MELDRUM – Blowin’ up the Machine

Hvis noen hadde spurt meg om hva jeg husker fra Meldrums konsert under Hole in the Sky i 2003, så hadde jeg nok ikke svart annet enn de store….ehh……fordelene til vokalist Moa Holmsten. Jeg kan vel erindre hvis jeg leter litt ekstra godt i meieriavdelingen i den mest mannlige delen av hjernen at musikken deres var av det tøffe slaget, men også ganske intetsigende. Det er mulig det hadde vært bedre om jeg hadde satt meg inn i musikken deres på forhånd, men det er det litt for sent å begynne å tenke på nå 4 år senere.

Nå er bandet ute med ny skive og selv om det er 6 år siden bandets debut ble sluppet, har ikke bandet ligget på latsiden. De har turnert jevnt og trutt hele tiden med band som Motörhead og Black Label Society.

Det er tung musikk jentene serverer oss og Moa legger et ekstra nivå til musikken deres med sin varierte vokal. På Another Kind høres hun nesten ut som Ida i Triosphere, og da spesielt siden Moa også bruker stemmen sin mye. Akkurat der har de 2 damene mye til felles, men bortsett fra det så er nok Moa en smule tøffere og dessuten har hun et større spekter hun bruker når hun synger. På andre låter som åpningslåta Purge fremstår hun som en tøff knallhard vokalist og på låta Exploited synger hun med en pen og ren og ikke minst sexy stemme. Hvilken variant jeg som lytter liker best er vanskelig å si. Om det er den litt forsiktige og uskyldige 13 års stemmen eller den sexy forføriske vokalen kontra den røffe vokalen som passer mer til imaget til jentene, skal være usagt. Eller kanskje den mer skrikende eller den semimelodiøse, ikke vet jeg, men kombinasjonen av disse vokalvarianten er med å gi skiva mye sensualitet, råskap og til tider til og med det melodiøse den trenger for å skille seg fra mengden rockeskiver som ligger i samme gata. En ting er i alle fall sikkert, Moa Holmsten er mer enn bare pupper; hun er en sinnsyk dyktig vokalist og skulle bandet ha dukket opp i Norge en gang i nær fremtid, da hadde jeg nok tatt turen. Selvfølgelig for å høre hvordan disse låtene låter på en scene, men også for å mate den tidligere nevnte hjernedelen.

Det ble mye skryt til Moa her, men hun fortjener alt. Men man skal ikke glemme Michelle Meldrum på gitar eller Frida Stahl på bass. Begge 2 gjør sine saker på en utmerket måte. Ikke skal vi glemme bandets trommis heller, for her gjør Gene Hoglan (ex-Death, Strapping Young Lad) no mistakes. Sammen er de dynamitt og da snakker jeg ikke bare om de sprengeferdige fordelene til Moa Holmsten. Bør sjekkes ut om du liker tøff rock’n roll på grensen til metal.

Nevnte jeg at Lemmy er med som gjestevokalist på Miss Me When I’m Gone, som for øvrig er en av de bedre låtene på skiva.