STONEGARD – Oslo – Oslo, Rockefeller

Bilde tatt av Rune. 13.11.2006. Trondheim

Denne kvelden var det duket for norsk metal og rock på Rockefeller. Stonegard hadde fått med seg Jacqueline og Lowdown til å varme opp, og dette bidro til god variasjon i programmet. 

Et vakkert instrumentalt stykke med akustisk gitar ble åpningen for Lowdown. Så kom bandet på scenen og vokalisten dro det hele i gang med et skikkelig ur-brøl. Videre bar det i vei med mye banging og agering på scenen fra vokalisten, ikke ulikt slik Phil Anselmo kunne holde på en gang i tiden. Bandet har et veldig amerikansk sound, og band som Pantera, Sepultura/Soulfly, Machine Head og Slipknot er naturlige å nevne, men det er også en annelse death metal i soundet. Lowdown spiller en form for metal der groove og aggresjon står i fokus, og dette behersker bandet ganske bra. Det blir allikevel kjedelig i lengden da det blir for ensformig. Faktisk gjør bandet ganske mye ut av til tider veldig enkle virkemidler, slik som forskjellige rytmiske mønstre med åpen e-streng, og jeg blir dratt mellom å nesten blir forbannet over mangel på oppfinnsomhet og å la meg rive med av noe som for all del fungerer. Problemet med Lowdown er ikke at de ikke behersker det de gjør, problemet er heller det de utelater fra konseptet sitt som kunne ført bandet opp på et høyere nivå. Det jeg savner er blant annet noen bra soloer eller gitarmelodier og ikke bare det noe ensformige rytmiske eller aggresive øset hele tiden. Den ene gitaristen spiller noen tydelige amerikansk-inspirerte ”soloer” som ikke er annet enn ekstremt simplistiske ting spilt med wah wah slik at det bare blir bråk; en slags substitutt for de som ikke kan spille gitar og som liker å flørte med hip-hop. Neida, dette var litt slemt, mannen kan absolutt spille gitar, og selv disse ”soloene” fungerer til en viss grad. Problemet med Lowdown er at de har en god grunnmur men ikke er ferdig med å bygge huset. Med litt mer krydder så tror jeg det kan bli riktig så bra!

Setliste Lowdown:

Lowdown?
Inside Revelations
Be The Clown
Unknown
Nothing Will Come
Sick Page
The World Has Ended

 

Jacqueline overrasket meg. Vanligvis er jeg ikke overbegeistret for ”rocke-trioer”, da mange av disse har en tendens til å låte for minimalistisk etter min smak, men dette låt faktisk veldig bra. Trommisen bidro med et voldsomt driv og det var fet rytmikk samt en god porsjon vakre vokal-melodier. Det gledet meg at både gitaristen og bassisten sang. På en låt byttet de to sangfuglene instrumenter, noe som også er interessant. Tenk om Kerry King plutselig hadde tatt av seg gitaren og spilte trommer på en Slayer låt? Det ville være underholdning. Jacqueline bød på blues, rock’n roll, mannlig seksualitet og sårhet om hverandre. Med mannlig seksualitet referer jeg til den primale driven i låtene og med sårhet tenker jeg på deler av vokalbruken; bandet klarer å formidle et større spekter av følelser.

Stonegard framsto som en sammensveiset gjeng. Skal jeg oppsummere deres bedrifter med et ord så blir det Metallica, men det betyr allikevel ikke at bandet ikke står på egne ben. Selv om alt for mange etter min mening er manisk opptatt av Metallica, så er det få som lykkes med å lage musikk i noenlunde samme gate og samtidig få det til å låte originalt og interessant. Stonegard klarer nettop dette og har definitivt sin egen identitet. Selv om Metallica-influensene er meget hørbare, får jeg også assosiasjoner til så forskjellige band som Opeth på den ene siden og Soundgarden og Alice In Chains på den andre. Bassisten og leadgitaristen bidrar med ekstremvokal så vel som koring, og dette er bra krydder! Mannen som spilte rytmegitar og var hovedvokalist virket meget scenvant og så blid og fornøyd ut. Han ga mange artige blikk til publikum og en del mystiske smil. Var han bare blid eller pønsket han på noe lureri? Han minnet meg om en ung Varg Vikernes som smiler i rettsalen. Mye av grunnen til at Stonegard fremstår som et bra band for meg er at de klarer å kombinere en forankring i mer tradisjonell/konvensjonell metal og hard rock med en viss dose eksperimentering og nytenkning. Denne balansen er det få som klarer. Mange band har en tendens til enten å bli for tradisjonelle og kjedelige, eller så innovative at de virkelig gode låtene uteblir på tross av mange stilige partier. Stonegard er absolutt et band som kan tiltrekke seg et veldig variert publikum, og det fikk jeg også bekreftet på konserten. Det var mange til stede og meget god stemning. Jeg har tro på at Stonegard kan nå langt!