BLITZKRIEG 4 – Trondheim – Trondheim, Blæst

For andre året på rad svingte Blitzkrieg turneen innom Trondheim, og det betydde Vader konsert nok en gang. Og siden Vader også var innom Trondheim i 2004, ble dette den tredje konserten på like mange år for trønderne, noe som i utgangspunktet blir litt risky for en konsertarrangør, men siden pakken var som den var i år med svenske Nightrage og byens egne Bloodthorn i tillegg til de polske mestrene Vader, tok Zone sjansen dette året også. Det så veldig underskuddsaktig ut, men jeg tror det ikke gikk så ille som det så ut til da Nightrage spilte settet sitt. For da var det veldig tynt i rekkene foran scenen, men som sagt, det tetnet til med folk utover fredagskvelden og livet ble litt lettere å leve for arrangøren.

 

Innkjøp av t-shirt og CD-er til latterlig lave priser er nødvendig når polakker kommer til byen, og den biten ble unnagjort før det hele tok til på scenen. Og prisene var virkelig lave. Kun 50 kroner for de fleste Empire utgivelsene er et mekka for death metal fans. Slike priser skulle man gjerne ha sett flere steder. Ølprisene på Blæst derimot, blæææh. 58 kroner for en pils? Det er sykt. For en stakkars polakk, som sikkert ikke har mye mer enn 58 kroner i lønn per måned, må dette virke som et helvete på jord. Ikke kun for polakkene forresten, det gjelder for alle. Ikke det at barene ble nedløpt denne kvelden, men faan da; 58 spenn for en pils? Og mest sannsynlig vil du i tillegg søle bort en god del av denne dyrekjøpte pilsen når du prøver å bevege deg gjennom folkemengden foran scenen, dette kan ikke kalles annet enn tragisk. Men nok om astronomiske ølpriser og over til det dette skal handle om, nemlig death metal. Og death metal fikk vi, i tre forskjellige utgaver til og med, og hva mer kan en death metal fans ønske seg?

 

Dørene åpner kl 22:00 og første band går på kl 22:30. Dette var å lese på plakatene rundt omkring i byen, men er det noen i det hele tatt som leser det som står skrevet på plakatene? Nope, her i byen dukker folk opp etter midnatt, normalt, og da spør om når bandene begynner å spille. Ganske utrolig, ikke sant? En del hadde dog funnet veien til Blæst litt tidligere denne kvelden, og det var vel takket været jungeltelegrafen som raskt meddelte at Bloodthorn skulle spille snart. Men da Nightrage begynte å spille, var det sørgelig lite folk tilstede. Og når de som var der mest av alt lignet på markspiste saltstøtter der all bevegelse utenom den nødvendige løftingen av glasset til kjeften, glimret med sitt fravær; da ble det ganske så kjedelig å være band. Slikt skulle ikke ha vært lov og man kan ikke gjøre annet enn å synes synd på svenskene på scenen som prøvde og prøvde, men fikk det ikke til. Når responsen er mindre enn null, må det nødvendigvis gå inn på bandet, og det gjorde det. Trommisen, Alex stakkar, satt der og gløttet fram nå og da for å sjekke om det var noen bevegelse foran scenen, men han ble like skuffet hver gang. Jimmie Strimell gjorde sitt med en meget intens vokalistjobb, der han skrek og skrek og nesten var nede på sine knær under bønnene til de nevnte saltstøttene på gulvet. Ikke før han tok turen ned på gulvet under en av de siste låtene og så hver enkelt inn i øynene, ble det litt bevegelse i et par tre av dem. Men det var ikke flere enn max fire personer som kom i gang med litt headbanging, så jeg må bare si det enda en gang. Stakkars Nightrage, dette hadde dere ikke fortjent. Og til Trondheimspublikum har jeg dette å si: Dette vil jeg ikke se flere ganger. Det er ikke slik man oppfører seg når vi er på konsert. Gi litt tilbake til bandene når de prøver å varme dere opp. Ikke bare stå der som om dødsstivheten allerede har slått inn. Jævla føkkings kjedelig er det at man skal få oppleve slikt her i festbyen Trondheim. Dette er et Oslofenomen og vi vil ganske enkelt ikke ha det her i byen. Skam dere, og dere vet hvem dere er.

 

Men nok kjefting og over til opptredenen som Nightrage ga oss. Som på Inferno åpnet de meget bra, men settet døde mer eller mindre ut ettersom bandet beveget seg inn på de Gøteborgske tonetraktene, og det fungerer ganske enkelt ikke her i Norge, i alle fall ikke i Trondheim. Nå var det en liten forskjell på det de nå leverte og det de serverte i påsken, og det var at musikken hadde blitt en smule mer metalcore. Om det bare er meg som synes det, vet jeg ikke, men å si at jeg liker det, er en kraftig overdrivelse. Amerikaniseringen av death metal scenen er en ting vi godt kunne klart oss uten her i Norge. Det er tydelig at det er stort nedover i Europa og ikke minst over dammen der det finnes millioner av slike band. Det at Nightrage er blitt smittet av denne basillen, synes jeg egentlig er tragisk, for jeg likte godt et par av skivene deres. De spilte en helt ny låt for oss også denne fredagskvelden på Blæst. Den funket godt den, men bekreftet bare dette med at bandet tydeligvis ikke har tenkt å gå bort fra metalcore greia. Låta, som jeg ikke fikk med meg tittelen på, var til å begynne med en smule hardere enn hva det meste de serverte oss under konserten, og da øynet jeg en mulighet til forbedring, men låta tok en vri og vips, så var de inne på den samme gata igjen.

Jeg vet at dette måtte være kjedelig for bandet å få oppleve, men når de har det kjedelig, da blir det igjen kjedelig å se på og slik fortsetter det. Enden på visa ble dessverre at det hele rett og slett ble gørr kjedelig, men det er det faktisk publikum som skal ha størsteparten av æren for. Drittunger hele hurven. Nightrage prøvde de, selv om musikken kanskje ikke helt er den rette for et publikum som egentlig hadde kommet for å se Bloodthorn og deretter Vader. Kanskje en tankevekker for turneledelsen når man setter opp en slik turne.

 

Etter en kortere pause og soundcheck var alt klart for en skikkelig dose med kraftfull og brutal death metal av den kjappe sorten. Byens egne Bloodthorn stod klare på scenen og nå var forventningene store blant publikum. Selv hadde jeg ikke de helt store forventningene, da jeg ble informert på forhånd om at minst halve bandet var plaget med sykdom og/eller skader, og av dem som var syke var dessverre Krell en av dem. Heldigvis ødela ikke dette noe for fansen, i alle fall ikke så mye. Noe småsnusk var det, men jeg kunne raskt fastslå at her funket ting meget bra. Gutta hadde et sinnsykt trøkk gjennom hele konserten og til tross for senebetennelse her og der, satt riffene godt gjennom hele settet. Bloodthorn holder seg til de gamle låtene og sånt sett har man hørt det hele før. Men gutta viser en intensitet med sine instrumenter som ganske enkelt maner fansen til gjentakende å gå på konsert med Bloodthorn. Nå må jeg si at det ble en smule for intens på slutten, for med unntak av en del små partier, har de et veldig raskt tempo i musikken sin, og de ga seg ikke før Blood & Iron kom fykende i et helvetes tempo. Jo da, Bloodthorn er blitt enda bedre live, så man kan trygt si at detta var bra.

Og så var det publikum igjen da. De kom da fram til scenen og det ble et jævla bra liv der framme, men de måtte ganske overraskende bli jaget fram av Ihizahg. Merkelig at det er nødt å bli slik. Men Bloodthorn fikk folket fram og fikk den responsen de fortjener, og dermed skal jeg la den saken ligge for en stund.

 

Så var det klart for Vader igjen da. Jeg sier hver gang at det er en fare for at man vil bli lei av Vader live, men hver jævla gang står jeg der og er glad jeg har sett dem, denne gangen også. Kaptein Peter mante fram wingmennene Novy og Mauser ved hjelp fra kanonfører Daray, og krigen var i gang. Gutta hater i realiteten folk når de er ute på tur, men så snart de er oppe på scenen, skifter de personalitet og formelig stråler og flørter med publikum. Merkelig greie, men helt i orden for min del. Når Vader gjør det de kan best på scenen, da blir jeg meget fornøyd. Nå var lyden stilt slik denne kvelden av gitarene var litt lave og trommene en tanke eller tre for høyt og dermed var det mange av de fremmøtte som hadde et inntrykk av at dette var en oppvisning i trommer fra Daray sin side. Det var det også, og også han, i likhet med en del av Bloodthorn folka, var plaget med store smerter i armene. Det kunne man ikke merke når han spilte, men kikket man godt nok på den unge gutten, da var det ikke mye smil og latter å finne i hans ansikt, men heller en og annen grimase. Men han bet tennene sammen og leverte en kanonade der bak som alltid. Dessverre ble det synd at lyden ble som den ble, men det var i alle fall et mekka for trommefans, hehe.

De fleste låtene til Vader er bygd opp på samme måten ved at de begynner med en relativt rolig intro før det eksploderer i et høyt tempo. Dette blir på en måte kraftig forsterket i en livesituasjon når gutta virkelig tar i og kjører synkronisert headbanging, både av vanlig type og helikoptervarianten. Det er veldig morsomt å se på og jeg blir like bitt av Vader basillen hver gang, og det er en herlig følelse. Ikke var jeg alene heller for det er få som får i gang publikum som det kaptein Peter og hans Vader gjør, og det til og med i Trondheim på en kveld der publikum viste seg fra sin absolutte vanskeligste side.

Vader kjørte et koselig sett som jeg satte stor pris på, men avslutningen ble ikke helt den samme som før. En cover av Slayers ”Reign in Blood” blir liksom ikke det samme når du har opplevd originalen med originalene 2 dager tidligere i Spektrum. Men bortsett fra det, en kongekonsert.