Det virket som han mest av alt ønsket å drukne seg sjøl i røyk og lyseffekter. Det kunne faktisk virke som lysbudsjettet til bandet hadde gått på bekostning av lydbudsjettet. Lyden var til tider så rævva at det oppsto feedback og vokalen hørtes nesten ikke i en graut av bass og trommemaskin.

Det skal sies at stemningen tok seg litt opp da gamle låter som «Dominion», «Alice», «Floorshow», «Lucretia», og «This Corrosion», ble fremført.
Men også her ble det skår i gleden da fremførelsene gjort uten særlig mental og fysisk tilstedeværelse fra herr Eldritch. Versjonene ble tannløse, amputerte, flate, og til tider nesten ugjenkjennelige. Verst var fremførelsen av «Tempel of Love» uten introriff.
«Tempel of Love» ble også siste låt i settet før lysene ble brått slått på.
Dette tolket jeg som en tydelig beskjed om at ekstranummer ikke kom på tale!

Det heter seg at Sisters of Mercy besøkte Oslo en gang på midten av 80-tallet.
Den gangen møtte det opp så lite publikum at Sisters i ren fornærmelse lovte at de aldri mer skulle spille i Norge.  Bare så synd de ikke holdt dette løftet!
Det Sisters of Mercy presenterte på Sentrum Scene sist fredag kan betegnes som så labert, at de som liveband bør regnes som død og begravet!

Utsagn jeg overhørte fra publikum under konserten:
«Faen, dette er dritt! Vi stikker på bar i stedet?!»
«Jeg har ventet i 15 år, og så får jeg dette!!!» «skuffende» «begredelig»..