KARMØYGEDDON – Haugesund – Haugesund, Byscenen

Fredag

Throne Of Katarsis fikk æren av å åpne årets festival etter at 1349 måtte trekke seg på grunn av sykdom. Med en enkelt, men effektfull dekorering av scenen i form av oppnedkors og stearinlys klarte Throne Of Katarsis å skape en atmosfære som passet bandets stemningsfulle black metal ypperlig. Bandet slet visstnok med svært dårlig monitorlyd på scenen, men de klarte likevel å komme gjennom settet uten større problemer. Trommeslager Vardalv bommet litt her og der, men stort sett låt bandet tight og gjorde en overbevisende opptreden. Til å være såpass tidlig på kvelden så var det også meget bra med liv i publikum, og det var overraskende mange folk fremfor scenen. Bandet avsluttet settet med sjefslåten ”Under Guds Hud” som virkelig fikk liv i publikum. Throne Of Katarsis er nok et band som fungerer best i stua, men de gjorde likevel en overbevisende opptreden, og jeg må innrømme at jeg ble imponert over hvor bra bandets lange og til dels komplekse låter fungerte live.

Det er klin umulig å høre, eller se Breed uten å tenke Pantera. Det både låter forholdsvis likt, og gitarist Damage Karlsen ligner på Dimebag Darell. Men det er spesielt Karlsens gitarlyd og riffing som sender tankene mot Pantera. Imidlertid klarer bandet å gjøre sin egen greie likevel og låter som en litt forenklet utgave av Pantera med en liten dose Black Label Society og litt tradisjonell hard rock. En miks som i grunnen fungerer som bare juling når alt klaffer, men dessverre slet Breed med dårlig lyd og en del tekniske problemer denne kvelden. Bandet klarte likevel å skape bra med liv i salen blant annet takket være god kommunikasjon med publikum fra vokalist Maurice og Karlsens showing med gitaren. Det er egentlig ikke så mye å si om konserten, bandet leverte varene og publikum likte det de så. Skal jeg klage på noe annet enn lyd må det være at jeg savner litt variasjon i låtmaterialet, og spesielt riffmessig har det en tendens til å bli litt likt i lengden. Men Breed leverte som sagt og jeg storkoste meg under store deler av konserten. Mot slutten kjørte bandet sin egen variant av Black Sabbath låten ”Hole In The Sky” noe som gikk rett hjem hos publikum, og faktisk så låt det langt mer Breed enn Black Sabbath av låten.
Breed gjorde utvilsomt en bedre jobb på Piggtrådfestivalen i fjor, men alt i alt var kveldens opptreden godkjent og mer til.

Keep Of Kalessin har høstet enorme kritiker for sitt siste album Armada, men selv har jeg vært noe mer lunken til bandet. Det er overhodet ingen tvil om at bandet består av særdeles dyktige musikere, og de har definitivt klart å opparbeide seg en helt egen stil, men dessverre gir det meg ingenting. Jeg hadde håpet på at kveldens konsert skulle forandre på det inntrykket, men dessverre ble disse følelsene bare ytterligere styrket.
Bandet slet litt med lyden i starten, særlig vokal og gitar var lav, men etter et par låter ble lyden langt bedre, men det låt likevel litt kaotisk og grøtete til tider. Keep Of Kalessin gjorde uansett en meget bra jobb, bandet låt særdeles tight og jeg ble svært imponert over deres tekniske dyktighet. Særlig trommeslager, Vyl og sjefen selv, Obsidian C briljerte og imponerte stort. Men som på skive så klarer jeg ikke helt å falle for musikken, men det går mer på smak og behag. De aller fleste jeg pratet med etter konserten var både imponerte og veldig fornøydd med konserten, så det er nok hos meg, og ikke hos bandet feilen ligger.
Rent objektivt sett leverte bandet en svært proff og gjennomført konsert hvor det kun var lyden som ikke var optimal.

Ensiferum var ett av de banda jeg så mest frem til denne kvelden, og med tanke på oppmøtet så så det ut som det var flere enn meg som var klar for litt Finsk folkemetall. Jeg gikk dessverre glipp av åpningslåten, men en av finnenes aller sterkeste komposisjoner, ”Treacherous Gods” kom allerede som låt nummer to og ble ett av konsertens absolutte høydepunkt. Imidlertid var vokalen altfor lav, særlig renvokalen, og dette ødela litt iom at denne låten inneholder noen veldig mektige korpartier som dessverre ikke kom helt til sin rett. Lyden bedret seg noe utover i settet, men renvokalen var og ble for lav. Ensiferum leverte uansett varene og publikum så ut til å storkose seg. Jeg savnet enkelte låter, for eksempel ”Eternal Wait” fra debuten, og ”Wanderer” fra siste skiva, men en kan ikke vente seg å få i både pose og sekk på en festival. Bandet spilte heldigvis ”Lai Lai Hei”, "One More Magic Potion" og ”Token Of Time” så jeg har egentlig ingen grunn til å klage. Spesielt allsangen på ”Lai Lai Hei” ble et aldri så lite høydepunkt.
Til tross for enkelte lydproblemer her og der har både publikum og band all grunn til å være fornøydd med Ensiferums første Norgesbesøk. Jeg er i hvertfall strålende fornøyd og setter Ensiferum som ett av festivalens aller største høydepunkt.

Fredagens headliner Doro fikk med seg publikum fra første sekund, og med god kommunikasjon med publikum og en noe original form for headbanging så skapte hun bra med liv fremfor scenen, og ikke minst på scenen. Det er i grunnen ingenting å si på selve fremføringen, men jeg må innrømme at jeg gikk fort lei. Låtene ble veldig like i lengden, og bortsett fra et knippe riktig fengende slagere, deriblant en særdeles frisk fremførelse av ”Burning the Witches” så var låtmaterialet av variabel kvalitet. Trommesoloen midt i settet var både unødvendig og særdeles kjedelig, jeg kan ikke fatte og begripe vitsen med en trommesolo når trommissen gjør så lite utav seg? Spesielt etter å ha latt meg imponere av Vyl tidligere på kvelden så ble dette bare patetisk. Utover i settet forsvant en del av publikum også, men de som holdt ut fremfor scenen så imidlertid ut til å storkose seg.
Selv om jeg er litt lunken, så er det ingen tvil om at Doro leverte en meget bra konsert, og så lenge publikum såg ut til å storkose seg så kan en i grunnen ikke klage. Doro satte et verdig punktum på en meget vellykket kveld.

Lørdag

Dessverre fikk jeg ikke med meg Lørdagens første band, Pictures Of Pain, så da hopper jeg rett over på Communic som leverte en forrykende konsert.

Communic har i løpet av sin relativt korte karriere rukket å gi ut to glimrende skiver, og jeg hadde store forventninger til kveldens konsert. Bandet innfridde og mer til. Lyden var kanon, bandet låt tight og låtvalget var nært upåklagelig. Jeg savnet den nydelige ”The Distance” fra debuten, men vi fikk nok av gromlåter likevel. Det var imponerende å se hvordan en trio kan låte så kompakt og mektig, særlig når Oddleif tar seg av både vokal og all gitar. Jeg fatter ikke hvordan han klarer å synge så vanvittig bra samtidig som han kjører på med avanserte og svært teknisk krevende gitarriff. Imponerende. Det er i grunnen intet å trekke her, bare synd at det var forholdsvis få som fikk med seg konserten. Communic ble ett av festivalens absolutte høydepunkt for min del.

Mine forventninger til Leaves Eyes var forholdsvis labre, og det skulle egentlig svært lite til for å imponere meg, men dessverre klarte ikke bandet å overbevise helt. Spesielt første halvdel av konserten var laber. Lyden var så som så og Liv Kristines stemme låt både spe og småsur. Noe skjedde imidlertid ca halvveis i settet, og spesielt de tre-fire siste låtene fungerte veldig bra. Både lyden og stemmen til Liv Kristine ble flere hakk bedre, men det var først og fremst låter som ”Norwegian Love Song” og ”New Found Land” som hevet kvaliteten. Imidlertid ble jeg litt småflau da bandet sammen med allsang fra publikum drog ”Ja Vi Elsker” mot slutten.
Alt i alt ble Leaves Eyes et av festivalens minst minnerike konserter for min del, men det var bra med liv i publikum og selve backingbandet gjorde en upåklagelig jobb.

Scar Symmetry hadde jeg aldri hørt før kveldens konsert, men jeg hadde på forhånd hørt mye skryt om bandet så jeg hadde visse forventninger likevel. Imidlertid ble jeg veldig skuffet. Svenskene låt for meg som en kjip versjon av Soilwork eller In Flames med småsur clean vokal. Bandet hadde bra lyd og var teknisk sett dyktige, men dette gav meg ingen verdens ting. Jeg gav dem en tre fire låter før jeg prioriterte onkel Jack i baren. Skuffende!

Etter å ha sett Kamelots dvd ”One Cold Winters Night” hadde jeg veldig store forventninger til lørdagens headliner, og bandet innfridde så til de grader! Jeg tror faktisk dette er en av de feteste konsertene jeg har vært på noen gang. Greit nok, bandet slet litt med lyden, spesielt trommene ble til tider litt for dominerende og overdøvde de andre instrumentene, men dette skal jeg tilgi så lenge bandet leverte ett så sinnsykt gjennomført show. Med kostymebytte, kunstig snø og en flott dekorert scene klarte Kamelot å få frem en helt unik stemning jeg sjeldent har opplevd maken til på en konsert. For eksempel var allsangen fra publikum under ”Forever” så overdøvende at Khan bare ble stående å glise. Khan viste seg også å være en scenepersonlighet av de sjeldne og hans utstråling og gode humør smittet over på publikum som var helt i ekstase gjennom hele konserten. Låtvalget var upåklagelig, og jeg har i grunnen ingenting negativt å si om bandets opptreden.
Da Khan annonserte siste låt gikk publikum fullstendig av skaftet og nærmest nektet bandet å forlate scenen, noe som førte til at de måtte tilbake hele to ganger før de fikk lov til å ta kvelden. Avslutningen med ”March Of Mephisto” og allsang fra publikum var enorm og satte et verdig punktum på en særdeles vellykket helg.  

Dette var fjerde gang Karmøygeddonfestivalen ble arrangert, og helt klart den mest vellykkede. Både med tanke på band, lyd og ikke minst publikums oppmøte og respons. Da er det bare å glede seg til ny festival i 2008, og da håper jeg at enda flere møter opp.