RAZOR – Violent Restitution + Shotgun Justice + Open Hostility – reissues

Kjappriffthrashspeedmetalkameratene i kanadiske Razor er en kvartett de fleste thrash og speed metal fans i hele verden kjenner godt til. Bandet ble dannet i Guelph, Ontario i 1983 og de herjet som verst fra 1985 til 1991 da de ga ut hele sju fullengdere. Etter dette ble det kun ett album til (Decibels 1997). De er aktive den dag i dag og lever utelukkende på gamle bragder. Det er ikke å komme bort i fra at Razor har vært en stor inspirasjonskilde til mange av dagens thrash metal band og for oss som er fan av Razor og den typen thrash/speed metal de spilte, er det bare gull.

Relapse Records har fått fatt i underskriften til Razor og har sluppet de tre nest siste skivene til bandet i deluxe utgaver med bonusmateriale. Den første er «Violent Restitution» som originalt kom ut i 1988. Dette var den siste skiva Sheepdog (Stace McLaren) var med på før han ble byttet ut med originalvokalist Bob Reid, som ble gjeninnsatt som bandets vokalist etter en pause på fem år. Sheepdog var en mer «pratende» vokalist enn Bob Reid og var også helt klart en svakere vokalist. Hadde en mer skrikende og rå thrash vokal, mens reinsatte Bob Reid har mer fylde og kraftfull thrash vokal.

«Violent Restitution» er uten tvil den mest råe av disse tre re-utgivelsene. Låtene er bedre, kjappere, har flere gode overganger og riff og er strengt tatt best. Musikalsk kan dette minne mye om Venom a la «Black Metal» æraen, kanskje med litt Kreator «Endless Pain» inni der, og du har en viss pekepinn på hva Razor holdt på med på denne skiva.

På «Shotgun Justice» merker man en liten endring i stilen. Noen vil kanskje si at det er en bitteliten nedadgående kurve, men saken er den at gutta er blitt dyktigere til å spille og er samtidig blitt bedre på låtskrivningen. Ergo. Låtene er blitt bedre og ikke fullt så forutsigbare og de trenger litt mer tid før de setter seg ordentlig. Noen slitere er det på lang nær. Normalt tar du skiva etter noen få gjennomhøringer, men saken var den at på de tidligere skivene tok man det meste på en-to-tre. En klar forbedring der altså.

På «Open Hostility» har bandet fortsatt utviklingen og er utvilsomt blitt et mer renere thrash band enn hva de var noen år tidligere. Borte er omtrent alt av den litt pønka stilen og speed metallen bandet var så kjent for, finnes det knapt spor etter. Som veldig mange andre band på denne tiden, har altså Razor tatt et valg og gått en litt annen vei musikalsk. Men i motsetning til veldig mange av de andre bandene, tok ikke Razor så veldig store skritt og det er jeg takknemlig for. De har beholdt sjela i thrashen sin. Synd de ikke fant grunn eller muligheten til å fortsette så veldig lenge etter denne skiva ble sluppet. Kun ei skive er det blitt etter dette og den kom åtte år senere. Et helt eget kapittel jeg helt fint klarer meg foruten.

Men, disse tre reutgivelsene er flotte. Inneholder mye ekstra låter fans helt sikkert setter stor pris på. Og er du ukjent med Razor, er dette en nydelig måte å bli kjent med bandet på.