UNHOLY ALLIANCE III – Oslo – Oslo Spektrum

Dersom noen fra Live Nation leser dette; vennligst gjør det enklere for fotografer i fremtiden, med tanke på at det lett kan bli forvirrende og irriterende å skulle forholde seg til 4 forskjellige selskaper, siden de 4 bandene uheldigvis er på forskjellige selskaper.

Nok klaging om det og mer klaging over noe helt annet. Nemlig Spektrum. Dette er et konsertlokale jeg aldri kommer til å sette pris på, og det eneste "bandet" som vil få meg inn i samme bygning som jeg oppholdt meg i denne mandags ettermiddag er Devil Doll. Og vi vet jo alle at Mr. Doctor og co. ikke kommer til å spille live igjen. Bygningen har innganger i øst og vest og overalt, frem og tilbake… Og det er sitteplasser på en metalkonsert. HALLO? Men hva annet kunne jeg gjøre enn å bli sittende på den plassen jeg hadde fått tildelt, da alternativet nok var å bli jaget ut derifra? I lokalet var det mørkt som faen når banda spilte, slik det seg hør og bør. Men lyden? Hvordan er det mulig å lage det slik at de to enorme høyttalerne er hengt opp slik at dersom du ikke sitter i omentrent lyttetrekant, så hører du stort sett bare den ene jævli' godt? Vi får komme tilbake til dette når vi kommer til Slayer.

Amon Amarth

Men først var våre svenske uvenner på plass. Og selv om jeg personlig ikke har noe til overs for musikken de spiller, i og med at den er stort sett kjedelig og rett frem og det høres ut som det synges de samme ord i samme monotone toneleie, fant jeg ut at dette var ikke sånn aller verst. I hver låt er det et kortere eller lengre parti med tunge rytmer, og da får Johan og co. mye lettere med seg de tusener nordmenn og norddamer som hadde tatt turen til Spektrum denne aftenen. Bandet fikk sin tilmålte halvtime, og spilte låtene som om det gjaldt livet. Effektiv snakk mellom låtene, der Amon Amarth virkelig gav uttrykk for at de koste seg, gjorde at settet føltes som en overraskende bra (for meg) reise gjennom svensk death metal av den litt for mye melodiøse sorten. Lyden var rimelig fin, og det så ut som de første 10 rekkene foran scenen storkoste seg.

Mastodon

Det så det ikke ut som de 3 medlemmene i dette hyllede bandet gjorde. De spilte sine låter på omtrent samme måte, med de samme kroppsbevegelsene, gjennom sin altfor lange spilletid. Hvor mange låter de spilte, om det overhodet var noen forskjell på dem og om bandet i det hele tatt synes det er verdt å kommunisere med alle de som har betalt nesten 500 kroner for å entre, har jeg ingen anelse om der jeg komplett edru satt og tenkte på helt andre ting. Jeg har til tider stor sans for monotoni, men da må det være en stemning tilstede som gjør at musikken blir mer svevende og at jeg som lytter sakte men like sikkert blir ett med musikken. Når Mastodon spilte, følte jeg at jeg var på en annen planet der tiden svant hen og jeg ikke kom meg av flekken. Den ulidelige stunden (som sikkert varte i omkring 40 av de 45 minuttene de spilte) førte til at jeg gledet meg stort til neste band, som var et band jeg virkelig gruet meg til å høre. Lyden på Mastodon var elendig. Denne kvelden må jo bandet ha hatt den dårligste trommelyden jeg har hørt siden "St. Anger". Og det blir ikke bedre av at man ikke får med seg et eneste ord underveis, bandet står på scenen i sinn introverte tilstand og sikkert ønsket at de heller hadde stått i øvingslokalet. Responsen fra publikum vitnet ikke om at jeg tar direkte feil i min upretensiøse påstand.

Trivium

Herremingud som jeg hater nu-metal. Jeg hører heller på rap-musikk, og det hater jeg av hele mitt hjerte og hele min sjel (med unntak av veldig korte snutter gjort av Solefald i forrige årtusen). Med en slik innstilling og en tanke om at Trviuim spiller nu-metal, satt jeg der og gruet meg. Etter Mastodons forferdelige opptreden satt jeg og tenkte at "fan heller, dette gjør jeg på fritiden min og dette får jeg ikke betalt en fandens krone for. Ja, jeg må faktisk betale bensin på bilen, og penger til bompengeringen". Roy Krisensen writes and understands that he's mad!

Men som så sjelden før så kommer det sol etter regn. Ja, sjelden fordi som regel kommer det opphold før solen trer igjennom skydekket. Trivium var slik en positiv overraskelse at det kan defineres som nu-metal, metalcore, rap, hip-hop eller hva fanden du nå vil, uten at jeg bryr med døyten om det. Jeg har hørt et par ganger på det nyeste albumet deres "Shogun" uten at jeg har unngått hodepine av den grunn, og jeg har aldri hørt noe annet av dette bandet. Men du verden så det suste i serken underveis. Det var fengende, det var publikumsfrieri og det var lydmessig så bra at jeg nesten fikk lyst å gå på konsert i Spektrum ved en annen anledning. Og det var hyperaktivt. Fan heller, de tre mennene med hver sin gitar og en trommis som sikkert svettet sine modige tårer, spilte musikk jeg ikke kunne unngå å like. Det var brutalt, det var variert og det var fengende og det var mange partier der publikum kunne gå amok, bange med og knytte never. Det var til og med en sekvens i siste låt der de fremmøte ble oppfordret til å hoppe opp og ned. Dette er muligens et amerikansk fenomen, siden jeg ikke har sett noe lignende tidligere. På den andre siden, jeg går jo stort sett på extremmetal- og progressive rockekonserter.

De tre gitaristene (to lead og en bass) sang hver for seg eller samlet eller to og to. Det var rett og slett råkvlt. Det var fylt med trøkk, siden den nevnte lyden gjorde at bandet fikk frem de forskjellige nyansene i låtene. Om jeg husker rett, så var der antydning til en kort bass-solo i løpet av kvelden også, i tillegg til alle gitar-soloene som måtte inn både titt og ofte. Men heldigvis er gutta i Trivium solide musikere, slik jeg er i stand til å vurdere slikt.

Det som fascinerte meg mest var måten den lille bassist spratt og hoppet og hoiet seg frem og tilbake. Fan heller, han løp mer enn jeg har gjort i hele år, og det i løpet av en kort time. Nå skal det legges til at jeg har vært operert i foten, men har jo vært bra de siste to-tre månedene, så ingen unnskyldninger her i gården når vekta går opp og magen går ned. Tilbake til de spretne… Jeg forstår godt at de holder seg slanke og ikke så veldig pene (de er jo menn), med dette tempoet. Holder de på slik i øvingslokalet også, så er det ikke rart… Men ledninger, tenker du kanskje? Vel, i dagens teknologiske verden trenger man ikke slikt tull så lenge man har råd til å anskaffe seg trådløse ledninger (tok du den?). Dermed fikk beina fritt spillerom.

Vokalene er ikke helt i min gate, men når det er slik en variasjon, når de synger i rett toneleie og når de fremstår som glade musikanter, ja, da er det vanskelig å ikke bli revet med.

Slayer

Det var nokså vanskelig å bli revet med i det disse sinte gamle menn fremførte fra begynnelsen av. Jeg har hørt Slayer før, sist i Finland da min favorittfestival Tuska ble holdt i sommer, og det er på samme viset, musikalsk sett. De spiller sine låter som om det var om å spille dem akkurat som på plate. Og det vel det Slayer fansen vil ha, har jeg hørt rykter om. Men jeg skal banne i kirka og si rett ut at det lett kan bli dødens kjedelig å høre på, særlig når man spanderer penger på dette som går til 4 amerikanere og deres stab. Hvorfor ikke bruke de 500 på en enkel middag med kjæresten, en kompis eller noe? Slayer kan man jo høre hjemme når man måtte ønske det…

Men når det er skrevet, så var det noe som var annerledes denne mandag kveld. De hadde en stor skjerm bak bandet som viste Slayer-logo i utallige variasjoner og forskjellige scenarioer fra kriger, fra politikken og fra menneskehetens ikke så veldig glade budskap. Dette passer jo for så vidt med Slayers musikk, og da skulle vel kvelden være reddet, tenker du kanskje.

Fan heller, et band som har spilt så forbanna mange konserter burde klare til å få en dynamisk lyd der jeg og mange andre (sannsynligvis) slapp å irritere seg over at Hannemans soloer nesten ikke hørtes, mens Kings var høyere enn Eiffeltårnet. Personlig liker jeg jo Hannemans soloer bedre… Dette irritasjonsmomentet ble ikke bedre av at det gikk tre kvarter før jeg fikk høre noe jeg virkelig ventet på. Jo da, det var da flott med "Chemical Warfare", "South Of Heaven", "War Ensemble" og mange andre gromlåter, men ingen låter fra "Reign In Blood" de første tre kvarterene? Og jeg vurderte å ta meg en tur hjem. Så, etter de samme tre kvarter kom det veldig kjente og like kjære melodier, da "Angel Of Death" ble spilt. Hva faen var nå dette? De bruker jo å avslutte med den låten, eller i hvert fall spille den sent i settet… Jeg slapp å gråte mine modige tårer fordi Slayer spilte hele "Reign In Blood" og dermed var konserten over. Det var en nytelse, til tross for mangel på et komplett lydbilde. Det var rett og slett herlig å bare slippe seg løs der jeg satt, og ikke klarte å sitte i ro lenger. Jeg måtte bange med, uansett hvor teit det ser ut med sittende headbangere (her; de med rullestol ser ikke teit ut når de headbanger).

Tom Arayas vokal var ikke på topp denne kvelden. Han hørtes.., ahem…, litt gammel ut. Jaja, når han og bandet klarer å spille hele "Reign In Blood", nå 22 år senere, og får meg til å føle meg som om jeg var 15 igjen, da er livet verdt å leve. Araya, i motsetning til de to gitaristene, klarte også å headbange innimellom. Kanskje han ikke er så gammel allikevel… Uansett så bidro Trivium og Slayer til at dette ble en aften der tiden til slutt ble fylt med mening og jeg kunne kjøre trygt og energifylt hjem med den tanke om at "alle de som ikke liker "Reign In Blood" må jo være idioter"!

 

PS; menneskehetens ikke så veldig glade budskap er budskapet om at mennesket er skapt for å ødelegge det som skapes, med andre ord alt inkludert seg selv. Ja, pessimistisk, men ta en lytt på nyhetene for eksempel. Når var sist gang du ble glad etter å ha fått med deg nyhetene?

 

Roy Kristensen reigns in blood

For flere bilder, sjekk vårt bildegalleri.