SWANS – Trondheim – Byscenen

Forrige Swans konsert var på Blæst mai 2015. Denne gikk jeg glipp av og jeg var derfor gledelig overrasket da Swans plottet inn ByScenen denne gangen. Dette er sannsynligvis den siste gangen man får muligheten til å se akkurat denne besettingen. Michael Gira har uttalt at neste inkarnasjon av Swans vil være annerledes. En mulighet man ikke vil gå glipp av med andre ord.

Denne inkarnasjonen av Swans leverer det tyngste og mest trykkende uttrykket siden de tidlige skivene på 80-tallet. Et tungt og monotont uttrykk som henter inspirasjon fra et bredt spekter.

Presis på slaget klokka 21 entrer de scenen. Det er ikke utsolgt, men heller ikke glissent. Godt å se at det fortsatt lar seg gjøre å booke spennende band i Trondheim. La oss håpe at dette fortsetter og at folk støtter opp om slike unike muligheter.

Det hele starter med «The Knot», et dronete, instrumentalt stykke som bygger seg opp til voldsomme og blytunge presise markeringer. De glir så sømløst over i «Screen Shot» fra «To Be Kind» (2014). Vokalen til Gira er mer messende og «lettere» enn på skivene. Thor som tok seg av perkusjon og blås tidligere er av personlige årsaker ikke med på denne turneen og er erstattet med Paul Walfisch på tangenter. Dette er muligens grunnen til at Swans har et mer ambient uttrykk enn tidligere. Visuelt sett savnes også Thor, da Paul sitter godt gjemt bak tangentene, der Thor (som bærer navnet med rette) var en mer aktiv og visuell del av opptredenen. Swans bruker ikke aktivt lys, røykmaskiner, strober eller andre visuelle hjelpemidler. Her er det stemningen som står i høysetet. Gira har en tilstedeværelse og autoritet som gjør at dette står på egne ben uten behov for alt for mye hjelp av scenetekniske grep.

Så blir det litt murring på scenen. Michael Gira som dirigerer bandet ved hjelp av gester og blikk virker ikke helt fornøyd og man ser det komme røyk ut av bassanlegget. Kabinettet har gått varmt og bassen har falt ut. Det fører til at det blir en pause i konserten mens dette ordnes. Dette bryter litt opp i flyten. «The Cloud Of Unknowing» som skulle ha bygget alt opp videre blir derfor stående som en slags åpningslåt på akt 2. Det tar imidlertid ikke lang tid før stemningen er satt og den mørke atmosfæren igjen inntar lokalet. Derfra glir det sømløst over i «The Man Who Refused To Be Unhappy» og det hele avsluttes med «The Glowing Man». En besetning som består av 2x gitar, steelgitar, bass, trommer og keyboard gir et massivt lydbilde. Et ekstremt volum der trommene nesten drukner i en vegg av strengeinstrumenter og abstrakte tangentostinat. Det var til og med tilløp til noe som kunne ligne på dansing i salen. Med Swans som soundtrack blir det dog mer som en scene fra en David Lynch film.

Det er blytungt, mørkt, svevende, massivt, sakralt og messende. Alt dirigert av Gira. De andre medlemmene har blikket intenst festet på Gira, og følger alle tegn som gis slik at alt sitter som det skal. Det er en stor grad av improvisasjon her og konsentrasjonen på scenen er til å ta og føle på.

Swans er ikke musikk for alle. Noen kan sikkert synes at det «skjer» for lite. Det faktum at de bruker nesten 3 timer på 5 låter er tungt å svelge for enkelte, men er man åpen for å la seg rive med får man til gjengjeld absolutt noe ut av en Swans konsert. Et band som ikke låter som noen andre, men som samtidig har inspirert band innen mange sjangre. Alt i alt var dette en meget solid konsert jeg absolutt ikke ville ha vert foruten. Så får man håpe at Swans finner en ny og like spennende besetting til neste inkarnasjon, og at vi atter en gang får muligheten til å oppleve dette unike bandet i Trondheim. Det er ikke noe man vil gå glipp av, uansett hvordan Michael Gira velger å angripe konseptet neste gang.

http://www.swans.pair.com/