SWEDEN ROCK 2006 – Sverige, Norje

Sweden Rock Festival er et sikkert tegn på at sommeren kommer også her nord. For femte år på rad er det bare å pakke sammen det mest nødvendige pluss et telt og kom seg av gårde. Den atmosfæren som er i denne lille bygda på denne tiden av året er bar fantastisk.. Det bare må oppleves. Gjerne igjen og igjen.. Noe av det denne festivalen har lyktes med er at skikkelig musikk er representert i de fleste sjangere som bygger på rock.. Her er det meste fra god gammel Whitesnake til Behemoth via Doro og Nevermore.. I tillegg er det gress og  noe skråning foran to av de fire scenene. Dette gjør at du faktisk berger en kropp som er over 15 år gjennom tre dager med et fantastisk publikum og et fint opplegg fra arrangørenes side. Her er det en del skiveboder, masse merchendise, god baguette og en grei elg-kebab.. Ølet kunne ha vært bedre, men men.. Alle band er selvfølgelig ikke omtalt da jeg faktisk hadde tenkt å kose meg maks på denne herlige pletten..

 

 

Torsdag

 

Entombed åpner hele festivalen på ”Sweden Stage” og det er som alltid en ren fornøyelse og få med seg denne gjengen som har stått på i bortimot en mannsalder. Full av energi og et godt trøkk svinger det godt både foran og på scenen. Det er jo sånn med dette bandet at hvis intet spilles fra ”Left Hand Path” så blir de fleste publikummere rett og slett vred. Det skjedde da selvfølgelig ikke. I tillegg forventes det et par låter fra ”To Ride, Shoot Straight. And Speak the Truth” og det fikk vi. Totalt ble det en konsert man hadde håpet på med tanke på forventningene. Plusset var at de ga fullt jern og vel så det til tross for at det var noe tidlig på dagen. Nedturen var at de krasjet med bandet Cathedral.

 

Nevermore har vel aldri vært bede på skive enn det siste mesterverket ”This Godless Endeavor”, så her gjenstod det og se hvordan de flippet over på scenen. Nettopp det greide de på en suveren måte. Forutsetningen er at man takler et reint show uten den litt rotete pubaktike showet. Her var svært lite overlatt til tilfeldighetene og rent musikalsk var det nesten som å kjøre i gang en cd-spiller, men det eksisterer selvfølelig et men her…. I tillegg til en perfekt fremføring av lyd, så var det en magisk energi som veltet frem på scenen med Mr. Dane i hovedrollen. Warrel Dane på vokal er og blir et unikum. Snakker om å hopp og sprett samtidig som det vokale er perfekt. Et stamt band med en stram vokal og en gitarist som har gjort et par soloer før…  Med en salig blanding av nytt og gammelt materiale serverte de en fantastisk konsert.

 

Finnes det noen dinosaurer innen rock så må Deep Purple være en av dem.. Uansett hva man måtte mene så var det denne gjengen som ”headlinet” denne kvelden. Låtmessig kunne det neppe være gjort bedre da det var et ”best-of-sett” vi her var vitne til, men ærlig talt; Mr Deep Purple på synth er ikke lenger en del av bandet og da kunne det egentlig være det samme for meg, men skitt au. Vi fikk servert ”Woman From Tokyo”, ”Child In Time” og ”Perfect Stranger”. Da var jeg strengt tatt fornøyd. De unge mennene begynner nok å dra på årene og det merket man fort. Gillan skar ut mer enn en gang på vokalen og det blir så trist. Låter man kjenner fra man lærte  og høre fikk en litt annen klang denne kvelden og det hele ble en smule merkelig. Bare på de siste fem årene merkes en enorm forskjell og det er ikke de friske gode gamle Purple som står på scenen denne kvelden.  

 

 

Fredag

 

 

Det eneste negative med festivalen sånn bortsett fra ølet, er at metal slippes løs for tidlig på dagen. Nesten uten unntak er dobbelpedal, fuzz og growling dedikert tidspunktet mellom 1200 og 1600. Det var direkte trist nå som Arch Enemy entret ”Rock Stage kl 12.., men det gikk jo sånn høvelig greit for dette er et band som leverer uansett. Et rått tight band som opptrådte så samspilt og perfekt sammen med den råeste dama på jord. Med Angela med på laget er Arch Enemy en nytelse man bare er nøtt dit å få med seg… Det var rett og slett artig å se denne gjengen som måtte avlyse i 2005, men for et show.. Det så faktisk ut som publikum kjenner sin besøkelsestid og det var slettes ikke verst med liv.. Høydaren var selvfølgelig ”We Will Rise”..

 

Når det gjelder thrash-band, så er det bare sånn at ”Sweden Stage passer perfekt og det gjorde den også når Metal Church plutselig skapte en fin fredags formiddag. Jeg var noe spent på hvordan dette skulle utarte seg med den nye vokalisten og ikke minst hvordan klassikerne skulle bli fremført. For dette er jo også et band som bare har med å server gode gamle hits. Da jeg ikke var helt kjent med det nye materialet var jeg litt spent på om bandet skulle fremstå som en slags ”den gang da band”. Det ble mye ”The best of” og litt nytt, men fynte rakkern for en vokal og for et band. Det virket som bandet hadde funnet den rette stemmen til å traktere de gamle låtene på. Nesten hele The best of….. skiva ble fremført og vi fikk det vi kom for og det så ut som de fleste var fornøyd. Den største overraskelsen var nok vokalen…

 

Mange av oss som har sett en platespiller husker nok to ord som ”Mindcrime” og ”Queensryche”. Når man ser de i sammenheng så kan man jo drømme om at bandet Queensryche jobber seg gjennom både nytt og gammelt ”Mindcrime” på en scene anno 2006.. Nettopp det gjorde de, og ikke nok med det. De kjørte på med fullt teatershow, og det hele fremstod som en gedigen konsert. Når man klasker til med show, fortelling osv, må alt klaffe med timing, lyd og lys. Hvis et element uteblir eller et par sekunders spolering på mic’en så er det gjort. Alt klaffet og allsangen var ikke til å misforstå. Det var ikke bare jeg som visste min besøkelsestid.

 

Når man skal dra frem gode norske vokalister så er det bare slik at en ikke kommer utenom Roy Khan. En god stemme fortjener og herje rundt med gode musikere og da kan resultatet ende opp med noe sånt som Kamelot. Etter siste skive ”The Black Halo” har de igjen markert sin posisjon i det som kan karakteriseres som power metal med stor p. Her skapes den ene gode stemninga etter den andre med råe taktskifter, kvinnelig vokal i enkelte partier og en oppbygging av låtene som bar går rett hjem til et stort publikum. Komposisjonene er bare helt rå og er tilpasset hele gjengen på en perfekt måte. Det blir ikke for lite og heller ikke for mye av enkelte instrumenter og soloene kommer der de skal komme, så her er det bare og bøye seg i støvet. Det virket som om de fleste som var på Queensryche måtte få med seg Kamelot og bandet ga rett og slett jernet. Med låter som ”March Of Mephisto” og ”Farewell” satte de punktum for en fantastisk konsertopplevelse som det nok var mange som ble fornøyd med. Det ble nesten i mektigste laget å se Queensryche og Kamelot rett etter hverandre, men oi så godt.

 

Uten mat og drikke duger ingenting, så det neste på programmet ble WASP. Også de kolliderte med et band, og bare for å konstatere at de svenske heltene Evergrey utgikk var Blackie med venner på scenen. Om prioriteringen var fornuftig vet jeg ikke, men Blackie og kompani gjennomførte en grei konsert uten de helt store overraskelsene. Det grenset faktisk til det kjedelige innimellom med litt vel mye allsang, tjas og fjas. Kom på scenen og gjør det som skal gjøres… ferdig med det. Når det er sagt fikk man jo servert et ikke helt uventet sett med et par låter fra ”Crimson Idol” og man blir jo godt fornøyd når låten ”Widowmaker” serveres. ”Blind In Texas” og ”Be Somebody” var jo selvfølgeligheter som publikum satte stor pris på.. Helheten var grei nok, men ble nok litt dinosauraktig…

 

 

Lørdag

 

Denne dagen ble ikke den helt store på konsertfronten og Def Leppard var ikke noe og se frem til for min del. En drøy gjennomgang av diverse plateboder og andre morsomheter var derfor helt på sin plass. I tillegg var det rimelig trivelig å rusle rundt om kring å bare observer tusenvis av ”happye” folk fra ungt til gammelt. Men til og med denne dagen kunne by på et par konserter som skulle være verdt og overvære.

 

Tyske Edguy er jo et artig gjeng som sprudler av energi og spilleglede og til tross for at det kan bli litt for mye av det gode fungerer de meget bra. Låter fra ”Vain Glory Opera og ”Theatre Of Salvation” settes høyt her i gården og etter mitt syn de to beste skivene bandet har gjort. Dermed er stemningen der den skal være og det er intet og utsette på fremføringen i det hele tatt. Da dette kan bli en del ridderaktig var en time nok for meg.

 

Pa tampen av en tre-dagers er det nesten trist å si det, men da Alice Cooper gikk på scenen var minnebrikken rett og slett full. Tre dager med utrolig my moro og et fantastisk publikum setter sine spor. Konserten var sikkert bra. For de av dere som ikke har vært på Sweden Rock så sees vi til neste år….