INFERNO 07 – dag 2 – Oslo, Rockefeller

En ting som jeg tydeligvis har gått glipp av er den uskrevne regelen om at alle band tydeligvis må ha en intro-låt, denne har jeg ikke vært klar over før nå, men det er ett ytterst fåtall av bandene under årets Inferno som går rett på uten en lengre stemningsskapende intro. Dette fungerer ofte til bandets fordel, men når nesten alle gjør det blir det faktisk litt forutsigbart og introene er sjelden spennende i seg selv.
And now for something completely different, nemlig musikken på fredagen.
Dagen ble preget av mange uhavhengige problemer med lyd og utstyr, men mer om det senere.
 
Nede på John Dee sparket Ravencult fra Hellas i gang presis klokken 17:45, og på tross av litt reverb i starten ble dette et hyggelig møte. Musikken er en blanding av Celtic Frost og Immortal, noe som passet bra siden Celtic spillte i byen på lørdag og Immortal skulle avslutte denne kvelden. Det var ikke så mye folk på John Dee som ved oppstarten på torsdag, sikkert mange slitne folk etter en lang natts ferd imot dag, men Ravencult ga de oppmøtte en frisk start på dagen. Kald sortmetall, enkel og brutal, og coveren av Celtic Frosts Into The Crypt Of  Rays var lynkjapp og underholdende. Bandet har nære bånd til dette landet siden fullengderen deres, Temples Of Torment ble spilt inn i Mølla Studio og utgitt av Dark Essence Norway. Bandet har også turnert med en god del av de Norske ekstrembandene og burde være godt kjent blandt blodfansen av sjangeren.
 
Jeg gikk glipp av det første kvarteret med Red Harvest grunnet et intervju, men da jeg kom meg ut i salen ble jeg ærlig talt litt skuffet. Bandet tok over for tidligere annonserte Sabbat grunnet deres avlysning og dette var utrolig nok mitt første møte med et band jeg har hørt mye skryt av som liveband, men det jeg opplevde i starten manglet trøkk. Da jeg bevegde meg opp i høyden for å få litt overblikk og røyke fikk jeg nesten et panikkanfall. Jo høyere jeg kom, jo høyere ble lyden. Det er vel en overdrivelse å si at låtene hørtes bedre ute på røyketerassen enn nederst i trappen, men bare en liten sådan. Jeg opplevde det i alle fall som om at bandet er betraktelig bedre på skive enn det de presterte på scenen denne kvelden, men jeg regner med å sjansen til å oppleve de live igjen om ikke så lang tid og håper jeg får et bedre inntrykk da.  

Fra Kristiansand kom Ground Zero System med sin særegne elektroniske metal for å underholde. Takke faen for det! Dette ble en god overskelse for min del og groovet som bare fy. Musikken er full av sampler og ikke så veldig brutal, men det var noe eget og spennende over det vi fikk høre i kjelleren. Blastende trommer, råe riff, passende mengde sampler og to vokalister som tar seg av hennholdsvis ren og growl satt som et skudd. Lyden på den rene vokalen til Simen druknet desverre litt i trommene der jeg sto, men inntrykket av den var meget godt og jeg skulle så gjerne hatt den lenger fremme i lydbildet. Ronny fra Trail Of Tears kom inn på gjestevokalist mot slutten av settet, og selv om hans scenepersonlighet gjorde seg bra og han dro med seg publikumet var det i utgangspunktet nok med to vokalister for min del. Ground Zero System har nettopp signert en helt fersk kontrakt med FaceFront, så nå er det nok ikke så alt for lenge før debutten finnes å få kjøpt hos din lokale pusher og på nett.

Den best innøvde åpningen på showet så langt hadde uten tvil God Dethroned. Begge gitaristene og bassisten, selvfølgelig etter en passende intro, kjørte på med synkronriffing etterfulgt av djevelhorn, tilbake til kjapp riffing og så djevelhorn. En visuell opplevelse av typen ”der skulle du ha vært” altså. Desverre ble det konsertens høydepunkt for meg siden det som fulgte aldri klarte å fenge skikkelig. Nederlenderne spiller dømetall i det sorte grenseland og er ganske så brutale selv om de i senere tid har lagt mer vekt på melodiene. Det er helt grei musikk og bra gjennomført, men det hele bærer preg av resirkulering (som er bra for naturen, men ikke for musikken) og det tar aldri helt av med gnistrende soloer og catchy partier. Slik blir det desverre ofte med band du ikke har godt nok inntrykk av før du møter deres musikk live føler jeg, nyansene du hadde fått med deg i fred og ro på anlegget hjemme fanges ikke så lett opp på en konsert med masse støy rundt deg.

Vokalisten i Rotten Sound fikk vist sin evne til kjapp resonering og handlekraft når ledningen til mikrofonen i hans ende løsnet under andre verset på første låt og han tok seg inn på en meget imponerende måte uten å miste konsentrasjonen. Her var det tydeligvis bare å kjøre på i full fart og ingenting kunne stoppe de. Finnene har vært med og satt sitt preg på grind-core siden -93 og det er tydelig at de har vært gjennom en del konserter nå. Det trøkket de skapte var så sugende at det etterhvert ble vanskelig å stå stille. Jeg har ikke vært på så mange rene grind-core konserter, men Rotten Sound ga meg følelsen av at de holdt konsert i stedet for å være del av en festival. Det var så intenst og kjemisk renset for poesi og roser at det til tider ble i overkant og ensformig men alltid underholdende.

Sigh hadde jeg ingen tro på at skulle passe inn på festivalen eller klare å gjennskape de avantgarde melodiene sine live. Så dum og naiv går det faktisk ann å være. Mirai var oppgavan bevist og plukket i hovedvekt ut låter fra de tre første, og mest brutale, albumene sine og dermed var det klart for en oppvisning som skulle vise seg å bli kveldens høydepunkt. Mirai stilte i munkekappe og sentralt posisjonert midt på scenen med sitt keyboard måtte han bare finne seg i å spille andrefiolin denne kvelden. Med seg hadde han det vi mannssjåvinistiske gamle griser kaller ”en snerten liten sak” i form av Mikannibals, dette var hennes andre opptreden med bandet, og hun bør han aldri la slippe fra seg! Hennes jobb var å traktere saksofon, bidra med en stor posjon fantastisk vokal og sprade rundt med lite klær på. Det var ikke langt unna at hennes belte var større en skjørtet hun hadde på, og kroppen hennes tålte glatt dagslys. Hennes hyl og growl var så ufattelig brutale at jeg nesten ble redd til tider. At en så spinkel kropp kunne bidra med en så overlegen vokal hadde jeg ikke trodd før jeg så det. Å si at hun er en av de beste kvinnelige growlere jeg har opplevd blir feil, føkk kjønnsrollemønsteret, hun er en av de beste growlerne jeg har opplevd. Punktum!
Mirai kontrolerte det hele fint og sammen har disse to en oppskrift skrevet i gull for hvordan en konsert kan forvandles til en magisk opplevelser. At jeg ikke fikk høre ”mine” gromlåter fra Imaginary Sonicscape gjorde meg lite med den innlevelsen disse to fremviste, og som trøst fikk jeg i det minste Hail Horror Hail og den fungerte utmerket i sin innpakning.
Det må vel nevnes at de hadde med seg en bassist, en gitarist og Junichi på trommer (som også gjorde sin andre opptreden med bandet), men de ble så til de grader redusert til statister at det nesten ble komisk.

Nede i kjelleren gikk de Nederlandske thrasherne i Legion Of The Damned på scenen klokken 22:15, eller ”to timer og tre kvarter på Immortal” som en ivrig sjel betegnet det. LotD har på kort tid etter sitt navne- og stil- bytte bygd seg opp en stor fanskare og startet massivt og brutalt med Son Of The Jackal og som ved Watain var lokalet fullt og litt til. Stemningen hos de som var ute i god nok tid til å slippe inn på John Dee var upåklagelig og alt lå til rette for topp underholdning. Det er mye brutalitet og litt for lite finesser i det disse karene driver med og jeg klarte ikke helt å la meg overbevise av opptredenen deres. Det er nå slik at LotD har gitt ut to album, og selv om jeg liker de er det en ærlig sak at det er liten variasjon i de. På plate er det en ting, men en hel konsert blir slitsomt og til slutt valgte jeg mat fremfor konsert. Jeg kan tross alt sette på skivene hjemme i passe doser når jeg føler for det.

Moonspell er et navn som pirret nyskjerrigheten min i forkant av festivalen. I likhet med Sigh lurte jeg på om portugiserne kom til å falle igjennom på en brutal metalfestival som Inferno, eller klarte de å velge ut passende låter og sjarmere publikum, og igjen bekymret jeg meg uten grunn. Bandet kom på i ”pandabjørnsminke”, bortsett fra Fernando som kom usminket, men med en flagrende og gothisk rødlig frakk som kledde han utmerket. Han har i løpet av de siste årene gått bort fra den rene vokalen og bandet blander sort- og dø- metall med et bakteppe av gotiske elementer. Eksperimenteringen fra slutten av nittitallet (Sin/Pecado og The Butterfly Effect) er i all hovedsak skjøvet ut i skyggen selv om enkelte trender fra den tiden har overlevd i lydbildet. Selvtilliten til Fernando driver opp stemningen blant de nyskjerrige i salen, og med sine mørkeste låter på lager leverer Moonspell varene mer enn godkjent. Stemningen i salen tok seg bra opp og Moonspell blir stående som en av mange positive overraskelser denne påsken.

Med tanke på trengselen under Emperor sin reunion i fjor var det desverre en tung nødvendighet å forlate britene i Hecate Enthroned halveis i settet deres. Desverre slet de med å få lyd ut av forsterkeren til den Nigel og dermed ble konserten utsatt et kvarter og jeg mistet enda mere. Det alt for lille jeg så ga meg virkelig lyst på mer. Grim sortmettal med keyboard funker faktisk så lenge det blir fremført av Hecate Enthroned, og den psykadeliske t-skjorta til Dean var et treffende budskap om at image ikke betyr en dritt så lenge du bare har kvalitet i musikken og koser deg. Vokalen til Dean var særdeles hes og raspende, og det var ingenting negativt å si om musikken bortsett fra at den til tider ble litt vel lik Cradle Of Filth for min del, men det er en skygge som har hengt over dette bandet siden oppstarten.

Høydepunktet for mange i år, i alle fall i utgangspunktet, var uten tvil Immortal. Legendene har gjennoppstått for å, i første omgang, høste velfortjent hyllest ved syv spillejobber i løpet av sommeren og første stopp var Inferno. Selv om forhåpningene var store hos mange var også gleden over å få se Immortal såpass stor at toleransen nok var satt meget høyt. Derfor kan det nok for mange være vanskelig å innrømme at dette desverre ble en skuffelse grunnet lydproblemer. Abbath, Horgh og Appolyon stilte tradisjonen tro i full krigsmundur og liksminke. På mange måter virket det ikke som om det var fire år siden de sist sto sammen på en scene, men selv med et stappfullt Rockefeller som oste av spenning ble det tidlig klart at noe skurret. Horgh holdt taktfast publikum i gang og pyroen satt som den skulle, men når Abbath og Appolyon inntok scenen var det med en såpass begredelig lyd at det øyeblikkelig ble murring blandt enkelte av de minst dedikerte tilhørerne. Å se Immortal live var en opplevelse i seg selv, men alle de små detaljene som skulle til for å heve opptredenen til en uforglemmelig aften uteble. Det tok ikke lang tid før den ene leggbeskytteren til Abbath løsnet og det virket som det irriterte han kraftig at han måtte gå over hele scenen og få hjelp til å feste den igjen. Når det gjelder lyden var den så sprikende som den kunne bli. På galleriet forsvant gitaren når Horgh satte fart, foran scenen manglet vokalen og bak i lokalet var det til tider grøtete. At Immortal skulle fremstå så lite synkront hadde jeg heller aldri trodd. Abbath oppdaget tidlig problemer med gitaren og etter en liten pause der han prøvde å rette opp dette stille og rolig med å bytte fra trådløs til gitarledning fortsatte de uten den store forbedringen. Mot slutten prøvde de igjen med å bytte tilbake til trådløs og klarte dermed å starte neste låt (Tyrants?) uten at Abatth hadde lyd på gitaren. Horhg og Apollyon fortsatte til en meget bestemt Abbath stoppet de. Han hadde ikke mikrofon foran seg, men budskapet var ganske tydelig for de fleste. Etter å ha fått hjelp til å skru på volumet til gitaren startet de så opp låten med friskt mot.
Det var ingen enkel oppstandelse for Immortal, og prøvelsene var mange, og lite av dette kan klandres bandet. Til tross for alt tullet var det mye positivt å spore på Infernos største trekkplaster. Kommunikasjon med et sultent publikum var ikke glemt, gromme låter ble spilt og pyro + flammespytting er alltid morsome effekter å se på scenen. Abbath har en så iskald stemme at det nesten kom frostrøyk ut av kjeften hans når han hylte. Så stor var trengselen at det var en lidelse å bevege seg rundt i lokalet siden det ikke var en ledig centimeter noen plass på gulvet der man kunne sette ned foten. Etter en og en halv times spilling var nok de fleste i godt humør og fornøyd med jobben Immortal gjorde, selv om det kunna ha blitt så mye bedre.

Alle bilder av Rune. Se vårt bildearkiv for flere bilder.