SOUTHERN DISCOMFORT FESTIVAL – Dag II – Kristiansand, Norway

SOUTHERN DISCOMFORT FESTIVAL – Dag II – Kristiansand, Norway

 

Den andre festivaldagen startet med konserten med Blot, enda et band fra Kristiansand. Konserten begynte med «Ilddyrking» tittellåten fra deres så langt, eneste fullengdealbum fra 2015. Senere kom bl.a. «Chains Forever Unbound», «Fimbulwinter» eller «Blot». Jeg så Blot på fjorårets Midgardsblot, der de leverte en veldig sterk konsert. Det var derfor ingen overraskelse for meg, at de klarte seg utmerket på hjemmebanen. Bandet presenterte seg som meget kompetente musikere. De fanget publikum med intens, men melodisk black metal med tydelige folketoner og vikingtematikk. Alle melodiske innslag var spilt inn på gitarer. Dette gjorde at musikken virket mer ekte og hadde mer «edge», enn hvis bandet bestemte seg å bruke keyboard. Jeg trenger ikke å si at Blot fikk en meget varm mottakelse, noe som var velfortjent.

 

HarmSDC1702.jpg
Harm  live at Southern Discomfort festival 2017
Photo by Irmina Lunnøy

Neste band ut var Harm fra Mandal. Jeg har aldri sett dem, jeg har bare hørt deres musikk før. Forståelig nok var jeg nysgjerrig på konserten. Harm klarte å presentere seg som teknisk dyktige musikere som klarte å stelle i stand et overbevisende show. Bandet laget mye liv på scenen og ga alt. Det var mye trøkk og intensitet. For utenforstående kan musikken betegnes som thrash med godt skrevne, varierte låter med kule riff. Med tre full lengde album var settet jevnt fordelt mellom dem. Harm fremførte blant annet «Devil», «Demonic Alliance», «Devastator» og «Rolling The Dice». De gjorde et godt inntrykk på meg. De var nok et band til jeg vil se live igjen.

 

Så var det igjen tid for en headliner. Denne kvelden var det Green Carnation. Sist gang så jeg Green Carnation var på årets Karmøygeddon da de spilte albumet «Light of Day, Day of Darkness» fra begynnelse til slutt. I kveld kom de ut med et mer «tradisjonellt» set dvs. satt sammen av flere låter. Mesteparten av låtene kom fra «A Blessing In Disguise» utgitt i 2003. Man fikk også høre «Crushed To Dust», «Rain» og «Writings On the Wall». I tillegg presenterte bandet en ny låt «Another Way», som var nokså representativ for deres stil. Jeg vet ikke om det var den gode stemning på Kick, men også Green Carnation virket mye mer vitale den kvelden enn da jeg så dem sist. Medlemmene i bandet virket mer til stedet, beveget seg mer på scenen og kom lettere i kontakt med publikum. Kjetil Nordhus virket mer positiv og øste karisma. Bandet tok oss med på en vidunderlig reise.  Etter harde mørke avsnitt kom det delikate lyriske passasjer for så å smelle til med tunge riff igjen. Jeg trenger
ikke å si at bandet ble godt mottatt av publikum, noe de utvilsomt fortjente.

 

GreenCarnation1702.jpg
Green Carnation live at Southern Discomfort festival 2017
Photo by Irmina Lunnøy

Alt som er godt tar dessverre slutt. Nå måtte vi bevege seg videre til Onkel Aksel for å se festivalens to siste band. Det første bandet ut var Wyruz fra Hamar. De presenterte energisk, høykvalitets thrash/death med godt komponerte, varierte låter. Man kunne høre påvirkning fra bl.a. Death, Decide og Slayer. Bandet bestod av dyktige musikere som laget et godt show. Lyden var dessverre ikke på sitt beste, men man kunne fortsatt få mesteparten med. Wyruz spilte bl.a. «Shellshock», «Carved In Stone» og «Scars». Som en bekreftelse på sine inspirasjonskilder spilte Wyruz også «Raining Blod» av Slayer. For å oppsummere: et band som er absolutt verdt å få med.

 

Festivalens siste band var Son of a Shotgun, soloprosjekt til Ivan «Meathook» Gujic, gitarist i Blood Red Throne.  Publikum var visstnok spent på hvem som skulle støtte Gujic på scenen. Etter et kvarter med tekniske problemer fikk vi svar: ingen. Gujic satt på scenen bak trommesettet og trommet villt, mens resten av musikken ble spilt «fra bånd». Materialet kom fra «Mexican Standoff» debutalbumet utgitt tidligere i år, der artisten fikk samarbeidet med flere musikere. Dette merkelige konseptet gjorde publikum fullstendig målløse, i hvert fall i de fem første minuttene.  Etter hvert begynte folk å ha det gøy, særlig siden en stor del av publikum var Gujics sine venner. Musikken virket for all del interessant og hovedpersonen viste seg å være en dyktig trommis. Likevel var det vanskelig å forholde seg til en konsert der bare 1/4 av musikken er live. Gujic må nok dra live-musikere inn i
samarbeidet, hvis han vil bli noe mer enn en lokal underholdnings akt.

Etter to dager på Southern Discomfort mener jeg at det absolutt var verdt det. Festivalen var godt organisert, både crew og publikum var kjekke. Bandene som spilte på festivalen var på et høyt nivå. Til tross for sin beskjedne størrelse er Southern Discomfort en festival man må få med seg.

 

https://www.facebook.com/sdcmetal/