STIAN STRANGE – A Dive…

Vinyl er i skuddet som aldri før. Band gir ut sine utgivelser på dette populære formatet i alskens farger og mønster og folk samler som gale. Derfor er vårt femte kapittel i «A Dive…» med utvalgte vinylsamlere. Nestemann ute i denne serien er Eternal Terror skribent Stian Strange.

Før vi begynner med vinylen; hva er ditt forhold til de plassparende formatene CD og digitale filer?

CD-er har jeg samlet mye på opp i gjennom årene. Det gikk mye på bekostning av vinylen, før jeg virkelig fikk opp øynene for den. Det er mye sjeldent ute og går i den samlinga. Noe antall har jeg ikke, men det er vel borti 1000 CD-er. Digitale filer har jeg ikke noe forhold til og er ikke interessert i å utvikle noe forhold til det heller. Totalt uinteressant! 

Hvordan står det til med vinyldelen av samlinga hos deg?

Den er endelig oppe og går etter noen år nedpakket i kasser. Så nå er de tørket støv av og byttet ut en del av plastlommene. Og det er en jevn familieøkning i hyllene. Det som er når man først har begynt å samle, det er at det er fryktelig vanskelig å begrense seg, hvert fall for meg. Men et fint hjelpemiddel i dag er Discogs. Der kan man legge til hva man har og ikke har av de fleste utgivelser. Så det samfunnet der kan man bruke på en veldig fin måte.

Husker du den aller første vinylen du kjøpte for egne penger?

Det var en bunke med sjeldne og gamle Mortiis plater. Både 12 og 7 tommere samt en mega sjelden picture disc. Noe av det signert. Fikk kjøpe det for ett laken av en gammel kompis i Bergen og nå er det vel verdt godt over det. Så var det ei Dio plate og en Dimmu Borgir plate. Ja, da fikk du de tre første innkjøpene.

Hva er det sjeldneste albumet du har i samlinga di?

Jeg har mange plater som er limitert til 100 /150/200. Har også ei plate av Den Saakaldte «All Hail Pessimism» i lilla vinyl som er limitert til 50 eks., men jeg ser ikke på det som så gjevt hvis en skal se på hvor mange eksemplarer av et album er på. Har jo noe vinyl som er så å si umulig å oppdrive på bruktmarkedet i dag, så vil vel kanskje si det er mer sjeldent. Testpress er det jo stort sett bare 5 stk av, men har ingen av dem enda. Har en jobb å gjøre der.

Inneholder platesamlinga til Stian kun metal, rock og prog? Hva annet kan vi finne i din samling?

Nei, det gjør den ikke. Jeg har blues og klassisk samt noe litt mer kommersielt, men på sistnevnte er samboeren medeier. Tom Waits har også sin plass der. En rimelig stor en også!

Hvordan lagrer du platesamlinga di? Er den katalogisert, alfabetisert, lagret bort i kasser eller er det bare hulter til bulter?

Den er nøye satt opp i alfabetisk orden, med utgivelseår og de forskjellige utgivelsene av samme album satt sammen som søsken i et hyllesystem. Jeg er en «ordensfreak» og må ha oversikt på alt jeg har. Hater å bruke tida mi på å lete etter ting. Alle plater er satt i plasticsleeves og står ikke for tett for å unngå at det skal bli slitasje på covrene pga. trykk. Så det er mer orden her enn det det er i en platesjappe!

Forut for dette intervjuet nevnte du 60- og 70-talls rock, Deep Purple, Black Sabbath, Jimi Hendrix, Jethro Tull og Judas Priest samt de mer moderne bandene Behemoth, Emperor, Immortal, Anaal Nathrakh og Taake. Det er stort spenn mellom disse bandene/artistene. Betyr det at du er altetende når det kommer til metal og rock?

Den gamle musikken har vært med meg fra oppveksten og min mor som hørte på blues og gammel prog. Så utvidet jeg horisonten selv derfra. Jeg begynte tidlig med rocken, men kanskje ikke som mange andre som hadde Iron Maiden, Slayer eller Metallica som sine første debutanter innenfor rock/metal. En kan vel kanskje si at jeg begynte der alt begynte, for etter min mening så er de nevnte bandene fra 60-70 tallet mye av kilden til hva som senere kom på 80- og 90-tallet og frem til i dag.  Og det at det har gått over til mer og mer ekstremt uttrykk for min del er bare en naturlig del av veien på oppdagelsen av musikken. Jeg legger ikke fra meg det gamle for å oppdage noe nytt. Det vil alltid være der og jeg liker godt og dra frem gamle skiver og høre på de som betyr mest. Noe er litt humørbestemt også. Jeg kan ikke alltid høre på ekstremmusikk, kanskje en dag trenger jeg mer «Painkiller» eller «Machine Head». Men jeg er ikke altetende, jeg har mine grenser jeg også innen metal og rock. Men å kunne gi alt en sjanse må man, det er da man lett kan finne en ny favoritt eller noe nytt til svartelista. I dag utvider man metalsjangeren og gir den nye navn hele tiden. Jeg klarer ikke å følge motivert med på den utviklinga. Det blir for gjennomskuelig at man vil så inderlig prøve å være å låte som ingen andre har gjort og døper da en ny metal- eller core – baby som ingen helt skjønner hvorfor den heter det. Så jeg har noen sjangere jeg holder meg mest til så får noen andre ta seg av den stygge ungen.

Er det noen skiver som har oppnådd en spesiell plass i Stians hjerte? Når hørte du første gangen denne skiva eller skivene og hvem skal ha «skylda» for at du oppdaget den eller dem?

1. Deep Purple – Machine Head. Den er og blir min favorittskive uansett. Jeg husker hverken når jeg hørte den første gang eller hvem som har direkte skyld i det, men min mor er vel en liten brikke i det hele. Men som sagt tidligere så har jeg utforsket mye selv.

2. Tom Waits – Alice. En veldig mørk og dyster skive, men som traff meg fra første avspilling og blitt der siden.

Du nevnte dyktige gitarister i forkant av dette intervjuet. Hvem er dyktigst i dine ører og hvilken har du mest av i samlinga?

Gary Moore! Har snart alt han har gitt ut av betydning. Med det mener jeg ikke de 50-ish «best of». Så det er den klare favoritten, greit bluesprega favoritt… men alt må ikke være metal, vel?

Har du hatt gleden av å se ditt/dine favorittband i levende live og/eller møtt folka i bandet/bandene?

Er veldig glad i å gå på konserter og prioriterte det mye tidligere. Så jeg har fått sett mye av det jeg vil, men ikke alt. Så jeg håper jeg fyller inn noen til før de måtte finne på å gi seg. Noen vet jeg det blir vanskelig å oppleve, da f.eks  Gary Moore. Har ikke hatt gleden av å møte noen av betydning nei, så der har jeg litt til gode.

Du kommer hjem etter en lang og slitsom arbeidsdag og vil slappe av med litt musikk. Hva vil du mest sannsynlig høre på da?

Det kan være alt fra Aborted til Tom Waits. Så der har jeg ikke noe klart svar…

Hva var så det siste innkjøpet du gjorde?

Det siste jeg venter på nå er den nye skiva til Enslaved. Der har jeg bestilt de limiterte utgavene som er hittil så det blir spennende.

Hvilket innkjøp er du mest fornøyd med?

Jeg samler som sagt en del på gammel rock og når man finner 40-50 år gamle plater som er strøkne, da føler jeg at jeg har en viss form for tilfredstillelse. Hvis det da i tillegg er plater som er favoritter så blir det jo bare enda bedre.

Jeg må bare spørre om dette også; hvilket innkjøp er du minst fornøyd med?

Jeg kjøper sjelden eller aldri musikk jeg ikke har sjekket ut på forhånd. Så hvis det skal være et eksempel der så er det når postmannen har en feilkobling i hjernen og ikke skjønner at når det står «Fragile» eller «Handle with extreme caution» betyr å være forsiktig, altså ikke tråkk på den slik at plata (som jo er flat og sirkelformet som alle vet) og ikke ser ut som en boomerang med litt ekstra smuler når du henter den ut på posten. Da kan vi si… at ja… jeg blir minst fornøyd. (Veldig pent sagt)!

Finnes det noe i samlinga di du skjemmes over å ha?

Nei, kjøper aldri plater jeg ikke vet hva er. Kjøper mye via nettet så gjør undersøkelser før jeg casher ut. Så har ingenting der som ikke burde være der.

Hva har du i spilleren akkurat nå?

I skrivende stund har jeg vekslet mellom tre plater. Gorgoroth – Incipit Satan, Septic Flesh – Sumerian Daemons og Woods of Desolation – Torn beyond reason.

Hvilket forhold har du til førsteutgaver og sånt? Må du ha førsteutgavene eller tar du til takke med reutgivelser?

Førsteutgivelser er noe jeg absolutt må ha til mine favorittband. Skulle hele samlinga bestått av kun 1. press så hadde jeg vært kona til kemneren nå, men jeg har veldig mange og prøver i det lengste å få tak i det som allerede er utgitt. Men det koster, herregud det kan koste. Men å finne strøkne førsteutgivelser er jo en deilig følelse.

Reutgivelser er ikke bare dårlig. Bedre lyd (for de som vil ha den klare lyden) og forskjellige farger/opplag gjør at det er interessant med det også. Men det er kanskje noe de må gjøre med noen artister for å få solgt det lille ekstra? Men med reutgivelser for du ofte bonussanger, gatefoldcover og litt ekstra godt så det er absolutt ikke noe dårlig erstatning.

Det er blitt slik nå om dagen at plateselskapene gir ut album i flest mulig forskjellige fargekombinasjoner der de forsøker å dra mest mulig penger ut av fansen. Hva er dine tanker rundt dette emnet?

Jeg er litt delt der. Jeg er av den typen som skal ha ALLE utgivelser/versjoner av visse band/artister/album. Så der er jeg en god kunde og det er gøy/gjevt å samle på. Det som ikke er gøy er de som lager god butikk av nettopp dette. Kjøper du direkte fra label og er tidlig nok ute så får du disse utgivelsene til en vanlig pris. Og det er opptil hver enkelt om man vil ha de eller ikke. Men så er det de som ikke har noe annet å gjøre enn å sitte klare til alle pre-order som er og kjøper opp for så å legge det ut for salg når det ikke er å få tak i andre steder. Da ligger det ute til alt fra dobbel til femdobbel pris, avhengig av hvilket band og hvor spesiell utgivelsen er. Så der blir en del av fascinasjonen for alle disse samleobjektene litt skada for min del. Da blir det snakk om å tjene gode penger for disse selgerne sin del på bekostning av samlere som ikke fikk sjansen til å kjøpe de til normalpris. Så der er ulempen med det opplegget. Jeg klarer fint å avstå fra å kjøpe reutgivelser til latterlige priser.

Det er delte meninger om live-album. Noen liker dem mens andre mener det ikke blir ekte nok. Hva er din mening om live-album? Hva er i så fall ditt favoritt live-album og hva er så spesielt med dette?

Jeg har noen gode live album som jeg liker godt, men er ikke så stor fan av det. Den magien som er på en konsert kan du hverken fange med lyd eller bilde. Den må OPPLEVES. Det er min mening. Men Deep Purple – Made in Japan er en favoritt av de få. Utrolig bra lyd og konsert. 

Kvinnfolk og metal. Hvordan er det med kjønnsfordelingen i platesamlinga di? Finner vi mange utgivelser av rene jenteband?

Lite som tyder på likestilling i samlinga mi gitt. Men det får heller være, de kan ikke være overalt! Men skulle det dukke opp noe av interesse så skal jeg kvotere de inn.

Vinylskatteinnkreveren står på døra og krever et vinylalbum der og da. Hva vil du tilby ham?

At han har muligheten til å gå derfra umiddelbart uten konsekvenser…..

Er det noen spesifikke album du leter etter som du skal ha i samlinga di før du dør?

Uff, hvor skal jeg begynne. Det er så mye man vil ha og da spesielt førsteutgivelser. Jeg har ikke noen spesifikke akkurat nå for jeg vil ha alt av mange. Har et lite issue akkurat der. Mye vil ha mer var det noen som sa i gangen på skolen en gang jeg satt der…

Hvem er den heldige som arver herligheten når Stian ikke er mer? Eller skal du ha ekstra stor kiste og ta med deg gullet i grava?

Det skal nok selges til ei vinylsjappe så noen andre vinylelskere kan få glede av det og min samboer og barn kan få noe annet ut av min samling. Det koster mye penger og det brukes bare på meg akkurat de pengene, så når han far ikke er der lenger så kan det omsettes til noe de etterlatte kan få noe glede av. Men kommer nok til å notere meg et par plater i testamentet som har stor personlig betydning for meg og min musikkhistorie som blir med meg i den mørke evigheten.

 

Flere "A Dive…" artikler finner du her