AXIS OF ADVANCE – Obey

Kanadiske Axis Of Advance fikk jeg øynene opp for da de kom med sitt meget bra album The List for 2 år siden. Nå er bandet endelig tilbake og det med et album som har fått tittelen Obey. Vel, hvorfor de har valgt denne tittelen på skiva, vet jeg ikke. Det er en lite passende tittel da skiva langt fra er like bra som den forrige. Undertegnede kommer ikke til å adlyde dette kanadiske bandet etter å ha hørt denne skiva, for den er ikke helt topp. The List derimot, er en god skive.

Men Obey er ikke en dårlig skive, selv om jeg tror at skiva kommer til å havne i hylla blant mange andre skiver i samme kategori. Og kategorien er selvfølgelig av typen bra, men ikke bra nok til å bli husket.

Stilen til Axis Of Advance er nærmere core nå enn tidligere, og det er ikke riktige veien å gå, med mindre de har som mål å bli en tanke mer kommersiell og få økte salgstall. Nå er jeg usikker på om dette er tilfelle, da det fortsatt er extremt og helt sikkert for extremt for de fleste av core fansen ute i verden. Det er også en stor del mye roligere partier på Obey enn tidligere, og akkurat det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal tolke. Det er ikke særlig positivt da jeg trodde at Axis Of Advance var et av de nye oppkommende bandene innen sjangeren. Men det ser nesten ut til at jeg tok feil der gitt.

Obey har 8 låter, og det hele begynner ganske så friskt med Of One To Conflict It, før det hele roer seg ned og blir en tanke kjedelig. Det er en del raskere partier fortsatt, der kanadierne får bevist at de fortsatt kan. Det er ikke det som er problemet, men om de vil tror jeg.

Sistesporet Masterorder er den klart beste låta på skiva. Overraskende nok er den også den raskeste og mest brutale låta på Obey. Det er slik jeg vil høre Axis Of Advance og ikke slik som de fleste låtene er. Skjerpings kjære kanadiere, dette kan dere så mye bedre.