HOVE 2008 – Torsdag – Tromøya

Her følger rapport fra Hovefestivalen torsdag 26. juni, og fredag 27. juni. Det var duket for mange konserter i forskjellige genrer, men det var bare metal som fikk oppmerksomheten fra våre ører. 

Torsdag

Torsdagen startet med Job For A Cowboy, et amerikansk death metal band fra Arizona. De er dyktige musikere med mange crazy partier, noe som er imponerende med tanke på hvor unge de er. Allikevel har de ikke nok egenart og finesse til å kunne bli "det nye Decapitated". F.eks når det gjelder soloene, så spiller den ene gitaristen noe nonsens, mens den andre spiller tilfeldige sweepingmønstre. Dette trekker ned. Men men, det er jo ikke helt ulikt hva Hoffmannbrødrene gjorde i Deicide (dog med mindre sweeping?). Men kanskje er tiden kommet for å ta death metal til et nytt nivå? Det gjør JFAC, i og for seg, med tanke på at de klarer å gjøre såpass ekstrem musikk tilgjengelig, og at de når ut til et så ungt publikum. Det i seg selv er en bragd. Det er ikke sikkert at f.eks Suffocation, som er et bedre band, ville fått samme oppmerksomhet fra de unge. De to siste sangene de spilte var utrolig groovy, noe som er godteri for våre ører.

Bullet For My Valentine var neste band og de spilte virkelig bra. De er et band som gjør seg bedre live enn på skive. På skive blir det litt tyggegummipoppunk-preg, som gjør at rommet man måtte lytte til musikken i lett får et anstrøk av kliss og sukkerspinn, men live funker dette bra. Naturen på Hove klarte å absorbere tyggegummien, slik at det som sto igjen var et fengende, heftig band! Dette bandet egner seg godt til å spille stadionkonserter, mye grunnet at de er flinke til å engasjere og inkludere alle tilhørerne. Bandet har mange fengende riff, som på tross av at de ikke er spesielt originale allikevel har nok egenart til at bandet har en identitet. Soloene er også helt ok. Verdt å sjekke ut, og kvinnemennesker kan trygt medbringes!

Killswitch Engage var bandet vi hadde gledet oss mest til å se. De leverte noe så jævlig med groovy riff fylt av rå kraft, og en utrolig dyktig og variert vokal fremførelse fra mr Howard Jones. I kontrast til hans paradoksfylte men vennlige dørvaktfremtoning, står den gale klovn Adam. Med kommentarer om emofolket som er på dass og skifter sine emotamponger, ville grimaser og hyllester til det kvinnelige kjønnsorgan, er han unik i dagens metalscene! Bassist Mike gjør en god innsats med langhåret banging, og neimen har ikke mannen også på seg knebeskyttere! Vi fikk høre mange godlåter denne kvelden, og overraskende mange låter var tatt fra The End of Heartache, slik som "Rose of Sharyn", "Take This Oath", og "A Bid Fairwell". Særlig førstnevnte har et mer utpreget kommersielt preg enn en del av de tyngre låtene, og det kunne virke som at bandet bevisst valgte et litt mer tilgjengelig materiale, med tanke på å nå ut til flere enn blodfansen. Og det håper og tror vi at de klarte! Godt oppmøte, en herlig stemning og en genial cover av Dio's "Holy Diver", fikk publikum til å ta helt av. Det eneste minus var at den rene vokalen kunne vært litt høyere i miksen.

Til slutt var det Cavalera Conspiracy med Cavalera-brødrene fra Sepultura. Dette var en helt ok konsert, men den kunne samtidig ha vært så mye bedre. Låtmaterialet var omtrent jevnt fordelt mellom låter fra den nye skiva og klassikere fra Sepultura, i tillegg til Orgasmatron av Motorhead og en låt av Nailbomb. Max fremstod som en mann med enkelte pop-knep i ermet, slik som å late som han spilte med, mens lyden på gitaren faktisk var slått av store deler av konserten. I det minste spilte bandet for det meste hele låter, i motsetning til hva Max ofte gjorde med Soulfly – nemlig å nærmest konstant spille medleys – f.eks ett minutt fra en Sepultura-låt, så et Slayer-riff, så bongotrommer, så spanske gitarsoli. Hva var det for noe, liksom? Nå hadde mannen klart å konsentrere seg, så det er definitivt et framskritt! Men allikevel, når han i sangen "Never Trust" ikke klarer å huske hvem han ikke skal stole på, og faktisk synger helt andre ting enn på plata, så aner vi at teksten handler mer om en indre frustrasjon enn at den faktisk har direkte relevans til fenomen i den ytre verden.