ARCHAON (1349) – Hardere og hardere, all the way

Archaon, eneste faste guitarist i 1349 for tiden, er en kar som begynte å spille gitar for drøye 20 år siden. Via konserter med Bon Jovi og Mötley Crüe i tidlig ungdom, fikk han etter hvert smaken på hardere musikk og spiller i dag i et band som er omtalt som extreme extreme metal. Han har fortsatt sin første gitar, er stor fan av Bill Steer og Marty Friedman og prater gjerne kyndig om gitar. Les mer om dette i The G-String Series og Archaon fra 1349.

Når begynte du å spille gitar? Hvor gammel var du og hvilket band var hovedårsaken til at du begynte å spille gitar?

Det var vel allerede i 1989- ifølge det første medlemskortet fra det som da ble kalt Drammen Rockeverksted… Det siste medlemskortet jeg hadde derfra var 1992, da sluttet jeg i coverbandet jeg spilte i pga. at jeg fikk meg dame, hehe. Men når sant skal sies, begynte jeg vel ikke å spille med en mer seriøs innfallsvinkel før etter dette, det var vel i 1993 at jeg begynte å øve litt ordentlig for meg selv. Påfølgende år dannet jeg mitt første band med en kompis, hvor vi skrev vår første egne låt, han skrev tekst og i 1995 gikk vi som et fullt band i studio og spilte inn vår egen demo. Det var en fantastisk opplevelse, kan man tenke seg… En helt ny verden åpnet seg. Før dette, er det verdt å nevne at min mor tok meg med på første konsert, Bon Jovi på "Slippery when wet" turneen, med Lita Ford som support i 88. Deretter min far på Mötley Crüe i 89, med Skid Row som support. Da var jeg vel ganske solgt, allerede da. Min stesøster hadde sørget for at oppmerksomheten ikke forble rettet mot disse "leppestift- gutta", men mer inn mot band som Anthrax, Metallica og Iron Maiden. Så, begynte man for alvor å utforske på egen hånd, hvilket ble fra thrash til doom, igjennom death og black metal… Hardere og hardere, all the way.

Hva er det som gjør en gitarist unik? Er det feelingen eller teknikken? Det er mange som for eksempel ikke klarer Satriani, som er en sann mester når det gjelder teknikk!

Det er en kombinasjon av begge de nevnte elementer. Man har jo også det motsatte av det du sier der med Satriani, musikksjangre som er basert i stor grad på feeling, for eksempel i blues, hvor feeling har minst like mye å si, om ikke mer. Personlig foretrekker jeg også en god porsjon tekniske ferdigheter i musikken. Ta for eksempel Mark Knophler, en av mine favoritter – han balanserer flott imellom disse. Det at man har både selvstendighet og evnen til samspill kan høres når man kommer opp på et visst nivå, noe han mestrer helt utrolig godt. Av metall- gitarister er mine soleklare 1'ere Bill Steer og Marty Friedman. De spiller jo begge utrolig teknisk, men også med et særpreg som er deres egen signatur.

Hva var din første gitar? Har du den fortsatt?

Ja, jeg har faktisk min aller første gitar som jeg klimpret på. Det er en liten spansk akustisk, som min mormor og morfar kjøpte med til meg da de var på ferie. Men det tok ikke mye mer enn et år før denne ble byttet ut med en elektrisk gitar, en hvit Maya Les Paul kopi. Denne skilte jeg lag med da jeg fikk min første Marshall, for da hadde jeg også avansert til en Gibson Explorer – en gitar jeg aldri kvitter meg med. Pick-up'ene i denne har vanvittig bra lyd, og gitaren er en ordentlig god rytmegitar, spesielt. Tung, mandig sak.

Mener du at det er gitaristen som står for kvaliteten eller kan det være utstyret som utgjør det lille magiske?

Det er ingen tvil, det er gitaristen det kommer an på. En habil gitarist vil fint kunne spille på omtrent enhver gitar, men det er klart – gode verktøy hjelper og kan skape nye/flere muligheter. Dette gjelder for så vidt også for strenger, plektre og selvsagt forsterker.

Hva slags utstyr bruker du? Guitars…pick ups…amps…? Bruker du forskjellig utstyr i studio og når du spiller live? Hvis ja, hvorfor?

Pr nå, så spiller jeg på Dean gitarer, og foretrekker vel egentlig de 2 siste jeg skaffet meg – en Eric Peterson og en Dave Mustaine, begge signaturmodeller. Peterson – modellen er nok førstevalget, mye på grunn av halsen, som er av en type med tettere frets enn Mustaine'n. Men jeg har flere som jeg synes er gode – som nevnt, er Gibson'en fet + jeg har et par andre som er gode. Pick – up'er er EMG, og jeg har opptil nylig sverget til det klassiske 81 bridge/85 neck – set up'et. Men den nye serien som er litt modifisert heter 85X og 81X, og, denne er om mulig hakket vassere. Strengene jeg bruker er SIT strenger 010-052 som er meget gode og solide, og det er en god følelse i de + god lyd. Av plekter er jeg litt sær- jeg liker "close contact" som jeg føler jeg får med disse Jazz – plektrene fra Dunlop, på litt tykkere strenger stemt i E gir dette bra med "punch". Tror ikke Floyd Rose'n hadde holdt så mye mer heller, hehe. Forsterkere er Framus – en blanding av Cobra 120W rørtopp på Dragon 4×12 kabinett.

I studio har jeg variert noe av utstyret, for å få frem distinkt lyd tilpasset rytme og lead, og det enkelte spor /parti man tar for seg – det kommer jo liksom litt an på hva som fungerer best med tanke på resonans og akustikk. Ingrediensene er jo forskjellige, som med andre feinschmecker- ting.

Din drømmegitar, hvordan ser den ut?…brand, pick ups, strings..alt!

Den er i produksjon! En Razorback V, USA custom Dean gitar, med størrelsen på hals tilpasset det jeg ønsker, originalt Floyd Rose system, Ibenholt gripebrett med 24 fret's, Mahogny kropp, custom finish, EMG 81X/85X pick ups, diverse perlemorinnlegg og annet dilldall. Den blir jo helt rå! Det neste må bli en helt egendesignet kropp… Med mye av det samme som over, men med kun oljet fugleøyelønn hals, ulakkert.

Nå skal du få sette opp ditt drømmeband…du skal selvsagt være med…..hvilke individer mener du ville passet som hånd i hanske til din stil?

Det spørs på hva slags stilart bandet skulle beveget seg inn i, men la oss ta for oss rock/metall: Danny Carey – trommer, Sebastian Bach – vokal, Bill Steer og meg selv på gitar, Mike Inez – bass, og hvis synth – han dude'n fra Marillion. Hvilket band det ville blitt, da snakker vi!

Deltar du i komponeringen i bandene du er med i eller er du en performer? Hvor viktig er det for en artist og ha muligheten til å uttrykke seg selv? Jeg mener, hvis du for eksempel er med i et band kun som performer og kun uttrykker noen andres musikk og musikalske følelser…ville du taklet å ikke være med å komponere…å ikke ha muligheten til å uttrykke deg selv?

Dette er jo to forskjellige oppgaver. Jeg komponerer mesteparten av musikken i 1349- ganske naturlig, i og med at jeg er gitaristen og alene om oppgaven pr i dag. Utfordringen da blir jo i stor grad å mestre det å tenke for 2- slik at man får et bredere perspektiv i musikken – en oppgave som også er veldig spennende, og som jeg føler jeg mestrer godt. Det blir sikkert på mange måter som å male et bilde for en maler, et ekstra språk/en egen kommunikasjonskanal rettet mot et mindre segment. Men i et band hvor man ikke har denne dedikasjonen/tilknytningen vil det jo fint være mulig å fungere som en performer- det blir jo på sett og vis som å fremføre coverlåter – noe som også kan være spennende og artig.

Har du noensinne gått helt tom for ideer mens du har holdt på å skrive låter til et nytt album? Hvordan taklet du det? Hva ble løsningen?

Tja… Det er noe som hender, ettersom inspirasjonen svinger. Den kommer og går fra tid til annen. Med meg så er det sånn at jeg plutselig får et øs etter en stund, og da kommer det masse som regel. Det å ta pauser er like viktig som å oppsøke inspirasjonskilder, for å kunne distansere seg fra sporet man kjører seg fast på, og da kommer det en mengde når det først kommer. Etter at man har gått igjennom prosessen med å skape et album noen ganger, blir dette også lettere, føler jeg i alle fall.

Har du noen endorsements/sponsoravtaler? Mener du at endorsements/sponsoravtaler er viktig for en artist?

Det kan være en stor motivasjonsfaktor, ja. Jeg har et godt samarbeid med Dean guitars, hvor de gir meg gunstige priser/support når vi er ute og turnerer. Jeg har også avtale med EMG pick-ups, SIT strenger, Jim Dunlop plektere og Framus forsterkere, alle varemerker som jeg kan stå inne for. Det har faktisk hendt at jeg har takket nei til en gratis gitar også, rett og slett fordi kvaliteten på utstyret må komme først for meg. Men det er klart, de fleste artister på vei "oppover" har nok en liten drøm om at det skal dryppe litt frynsegoder. Utstyr er dyrt, og når fascinasjonen for instrumenter stor… Ja, da kan slike avtaler være rimelig kule.

I løpet av alle de år du har spilt, har noe noen gang gått helt feil under en konsert? Hvis ja, hva gikk galt?

Jeg minnes når vi spilte i Cork i Irland, da jeg var i ferd med å gå på scenen for å blåse flammer – noe jeg og Frost vanligvis gjør i løpet av intro'en. Denne gangen hadde arrangøren gjort alt klart – i hvert fall ble jeg forvisset om dette. I det øyeblikket intro'en går, og jeg tråkker om bord på scenen, rekker vedkommende meg et glass med noe lilla-rosa væske i, som luktet… Bensin! Det blir litt sånn go-for-it, men det gikk bra. Ellers har jeg snublet i mikrofon – stand'er osv, og under Hole in the sky festivalen i Bergen 2006 fyrte vi av litt vel mye pyro, slik at brannalarmen gikk og strømmen ble kuttet. Men utover dette har man vel vært ganske heldig.

Dett var dett, og takk for at du svarte på disse enkle spørsmålene. Da er det bare en ting som gjenstår. Velg en gitarist som du beundrer og som du vil "plage" til å besvare disse spørsmålene??

Ja, da sender jeg de over til gitaristen i et av Norges feteste, tyngste band- nemlig Anders Gjesti fra El Caco.

http://www.myspace.com/1349official