KAMPFAR – Profan

KAMPFAR – Profan

Kampfar er tilbake med sitt syende album, utgitt kun et år etter deres kritikerroste Djevelmakt. Med Profan tar Kampfar ytterligere et sted videre med sin smått episke tilnærming til black metal. Samtidig holdes det et fast grep om folk metal tonene, noe som gjør Kampfar til noe svært fengende og tilgjengelig blant mylderet av black metal-band der ute.

Kampfar er bandet som aldri har nådd helt til topps og funnet sin plass blant band som Satyricon, Dimmu Borgir og Emperor. Samtidig høster de stor respekt fra black metal-miljøet og har på den måten funnet en gylden middelvei som er få forunt. Denne middelveien mellom kommersiell suksess og som bortgjemt undergrunnsband har i mine øyne snarere åpnet dører enn å lukke dem. Kampfar har med sin stabile status fått forbli uavhengig og upåvirket av tid og trender. Stadig tilbakevendende, som et evig friskt pust, har de gjennom årenes løp smidd sin musikk, sine toner og sitt uttrykk til en sylskarp, nærmest dødelig spydspiss i den norske metallscenen.

Albumet åpner friskt med Gloria Ablaze. Rytmeseksjonen står for en stødig og variert groove som skifter mellom rullende blast beats og tunge, seige rytmer. Dolks velplasserte skrik maler frem bilder av desperasjon og religiøs forvirring. Gitaren bruser som et fossefall og skaper en vegg av lyd, samtidig som tunge, melankolske melodier hele veien briljerer med sitt nærvær.

Noe av det første undertegnede bet seg merke i første gang han lånte øre til Kampfar, var deres tilnærming til groove og rytme. For Kampfar har, og Profan er intet unntak, en egen evne til å lage drivende grooves. I en sjanger som i stor grad er preget av melodier, stemninger og en rå musikalsk brutalitet, er det forfriskende å høre et band som Kampfar som tar i bruk alle disse black metallens elementer og samtidig underbygger dem med kraftfulle og alltid tilstedeværende groove. Som på Profanum, når gitarens skingrende melodier og Dolks vokal smelter sammen i en herlig balansert harmoni. Like under ligger et klokkeklart og stødig driv som holder resten av musikken nok i skinnet til at den aldri løper ut av kontroll. Og den slipper aldri taket. På Icons leker gitaren seg i enda større grad og Dolks eksperimenterende vokal kunne lett få musikken til å vippe over i en mer ukontrollert form, men også her ligger en kraftfull og variert rytme til grunn; Stødig og taktfast, uten å miste bakkekontakt en eneste gang.

Som sagt er Kampfar et band som mestrer ulike stemninger og uttrykk. Kanskje det beste eksempelet på det er Daimon. Gitaren står for melodien, med dempede, tilbakeholdne toner som aldri slipper fullstendig løs. Trommene varierer mellom hissige blast beats og tunge, klokkeklare drønn. Den allerede dunkle stemningen blir ytterligere forsterket av Dolks mørke messing, som fører med seg en nesten hypnotiserende effekt. Det er slettes ikke noe nytt ved denne vokalteknikken, men Kampfar fremfører låta med en slik særegenhet og en slik vitalitet at gamle ideer blir å fremstå som nye.

Albumets beste låt må nok være Skavank. Her får melodiske riff enda større spillerom. Musikken varierer godt i tempo og evner med alle de forskjellige partiene å underbygge den episke stemningen som gjennomsyrer låta. Skavank er heller intet unntak når det kommer til gode rytmer, for også denne låta har et driv som få andre enn Kampfar kan stille opp med.

Alt i alt er Profan et meget sterkt album. Deres unike musikkstil er blitt ytterligere perfeksjonert siden Djevelmakt. Bandet vet i enda større grad å ta i bruk sine sterke sider, samtidig evner de å kombinere ulike musikalske uttrykk uten å vike vekk fra den velkjente lyden av Kampfar. Kampfar har gjort et klokt valg, uavhengig som det er et bevisst valg eller ei, i og ikke ta steget inn i blant de aller største, og mest kommersielle black metal-bandene i landet. På den måten har Kampfar fått dyrke frem noe eget, noe ekte og levende, uten å måtte forholde seg til meningsløse sammenligninger med øvrige band. For Kampfar ligner ingen.