MANIFEST – Trondheim – Familien

MANIFEST – Trondheim – Familien

Manifest feiret slipp av ny skive forrige fredag på Familien i Trondheim. Mye folk, gjennomspilling av ei knall skive, kjempekoselig stemning, mange blide fjes, Endogenic som oppvarming og en merkelig avslutning. Der har du hovedingrediensene denne fredagskvelden.

La oss begynne med Endogenic. Det var andre gangen jeg har sett dem så langt i år og de leverte sine saker på best mulige måte. Bandet består av fire dyktige musikere; en glimrende gitarist som regjerer på scenen og er selve drivkraften i låtene til bandet, en veldig dyktig høyvokst trommis, en fingerspillende flink bassist og en skjortsbekledd überblid vokalist som skriker verre enn mora mi. De har gode låter og det kan virke på de nyeste låtene at de har valgt en fin retning for fremtiden. I like i alle fall. Tenk deg en ekstrem metalversjon av Pantera og du er ikke langt fra hvordan Endogenic låter. Publikum var det ikke for mange av så tidlig, og de som var der nøyde seg med høflig applaus mellom låtene. Det tok seg litt opp utover settet og det ble da riktig så koselig til slutt.

Manifest_14.jpg

Manifest entret scenen like etterpå og spilte gjennom sitt nye album kalt «…and for this we should be Damned» som er ute på ViciSolum i disse dager. Bandet var virkelig i storform og ga de mange fremmøtte en oppvisning fra scenen. Låtene satt som støpt, og det til tross for at gutta ikke har spilt sammen på leeeeeenge. Bandets gitarist Ole Marius Larmerud, trommemagiker Alessandro Elide og bassist Johnny Wangberg vet vi fra før er mer enn habile og de gruser det meste som kan krype og gå denne kvelden, men det er likevel bandets frontmann og vokalist Stian Leknes som imponerer de fleste. Han har en utstråling og sjarm som få kan overgå og han har vokst så til de grader som vokalist de siste årene at man nesten ikke kan tro det. Jeg erindrer Stian som en sint mann under flere konserter fra noen år tilbake, mens nå er han voksen og imponerer de fleste, også damene med sin veldreide overkropp da skjorta forsvant ganske tidlig i settet.

Skiva kalt «…and for this we should be Damned» anmeldte jeg for noen uker siden og låtene låt enda bedre fra scenekanten enn hjemme i stua. Sånt liker man og jeg kjente jeg sammen med resten av folket på Familien at smilet var vanskelig å tørke bort. Man kan like slike konserter og jeg vil gjerne takke Manifest og Endogenic for denne aftenen. La oss håpe det ikke blir like lenge til neste gang dere finner det for godt å spille sammen igjen.

Jeg har med vilje utelatt en ting. Eller valgt å ta det helt til slutt. Slutten, dvs sistelåta, var bare rar. Merkelig og rar. Ikke et verdig punktum for en ellers knall konsert. Har etter hvert skjønt at det ikke ble som planlagt.