WISHBONE ASH – live i Oslo

WISHBONE ASH     

Anmeldt av : Roger Hagerupsen

JOHN DEE

30/1 – 2016

OSLO

Med sitt andre besøk i Oslo på ca. nøyaktig to år må WISHBONE ASH være som norgesvenner å regne nå. Når det etterhvert er to forskjellige utgaver av bandet som er aktiv er det derfor viktig å si at dette er den “ekte” utgaven av WISHBONE ASH (siden den gamle bassisten Martin Turner tapte i rettsaken om navnet og derfor må nøye seg med å reise rundt og kalle seg for MARTIN TURNER EX WISHBONE ASH). Så dagens utgave av bandet består bare av gitarist/vokalist Andy Powell av de som var med i glansdagene på 70-tallet , selv om bassist Bob Skeat også har vært med helt siden 1997. Som sist gang er det også i dag ganske så fullt av folk i lokalet, og helt utsolgt på John Dee. Å stemningen øker raskt når starten av set’et domineres av låter fra den fantastiske “Argus” platen ( Blowin’ free, The king will come,  Warrior og Throw down the sword kommer i ganske rask rekkefølge og vakre “Errors of my way” fra debutplaten (som også er kalt Wishbone Ash), så jeg koser meg i takt med resten av publikumet. Det er også tydelig at bandet vil at fokuset skal være på musikken da det verken er backdrop eller andre overdådige effekter på scenen. Bare nydelig blues/folk rock fra rockens glansdager. Men etter hvert er dessverre det også problemet, at det bare havner om musikken. For bandet har dessverre ikke sterk nok katalog til at klarer å holde interessen oppe når de spiller av nyere materiale. Det føles som interessen daler ganske kraftig hos publikum når det ikke spilles låter fra de første 4-5 første platene. Så i midtdelen av konserten daler stemningen i lokalet en smule. Men hovedfokuset ligger heldigvis på 1970 og tidlig 1980-tallet, og bandet  er heldigvis tight, selv om gitarist Mark Abrahams ikke har vært med mange årene og trommis Windsor McGilvray er helt fersk.

Det som likevel vinner kvelden for meg i kveld, sett bort fra første delen konserten , er strålende lyd. Faktisk noe av det beste jeg har opplevd på lenge. Krystallklart til tider, å heller ikke for høyt. Nå er det selvsagt avhengig av litt flaks og hvor du havner i lokalet. Men alle instrumentene kommer til sin rett, å vokalen er høy og fin i lydbildet. Vokalist og frontmann Powell synger fremdeles ganske så bra, noe som kommer godt frem i kveld. Ferskingen McGilvray på trommene havner kanskje litt bak i lydbildet på noen av låtene, men det gjør ingenting. Så kudos til lydmannen i kveld. Skulle de bestemme seg for å spille hele “Argus” neste gang så ville kvelden vært komplett for min del, å ikke minst gamle bandmedlemmer bestemme seg for å begrave den etter hvert så berømmelige stridsøksen som dessverre har splittet så alt for mange gode band gjennom årene. Når vi får gamle gullkorn som “Phoenix” og “Jail bait” helt mot slutten av konserten forlater man likevel lokalet smilende i kveld.