NATTROCK – Trondheim – Trondheim, ISAK

Kulturhuset ISAK arrangert, tradisjonen tro Nattrock natt til 1. Mai og programmet var variert og spennende:

Amfisalen
19.00 – 19.30                   Kangaroo Court
20.00 – 20.30                   Hot Organ
21.00 – 21.30                   Beinhard
22.00 – 22.30                   The School
23.15 – 00.00                   Ranheim
00.30 – 01.15                   Keep of Kalessin 

Coffee Annan
18.30 – 19.00                   Damien
19.30 – 20.00                   Temper
20.30 – 21.00                   The Fuel
21.30 – 22.00                   Ella Guru
22.30 – 23.00                   Bulwark
23.30 – 00.00                   Deleted Waveform Gatherings
00.30 – 01.00                   Gallery
01.30 – 02.00                   Yazataz 

Klubben
18.45 – 19.15                   Lada
19.45 – 20.15                   Sally Suicide
20.45 – 21.15                   Disabled Evil
21.45 – 22.15                   Socrates
22.45 – 23.15                   Siri Lanckas
23.45 – 00.15                   Feet-Punk

Bare band med lokal forankring så langt øret rekker…
De fleste bandene spilte for kostpris for å gi ungdommen en gledelig opplevelse denne dagen. Mange av musikerne er meget unge og få har rukket å skape seg et navn enda selv om de fleste som leser dette nok vil kjenne igjen traverne Keep Of Kalessin, alle festivaler må ha et trekkplaster.
Jeg så på det hele som en talentmønstring og var vel en del mildere innstilt enn jeg pleier å være når jeg skal på konsert for å omtale bands opptreden.
Arrangementet er rusfritt og for barn i alle aldre uten at jeg følte meg utilpass av den grunn. Jeg så nok noen i publikum jeg kunne ha vært far til (aldersmessig) men publikum var variert nok til at jeg ikke fremsto som en gammel gris som var der kun for å sikle på forbuden frukt.
Programmet er såpass tett at det kun er mulig å få med seg bruddstykker hvis du vil rekke noe som helst, og siden jeg var forhindret fra å få med meg siste del jogget jeg lett mellom salene for å finne noe minneverdig å høre på.

TEMPER var første band jeg lot meg fenge av.
Selv om deres metal ikke akkurat imponerte den delen av meg som ønsker teknisk brilianse lot jeg meg glede over engasjementet de fikk til på en liten scene i et så godt som tomt rom. Rytmeseksjonen fikk tidvis min fulle oppmerksomhet og deres midttempo metal svinget tidvis mer enn overbevisende. Musikken er skapt for å være lett tilgjengelig, med tilnærmet emo- refrenger uten at det tipper over til Dead Man In Reno (grøss) eller lignende tøysemusikk. Bandet er utvilsomt mest interessant når de kjører tempoet og intensiteten opp, men samtidig er det tydelig at de mangler erfaringen til å gjøre det på konsert. En smule ustødig er den forsiktige formuleringen jeg leter etter. Med alt det som spys ut av musikk i disse dager er jeg overbevist om at TEMPER vil treffe dagens unge metal-fans hardt hvis de bare får nok backing fra proffe folk. I tilfelle bandet mot formodning skulle lese disse ord benytter jeg anledningen til å nevne at det ble litt vel repetativt og mye emo- til tider. Bandet har kun holdt det gående siden høsten -06 og har allerede vunnet trøndersk mesterskap i rock, startet plateinnspilling og blitt booket til Storås-festivalen. Følg med på neste episode.

I påvente av The Fuel tok jeg turen ned for å finne ut hva SALLY SUICIDE hadde å by på.
Dette viste seg fort å være Nu-Grunge eller noe i den gata. Tenk White Stripes, Nirvana, Dinosaur JR. og Weezer og du er fortsatt ikke i nærheten. Musikken er den typen du først hører på Studentersamfunn. Litt for umoden til at de store selskapene vil ta i det, men med et ekstremt salgspotensiale hvis de blir plukket opp, for da blir de utvilsomt hypet opp i skyene. Det er uventet, det er sært, det er SALLY SUICIDE. Strukturene i låten er som en LSD-tripp (har jeg lest) og trommene er upassende fremtredende og tunge uten at det blir upassende. Skjønner du? SALLY SUICIDE har på sine 15 måneder lange eksistens tiltrukket seg en skammelig mengde oppmerksomhet fra England og Tyskland så du skal ikke se bort fra at de havner på tung rotasjon på P3-4 om kort tid. De slipper sin første 7” i disse dager og burde være verdt en lytt for de som liker å holde seg oppdatert på hva som rører seg i den delen av musikkverdenen som tabloidpressen liker å trykke til sin svette barm.

THE FUEL har jeg hørt mye bra om, og med to medlemmer fra Feet-Punk kunne vel dette ikke skuffe, eller kunne det?
Jeg var aldri i nærheten av å la meg rive med til de smekre tonene til Jens Johan Stuberg og kompani. Dette er skitten garasjerock med meget tungt komp, men det blir for glatt og polert for min del. Feilen var at jeg kobler Feet-Punk alt for tett opp mot bandet og står der med et forvridd forventningsbilde. Kompet er som nevnt blytungt og musikken er delvis balladeaktig stoner, så det er ikke noe å utsette på det hele bortsett fra at ingrediensen ”trøkk” skammelig nok manglet. Det hele fikk en parfymert eim av sukkersøt pop i mine ører og det er ingen god feeling å få av noe som blir forsøkt solgt som skitten garasjerock. Det er sikkert bare jeg som er sær, for publikum møtte opp og lot seg i stor grad sjarmere av JJS med venner.

Trøsten etter denne lille nedturen fant jeg umiddelbart i DISABLED EVIL. Det er lite info å finne om denne blodferske (???) gjengen, men det som er lett å høre er at de har latt seg inspirere av Morbid Angel, Slayer, tysk thrash og Norsk sortmetall. Med bare en gitarist sliter de med et alt for spinkelt lydbilde, men de fikk presset mye gromlyd ut av lite utstyr denne kvelden. Jeg valgte å bli stående i samme rom som DISABLED EVIL lenge etter at Beinhard, som jeg egentlig var veldig spent på, gikk på scenen. Det var rett og slett spennende og helt overraskende bli servert gammel dø-thrash på i det lille lokalet nede i Klubben. Vokalisten skrøt av Nattrocken og roste tiltaket og ildsjelene. Han nevnte også at selv om noen sikkert syntes det var kjipt med et rusfritt arrangement så håpte han at det kunne bidra til at noen kanskje klarte å huske navnet deres. Jeg husker navnet, og jeg kunne godt tenkt meg å se de på en større scene med to gitarister senere en gang.

Takk til alle som bidro til å gjennomføre denne kvelden, dere gjør en flott jobb!

Skrevet av Espen:

Nattrocken på Isak er blitt en av mange årlige tradisjoner i Trondheim, og ettersom dette er den niende utgaven, begynner de også å vite hva de holder på med. Med 28 band fordelt på tre scener bør det være noe for enhver smak her. I år skrøyt de selv av tidenes line-up, og selv om jeg ikke syns den på langt nær måler seg med 2004, så var det da noe bra også denne gangen. På forhånd var det Beinhard og Kalle Sin som hadde fanget mest oppmerksomhet på papiret, men etter litt sjekking blant kjente og kjære ble det tre band til, hvorav et var innertier, nemmelig Hot Organ, som spelte småkul Purple-ish rock med fete orgeltoner. Fett, og bra med driv fra scenen. Fikk også litt Åge-feel av dette, og det er definitivt en gig jeg glatt hadde kjøpt skiva på grunnlag av. Meget overbevisende av relativt små karer.

Neste band å se var The Fuel, som, dessverre, var heller kjedelig. Traurig musikk, og dårlig med showing fra scenen. Når skal band lære at det ikke holder å spille låta, men at litt bevegelse faktisk må til? Hvor mye liv et band klarer å lage fra scenen er 90% av konsert, vett. Beinhard derimot, er et band som har skjønt dette, og som alltid leverte de en fet og energisk gig, denne gang med gjestegitarist/munnspiller. Alt i alt bra trøkk, fete låter og god rockefeel. Problemet er at slike band virkelig får deg til å savne pilsen… Skiva kommer forhåpentligvis i slutten av måneden, og alle rockehjerter gleder seg. 

Etter en tur til det lokale vannhullet rotet jeg meg ned til Klubben for å se Feet Punk, som etter sigende skulle være verd å få med seg. Vel, svette menn i bar overkropp gir normalt plusspoeng, og rett frem in your face punk er alltid stas, men også her var det litt for lite som hendte på scenen til at det skulle kunne blitt kalt en bra konsert. Sikkert fett på skive, ikke fullt så fett live. Noe jeg tror jeg aldri har sagt før, faktisk. Arbeidernes dag var allerede en halv time på vei før det ble læven i Amfisalen igjen. Litt morsomt å se masse kids som rådigger en soundcheck, men også litt skremmende at det ikke ble spesielt mye fullere på gulvet foran scenen utover konserten.

Keep Of Kalessin var ment til å bli kveldenes høydare, og til tross for at lyden var en smule høy (if it’s too loud, you’re too old), var det en fet gig som ble servert. Overraskende dårlig oppmøte, noe som gjør at jeg ikke helt skjønner hvor de 500 som etter sigende var innenfor dørene hadde gjort av seg utover natta. Etter giggen med Satyricon var det mange som forventet et set med bare låter fra den nye skiva, men heldigvis ble ikke dette tilfellet, til tross for at konserten var dominert av den Armada-materiale. Jeg vil påstå at bandet med fordel kunne tatt frem mer av det gamle materialet, da det kun var Reclaim, Come Damnation og As Mist Lay Silent Beneath som var å høre av eldre saker. Kan ha noe å gjøre med at de første skivene er vanskelig å få tak i, noe som det også bør gjøres noe med.