DEEP PURPLE – Oslo – Oslo Spektrum

Etter å ha hørt og sett diverse live opptak av Deep Purple fra de siste ti årene, var det med skepsis jeg entret Oslo Spektrum. Det er tydelig at Gillans stemmeprakt ikke har overlevd tidens gang. Det var derfor ekstra moro å høre mannen trå til med en fremførelse som overgår alt av senere live opptak jeg har hørt, inkludert live bluray’en av samme konsert utgitt tidligere i år. Mannen viste at det fortsatt var futt i de urgamle lungene, selv om stemmen så klart bærer preg av lang fartstid.

Det å stille med helt symfoniorkester blir jo en spesiell setting å se et band som Deep Purple, men da samkjøringen mellom band og orkester satt, kom frysningene som perler på en snor. Orkesteret rocka som bare det med headbanging, saksofonsoloer og en vanvittig fet duell mellom gitarist Steve Morse og orkesterets dirigent (på fiolin). Orkesteret var bra med og ga nytt liv til en hel del sanger. Der i blant gjorde Hard Lovin’ Man, Rapture of the Deep, Perfect Strangers og Smoke on the Water seg ypperlig i symfonisk drakt. Totalt gåsehud. Bandet kunne allikevel ha utnyttet orkestret i enda høyere grad. Under halvparten av sangene glemte jeg rett og slett at det satt 40 personer og spilte bak bandet.

Når det gjelder Deep Purples fremførelse så var det lite å utsette. De ble dog en smule langdrøyt å kjøre gitar, tromme og synth solo rett etter hverandre. Mest imponerende var Don Airey. Mannens synth/orgelspill var i verdensklasse. Jeg tør påstå at mannen kunne gitt selveste Jordan Rudess god konkurranse om en kåring skulle funnet sted. Også Steve Morse imponerte. Hans skitne old school spillestil satt som en kule i kveldens setting. Trommesoloen var så som så. Er du fan av progressive metal og ekstrem metal lar du deg ikke imponere av Paice er jeg redd.

Uansett, med litt vel mye solofjas, så var kvelden fylt med klassisk Deep Purple materiale. I tillegg til de ovenfor nevnte sanger fikk vi servert Strange Kind of Woman, Woman From Tokyo, Lazy, Space Truckin’, Hush og Black Night. Under Smoke on the Water reiste store deler av salen seg, og mange ble også stående gjennom konsertens encore av Hush og Black Night. Stemningen var på topp, bandet var i sitt ess, og hele produksjonen lyste profesjonalitet. Lysshowet satt også en ekstra piff på konserten som helt klar overgikk mine forventninger.