INFERNO 07 – dag 1 – Oslo, Rockefeller

Når jeg, tradisjonen tro, ankom Oslo i god tid før Inferno denne påsken var humøret på topp og forventningene høye. Line-upen i fjor var ikke helt etter min smak, men opplevelsen ble som vanlig meget bra. Denne påsken tok det ikke lange stunden før Mr. Murphy satt leende på min skulder og minte meg på loven sin. På hotellet jeg hadde booket meg inn for å sove mellom konsertene hadde de tydelig hatt et allmøte og bestemt seg for å smøre skiene, koke kakao, handle inn appelsiner og Kvikklunsj for så å stikke på fjellet i samlet tropp.
Das stimmt! De hadde fø***ngs stengt hele j***a påska for f***n!
Jeg hadde vel satt pris på om de opplyste om denne lille detaljen når de tok imot bestillingen min tidligere i år…
Nå er jeg heldigvis en stk staut Norsk ungdom og vant til motgang, så etter å ha tørket tårene og spraylakkert alle hotellets vinduer i første etasje satte jeg igang en pruterunde pr. tlf. til de hotellene i Oslo som faktisk holdt åpent i påsken. Etter mang en telefonsamtale og tanker av typen ”Det er egentlig ikke sååå kaldt ute.” og ”Hva ville David Crockett ha gjort nå?” endte jeg til slutt opp med å sjekke inn på Scandic Byporten, og dermed kunne påskefreden endelig senke seg over mitt slitne legeme.

Torsdagen ble brukt til å nyte det flotte påskeværet frem til klokken slo fem og det var på tide å trekke mot Rockefeller for å se hvordan festivalen ble denne gangen.
La meg med en gang si at dette var den mest skuffende starten jeg har opplevd på Inferno så langt. I 2006 startet det hele med Imbalance, Keep Of Kalessin og Waklewören. I -05 med Taakeferd og Chton. I -04 med Maze Of Torment og Rotting Christ og alt dette knuste det vi ble møtt med i år. Slik er det med forhåpninger når man har lagt listen høyt tidligere.

Kvelden startet med demo-bandet Fatal Demeanor som har holdt på i fire år nå. At det var et band uten den helt store rutinen vistes godt, men de ga det de kunne på scenen og trenger absolutt ikke skamme seg over sin opptreden. Jeg lot meg hypnotisere av bassisten Skamslaatt der han hamret, jeg mener hamret løs på bassen. Han var et kjærkomment fokuspunkt på scenen og minnet meg i stor grad om en annen bassist som kaller seg Memnock der han slo knyttneven i bassen og skamløst flørtet med publikum som hadde møtt opp i imponerende antall for å oppleve deres opptreden. Fatal Demeanor holder til i det melodiøse aspektet av black metal og trenger en del ekstra trygghet på scenen. Når de får snekret sammen flere låter  (og får lengre sett) kommer det nok til å bli mer variasjon og preg på konsertene deres.

På hovedscenen var det Norwegian Metal All-Stars som skulle dra oss i gang. Dette er noe av det verste mølet jeg har opplevd, helt sant. Dette korpset inneholder noen av Norges beste og mest kjente musikere innen metal, men det de leverte i form av NMA-S var så begredelig at jeg sliter med å modifisere meg nok til at det jeg skriver kan publiseres. Tanken var sikkert god og den potensielle underholdningsfaktoren høy men når fremføringen er så lite å skryte av faller det hele gjennom. NMA-S spiller utelukkende coverlåter og har så mange medlemmer at det ble en drøy pause mellom hver låt, noe som ikke akkurat er ønskelig på konsert. Gitarlyden var til tider så sur at å spise sitron forekom meg som nysukkrede jordbær. Vi fikk høre låter av Iron Maiden, Kiss, Slayer, Kreator, Metallica og flere, men alle rendyrkede coverband hadde gjort en bedre jobb og det var tydelig at dette var meget useriøst og bare for moros skyld. Hadde det ikke vært bedre å slippe til et up-and-comming band som kunne benyttet anledningen til å vise seg frem? For å nevne noe positivt så kan det sies at nyskjerrigheten lokket mange av festivaldeltagerne til lokalet.

Nede i kjelleren var det så tid for Karkadan fra Tyskland. Denne miksen av sort- og dø- metall ispedd tradisjonell Heavy Metal er ikke akkurat nyskapende, men bandet har holdt det gående siden -97 og ser nok ingen grunn til å gi seg med det første. Lav intensitet, melankolsk og dyster musikk er en enkel og grei beskrivelse på det Karkadan varter opp med. Har du ikke et forhold til musikken og bandet før du ser dette korpset live vil det bare oppleves som teflon, ingenting blir sittende fast.

Trinacria er ett samarbeid mellom Fe-Mail og Enslaved som startet opp for to år siden, men den historien kan du lese et annet sted. Trinacria er hva.som skjer når støy møter metal, det er mer for en opplevelse enn en konsert å regne. Kall det avantgarde og/eller eksentrisk hvis du vil, men dette er tydeligvis mer ment som en sjelelig opplevelse enn som en vanlig konsert. Dette var faktisk deres premiere på scenen sammen og det ble en ytterst bizarr opplevelse. Enslaveds rune-metal i møte med Fe-Mails horn og elektronikk fungerte til tider som en reise inn i bevistheten og ut i universet samtidig, men i det store og hele hadde jeg problemer med å synke ned i mitt urolige sinn og la meg hypnotisere av dette ordnede kaoset. Kanskje jeg hadde likt det bedre hvis det hadde føltes mer som en fusjon enn som en kamp?

Norske Unspoken har vært aktive siden 2002 og fikk i fjor gitt ut sin første fullengder. De ligger tett opptil vårt naboland Sverige når det gjelder innpakkningen av sin dømetall. Desverre var det ikke helt deres dag siden lyden på den ene gitaren forsvant under andre låten og gitaristen bare ble stående som en saltstøtte resten av låten får han forsvant av scenen og en pinlig pause blottet for kommunikasjon med publikum oppsto. Etter en stund fortsatte bandet med bare en gitar noe som resulterte i et flatt lydbilde. Det som Unspoken varter opp med er meget headbanger-vennlig, mørkt og tungt men det blir ingen platekjøp for min del etter denne opptredenen.

Nå begynte det å ta seg opp og når Irske Primordial gikk på scenen føltes det som om oppvarmingen var over og showet kunne starte. Irske band som blander inn folketoner i musikken sin appelerer til meg, og Primordal viste seg å ikke være et unntak med sin sorte folk-metal. Vokalist Nemtheanga gjorde sitt for å underholde publikum og skape show samtidig som han viste at han var i besittelse av en flott stemmeprakt. At begge gitaristene og bassisten brukte hver eneste pause mellom låtene, mens Nemtheanga underholdt med anekdoter, til å stemme instrumentene forekom meg som hysterisk morsomt. Her skulle ingenting overlates til tilfeldighetene på deres første besøk i Norge. Bare så synd at bandet har en trommis som er godt under gjennomsnittet og ødelegger mye av det gode inntrykket resten av bandet gir. Dårlig inntrykk fikk jeg også av lysmannen under denne opptredenen. Å sette flomlys direkte på oss som sto på galleriet og blende oss i lengre tid var ærlig talt ikke en genial idè. Å dedikere en låt til avdødde Quorthon fra Bathory var en fin måte å vise respekt for sine inspirasjonskilder og gir en god pekepinn på musikken til Primordial.

Paradigma. Dette bandet hadde jeg ingen tro på at jeg noensinne skulle få se stå på scenen og spille sin majestetiske doom. Etter så mye usikkerhet og motgang var det derfor et gledelig budskap at de skulle komme til Inferno for å vise frem sine kunster. Selv med kvinnelig sopran og synth og sampler i fleng er Paradigma både en brutal og aggresiv opplevelse med sine tre vokalformer og tekniske finesser. Konserten ble en udelt positiv opplevelse for min del og trøkket i kjelleren viste at savnet etter bandet hadde vært stort.

Zyklon er som husband å regne på Inferno, men denne gangen slet de litt med å få publikum med seg. Albumet Disintegrate har tydeligvis ikke fått feste hos platekjøperne enda, for det var de gamle låtene som virkelig satte fart i publikum. Andrelåta ut var Core Solution og da viste fansen seg fra sin beste side. Statusen til Zyklon er ikke akkurat liten og med den fartstiden medlemmene har skal det godt gjøres å levere en dårlig konsert, men det blir litt stillestående når Secthdamon må traktere bassen ved siden av vokaljobbinga og siden Destructhor og Samoth ikke akkurat bidrar med så mye liv kan det fort bli en kjedelig opplevelse å se tre menn stå og spille kjapp, teknisk metall for de uten det store forholdet til låtene. Heldigvis tilhører jeg ikke den kategorien og koste meg som en hallik under Ungkarsfestivalen. Låtene fra Disintegrate funker minst like bra som de fra Aeon live og kommer til å bli fremtidige live-klassikere når bare fansen får satt seg skikkelig inn i albumet. Spørsmålet jeg krever svar på her jeg sitter er hvorfor i he***te Zyklon gikk av scenen femten lange minutter før tidsskjemaet! Inferno kjører et meget stramt og ryddig program som alltid, men på min oversikt hadde bandet altså hele 15 minutter spilletid igjen når de valgte å avslutte. Jeg kan glatt ramse opp mange låter som manglet de kunne ha brukt dette kvarteret på å fremføre, så dette må jeg til bunns i.

De skumle svenskene i Watain avsluttet festivalens første dag i kjelleren med sminke, blodmaling, nagler, 4tomms2, oppnedkors på scenen og lærbrynjer. Lyst til å gjette hvilken sjanger vi skal frem til nå?
Tittelen på bandets EP fra -99 sier det meste: ”The Essence Of Black Purity”. Dette er blasfemisk, perverst og fortfort sortmetal, og derfor var kjelleren full av forventningsfulle (fortapte) sjeler. Så full faktisk, at vaktene måtte stoppe mange som ville inn og oppleve dette. Watain har bygd seg opp til et av de aller største ”ekte” undergrunnsnavnene de nesten ti årene de har holdt det gående og det er akkurat slike band en ekstrem metalfestival som Inferno trenger på plakaten. I ren underholdningsfaktor scorer Watain høyt med sin ufattelig gjennomførte uhellige stil, men de hadde nok ikke kommet så langt uten de musikale evnene og låtskrivertalentet sitt. Til å være så kjapp sortmetall ble jeg positivt overrasket over at det var så mye variasjon i lydbildet til Watain, trommingen alene var mye mer variert enn de aller fleste bandene det er naturlig å sammenligne bandet med og sammen med en overraskende klar vokal ble låtene drevet frem av mitraljøsene de kalte gitarer. Mycket bra!

Bandet jeg hadde størst forventning til denne kvelden var på sin første visitt i Norge siden oppstarten for 17 år siden. Suffocation hadde tatt på seg oppgaven med å ta oss med tilbake til den gamle skolen, og med slike læremestre avles flinke elever! I fjor fikk vi oppleve Bolt Throwers første konsert på Norsk jord, og i år Suffocation! All hail Inferno!!!
Ikke overraskende knuste dette. Selv har jeg ikke noe nært forhold til bandets utgivelser, men det skal nok snart endres på, for slike opptredener får man ikke så ofte. En så humoristisk, sjarmerende og lite selvhøytidlig frontfigur som Frank Mullen skal du lete lenge etter i metallmiljøet for å finne. Å påstå at han prøvde å skrive en kjærlighetssang, men at han ikke akkurat er Justin Timberlake og endte opp med å drepe henne, før låten Entrails Of You kom fikk til og med vaktene foran scenen til å knekke sammen i latter. Det samme med at ”neste låt handler om å drepe folk, for det er det jeg har lyst til å gjøre” før Bind, Torture, Kill. Vi fikk gode smakebiter fra alle fem albumene deres fremført på en måte som nok frelste noen nye tilhengere denne kvelden. Mosh-pit fikk Frank så snart han ba om det og meget høy stemning i salen gjorde at Suffocation, for syns skyld, gikk av scenen og kom tilbake for to ekstranummer før de avsluttet nøyaktig til fastsatt tid. Høydepunktene, ved siden av nevnte låter ble for min del Jesus Wept og Pierced From Within. Denne fusjonen mellom god gammel dømetall og komplekse rytmer er det få band jeg har kommet over som klarer å kreere noe som er verdt å låne øret til, men Suffocation er ett av disse bandene. Riff som truer med å rive skallen av deg, teknisk overlegne og med musikalske kvaliteter som hever standaren ble dette noe som skal bli vanskelig å overgå de neste dagene.

Selv om jeg surmulet en del i starten denne dagen, mest over det håpløse forsøket fra Norwegian Metal All-Stars, bygde kvelden seg gradvis oppover og avsluttet med en ekte höydare. Masse folk og god stemning gjør at forhåpningene til de neste dagene har økt enda litt. Grillings på røykeverandaen er en genial idè!

Alle bilder av Rune. Se vårt bildearkiv for flere bilder.