SJODOGG – Kreativ Galskap

Roy Kristensen og Bjørn Nørsterud (Scream magazine) inviterte Sjodogg på et atmosfærisk besøk i området like utenfor hovedstaden. Bandet gav ut et progressivt black metal album for et par år siden og nå var tiden kommer for mer psykotisk og minimalistisk black metal. Norsk ja, men samtidig unorsk.

 

Jeg lot treverket tale

Susende stemmer i mørket

"Kom inn, stig inn

Og la oss forføre deg"

 

Hvorfor denne hyllesten til det obskure, Dracunculus (gitar)?

Vi brukte tid på å finne tittelen på albumet. Men etter en del om og men, kom "Ode To Obscurantism" til oss. Det vi driver med er jo en hyllest til det obskure, og da falt alt på plass når vi kom frem til den tittelen."

Han fortsetter med å fortelle at de ikke ønsket å låte som et standard metalband.

Nå til dags er mye for komprimert og det er lite rom for instrumentene. Det handler kun om å ha mye trøkk i bånn. Vi ønsker å ha mer luft i produksjonen, der man kan høre instrumentene. Ja, litt mer slik det var før i tiden. Når du slår på strengene skal du høre hele greia, ikke bare litt av slaget. Jeg har hørt mye musikk, men i nyere tid hører jeg stadig mindre på nyere metal. Jeg kommer tilbake til musikk som har preget meg, og da tenker jeg særlig på det jeg hørte i tenårene. Alt fra Megadeth opp til Carcass og Bolt Thrower. Denne era gir meg mye inspirasjon. Det gjelder ikke bare musikk fra rundt 90-tallet, men også et stort rockeband som Kiss. Og det er gjerne snakk om album som ikke har denne flate pakka, men mer luft i produksjonen. Bassen i SJODOGG følger musikken i stor grad, men den gis også rom til å drive på med sin egen greie. Vi har ikke laget noen harmonier med gitaren, men dette har gitt rom for at bassen kan bidra med sitt.

Hordeolum (trommer) legger til at trommene også kjører sitt eget løp til tider.

En litt pussig ting med SJODOGG er at trommene stort sett går raskere enn gitaren. Og det kan være merkelig for en trommis, siden jeg stadig forsøker å finne ut hvor den jævla gitaren er i løypa.

Når gitaren går tregere, så kan det kanskje tilnærme seg doom metal? Dracunculus er ikke uenig i dette.

Det er litt morsomt at du sier det. Jeg er inspirert av førstealbumene til My Dying Bride og Cathedral, som jo har kul stemning og mange kule riff.

Bandet er enig i vår konklusjon her, det at SJODOGG kunne spilt doom selv om det er en del blastbeats. Musikken er ikke enkel, selv om bandmedlemmene mener den er minimalistisk. Det er vel en relativ sak, som det meste annet. Allikevel er det stemningen som er det mest iørefallende, og vi mener at det er en jævlig ubehagelig atmosfære på den nye skiva "Ode To Obscurantism". Dracunculus synes at musikken han har skrevet er fengende, men har klare tanker omkring stemningen.

Klart at stemningen er veldig viktig og vi har plassert den i forsetet. Det trenger ikke være et aggressivt riff for at følelsen skal være brutal, og stemningen er det viktigste når vi setter sammen musikken, når jeg lager musikken.

Han synes det er positivt at stemningen oppfattes som ekkel. Vulnus (vokal) sier at mange trekker frem det at SJODOGG høres ut som et slags teater.

Det har nok mye med stemmene å gjøre. Ja, folk synes at det er kjip stemning. En tysk journalist som likte debuten vår og gav den 8/10 sendte en mail etter å ha hørt den nye, og han skrev at han synes ikke den er like fengende som den forrige. Jeg synes nesten det var litt rart, siden det er ting som er veldig lite tilgjengelig på den forrige. Men den nye var mer forstyrrende, og det synes jeg er positivt. Det var vel han som skrev at alt hørtes fælt ut og var så negativt, men det var en positiv anmeldelse.

De norske kunstnerne vil neste gang forsøke seg på en tredje dimensjon. Vulnus sier at de tenker neste plate skal lukte vondt, noe Dracunculus bekrefter.

Ikke sånn fiskeslog-vondt, det må være mer sofistikert enn som så. Et eller annet udefinerbart.

Noe som er definerbart er innslagene av akustiske partier allerede på andre låt, "Winter Sickness". Er det for å gi oss slitne lyttere pusterom? Dette benekter Dracunculus og forklarer hvorfor.

Jeg komponerer musikken på kassegitar, og det er derfor naturlig at noe av det blir med videre. Neste gang vil det høyst sannsynlig bli mye mer akustisk. Jeg får frem en del andre klanger når jeg lager musikken på kassegitar, som jeg ikke klarer å få frem på en el-gitar. Det er jo spennende å høre hvordan det blir når jeg kobler til forsterkeren. Jeg kan lett få en slags aha-opplevelse der det ikke høres ut slik jeg har tenkt. Men mesteparten fungerer fint. Jeg hadde et prosjekt selv der alt skulle være akustisk, men fikk med meg flere folk og da ble det mer elektrisk, for å si det sånn. Det er mye av det som var tenkt for dette prosjektet som utgjør musikken i SJODOGG den dag i dag, når stemningen er riktig. Jeg måtte lage den musikken etter at jeg sluttet i Enthral, og hadde vel rundt 25 minutter som var mer eller mindre ferdig innspilt. Jeg sendte rundt til selskaper, men det var ingen som virkelig tente på ideen. Det var vel neppe så veldig salgbart, tenker jeg.

Vulnus skulle synge litt på det akustiske prosjektet, men det endte naturligvis ikke slik.

Jeg ble med på dette prosjektet og skulle vel synge litt, ja. Da jeg fikk høre på noe av musikken, så måtte jeg flere ganger si til Dracunculus at dette jo er metalriff. Og sakte men sikkert våknet tanken i han også.

SJODOGG lager musikken først, og spiller inn vokalen til slutt. Dracunculus er meget bevisst SJODOGGs uttrykk.

Musikken er planlagt fra A-Å, selv om det kanskje ikke alltid høres slik ut. Det er et bevisst valg at det er svært få gjentagelser. Jeg er lei av vers-refreng osv.-måte å skrive låter på. Det gir meg en kreativ frihet å kunne skape uten å være bundet av et fast oppsett. Noen riff går igjen, men aldri på den samme måten hver gang. Det eneste gangen hvor vi har et slags refreng er på "Cordylobia the Emasculator", hvor vi har et riff som vi spiller et par ganger. Men, det er ikke samme tekstlinje som brukes disse to gangene.

Snakker vi om et konseptalbum?

Ja, det er helt klart. Hele SJODOGG er et konsept som går utover musikken. Det inneholder musikk, tekst og også coverkunst, samtidig som det er en fortsettelse av forrige album.

Hvordan ser SJODOGG på enkeltlåter vs. det å høre hele album? Vulnus tror at for noen vil en låt gjøre susen der og da, mens andre vil være mer opptatt av helheten, og slik vil det vel alltid være med SJODOGG. Tetrapus (bass) legger til at hver låt har jo i utgangspunktet sin egen identitet og sin egen tanke.

Den enkelte sang starter og stopper jo, det er ikke sånn at hver låt glir ubemerket over i den neste. Dog, når man hører veldig mye på albumet, kan det jo være at det føles slik til slutt. Det kan være vanskelig å slå av albumet underveis, siden det føles som en reise gjennom et ubehagelig landskap.

Vulnus forteller at selskapet kom opp med kategorien progressive black metal i forbindelse med debuten, og i så måte klinger psychotic & minimalistic black metal mye bedre.

Da jeg så at det stod "progressive black metal" skjønte jeg lite og ingenting. Vil vel kanskje ikke si at den nye skiva er så veldig minimalistisk heller, men… Det at vi ble betegnet som progressiv, skyldes nok at musikken ikke er bygd opp på den mer vanlige måten, uten at jeg vil bruke ordet i forbindelse med SJODOGG i det hele tatt. Kanskje skjer det en del innenfor rammene, men i utgangspunktet er musikken vår nokså enkel.

Det vi tenker på som progressivt i denne sammenhengen er den totale mangelen på låter, men ser at det ikke nødvendigvis er progressivt av den grunn. Stemningen er i hvert fall veldig ekkel, skitten og… ubehagelig, noe Dracunculus liker.

Det at dere sier den er skitten er noe som sier mye. Det er så mye musikk som låter polert, men vi foretrekker at det låter skittent, ruskete og litt rock’n’roll, om dere skjønner hva jeg mener. Det skal låte som et band, ikke som en datamaskin. Jeg vil at hvert slag på for eksempel basstromma skal høres. Det skal være som Dissection og Death, og dette sa jeg til Hordeolum. Basstrommen må holde rytmen, slik som i Death. Det måtte ikke være noe som forkludrer for mye, men heller en mer ren tilnærming til låtene.

Trommeslageren bekrefter dette.

Om du hører på mange skiver som gis ut i dag, så går det tidvis ekstrem fort. Samtidig er det mange pauser der inne, som bandet nesten er nødt til å ta siden det blir mer eller mindre umenneskelig for dem. Går det for raskt, ødelegger det lett groovet i låten.

Dracunculus sier at utgangspunktet for hver låt blir skapt frem fra en ide.

Det være seg arrangementmessig, stemningsmessig eller bare hvordan vi får frem en start på en låt som vi utvikler videre derifra. Jeg utvikler ideene i hodet mitt og tar det med til øvingslokalet, der vi diskuterer disse. Videre kommer de andre med sine ideer og vi utvikler materialet videre. Vi pusher hverandre og bruker mye tid på detaljer, men til slutt blir vi enige. Vi har blant annet brukt et halvt år på et riff og en trommetakt der vi ikke ble enige før vi til slutt fant ut hvordan vi ville ha det. Hele tiden ligger grunnideen i bunnen, slik at vi har en rettesnor å følge.

Hordeolum er vant med å spille mer progressivt og mye, men at det er mindre og enklere i SJODOGG enn i hans andre band.

Vi diskuterer mest i starten. Dette være vanskeligere til tider, siden det er mer ensformig enn det jeg er vant med. Jeg kan bli litt amper her og irritere meg over at vi skal spille ‘dette partiet så lenge’. Vi vet jo begge hva vi vil og står fast på vårt helt til den ene klarer å overbevise de andre. Etter mye argumentasjon, litt make-up sex og ydmykhet kommer vi frem til resultatet. Vi har alle samme grunntankene omkring hvordan vi ville SJODOGG skulle være. Det skal være ensartet, minimalistisk og fengende. Det skal ikke være så mye som skjer at du mister taket, du skal være i stand til å forstå og til å få med deg det som skjer, og gjerne headbange til det. Og over det hele ligger stemningen. Vi er fremdeles der vi startet i forhold til grunntankene.

Er en av grunntankene at SJODOGG skal spille live også, Vulnus?

Joda, vi har tenkt på å kunne gjøre noen konserter. Inferno er av interesse, absolutt. Selv om musikken vår er helhetlig og vi har et konsept rundt det hele, tror jeg ikke en vanlig lytter bryr seg nevneverdig om vi spiller utvalgte låter. Jeg har spilt med The Legion for et par år siden, og var dritnervøs da jeg skulle synge der. Jeg var jo med på en turne, og husker at på de to første gigene fikk vi god mat og hele pakka. Da tenkte jeg at dette ville bli kult, men den tredje natten? Fy faen! Vi kommer oss frem til hotellrommet vi skulle sove på, jeg, trommisen og bassisten. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle faen ikke dele seng med noen. Men så havnet vi som sagt på dette rommet, der det var en glassplate som var overfor dobbelsengen. Det var tiltenkt tredjemann, men jeg hørte på svensk at "jag fikk koma her". Og vips var vi tre i dobbelsengen. Vi våknet selvsagt opp, tre karer i skje og jeg lå i midten…

Er du like psyk i uttrykket i studio som du er på scenen?

Jo, jeg er vel det. Jeg er i hvert fall like svett etter å ha spilt inn vokalen i studio.

 

Desperasjonens tale

"La oss kle deg naken"

Jeg i naturens drakt

Skjelvende bitterhet

 

SJODOGG er et jævli kult ord. Det er en sauesykdom, men vi synes det er et kult ord, som sagt. Tetrapus (bass) var faktisk i mot navnet i begynnelsen.

Jeg har blitt gode venner med det nå. Det har vært en del rart omkring dette, som sjødogg, shoedogg… Ja, folk presterer å spørre om hva skohund er for noe. En ting som er morsomt med dette, er at navnet innimellom dukker opp lokale nyheter. Fikk tilsendt en MMS med bilde fra en lokal avis på Vestlandet, der det stod "SJODOGG alarm", og da var det naturligvis en haug med sauer som strøk med.

Et navn som ikke innbyr til digging nødvendigvis, men kanskje SJODOGG låt litt fransk i visse ører. Tetrapus sier at de faktisk fikk avslag fra blant andre Osmose.

Vel, vi sendte demoen vår rundt omkring. Jeg husker også at vi skulle gi ut en split via et mexicansk selskap, med et eller annet band derifra, men jeg husker ikke helt hvordan dette egentlig var. (her ler vi når det blir sagt "vi villa færra te Mexico" og sunget litt "Mexican Radio"). Uansett, det var en fra et Osmose-band som tipset sjefen om SJODOGG og spilte noe materiale for han, og vips, så fikk vi kontrakt. Dette viser at du er nødt til å ha kontakter, særlig når du ikke er et kjent band.

Dracunculus liker undergrunnstadisjonen som Osmose stadig har inntakt.

Jeg synes også at Osmose er et kult selskap, som holder litt av den undergrunnstradisjonen inntakt. Joda, mye av det de har gitt ut er dritt, men selskapet har en historie med seg som jeg liker. Jeg synes også at vi passer inn på selskapet og er innenfor de sjangrene som blir gitt ut der nå. Jeg vet ikke helt hva vi kan forvente av promosjon siden det tross alt er et lite selskap. De kunne helt sikkert gjort mer, men Osmose er et selskap som ikke vil ha MySpace side, ingen Facebook profil… Og til slutt vil vi vel bare stange huet skikkelig mot veggen, tenker jeg. De setter rett og slett ikke så stor pris på den nye digitale verdenen, selv om de har nedlastings-promoer. Vi har gjort de to første albumene på Osmose nå, til tross for at det ikke var en selvfølge "Ode To Obscurantism" skulle komme ut her. Men vi er glade for at det gikk i orden, så får vi se hva fremtiden bringer. Sjefen Hervé liker oss og det er jo et positivt element, selv om vi ikke selger så veldig mange skiver.

 

Inntrengende tale

"Vi kjenner din myke hud"

Klør klør av meg huden

Varmen gjør meg isende kald

 

Det meste av vokalen på "Ode To Obscurantism" er tatt på sparket, noe som trenger en nærmere forklaring fra Vulnus’ side.

Jeg kan egentlig ikke forklare det. Det bare skjer. Jeg bare står der med tekstarket og skriker det inn, og alle de stemmene som dukker opp…, jeg har ikke kontroll over dem. Vi tester ut når det kommer til dobbelstemmer og andre vokale effekter. Men jeg vet hele tiden hvor jeg vil, uten at jeg kan forklare det. Vi tenkte nok ikke at det skulle være såpass mye vokal når vi startet SJODOGG og at det heller skulle ligge mer opp mot for eksempel Coroner "Decadence", hvor det er en slags lav, obskur vokal som ligger litt mer under musikken. Og så ender det hele opp mer eller mindre motsatt. Dette dukket opp i forbindelse med demoen fra 2004, og da vi oppdaget at mye vokal var greit for uttrykket vårt, så ble det bare mer og mer. Det virker jo nå som om at vokalen er klistret helt opp i trynet på lytteren… De andre var omentrent ikke tilstede når jeg spilte inn vokalen. Det er musikken som driver frem og inspirerer vokalen sammen med teksten, selvsagt. Det er vanskelig å forklare hvordan jeg gjør vokalen. Jeg bare gjør den! Jeg kan nesten ikke huske at jeg spilte inn vokalen. Enkelte ting husker jeg, men det er noe som bare skjer. Innimellom stopper vi opp, og vi får sjekket hvor vi er i prosessen. Mye går på at jeg bare kjenner det som er riktig.

Vulnus og SJODOGG brukte overraskende kort tid på det vokale i uttrykket, med tanke på at det er  mye vokal underveis. Det brukes stort sett slik det tas opp der og da.

Jeg har låten i hodet når jeg går inn i mikrofonrommet. Men det hele blir enda sterkere når jeg faktisk står der og gjør vokalen. Da kommer alt som er ekkelt og vondt ut… Jeg har ikke stemme igjen når jeg er ferdig. Det er ikke noe som er tenkt ut på forhånd. At det kan bli en liten pause her, noe opphold der, det er en del av den naturlige prosessen og følelsen der og da. De partiene som har en tilnærmet ren-vokal er også improvisert.

 

Distansens tale

"Ditt blod smaker svart"

Jeg ser ikke mørket

Uten øyne, sjo dogg i ett ord

 

Vulnus nevner at han bare står der med tekstarket. Det er ingenting som er håndfast. Det er et dikt, men lite å gripe seg fatt i. Musikken inneholder ingen refreng. Dracunculus redegjør.

Dette er en dikter som har fulgt SJODOGG siden sin spede begynnelse. Det hele startet med at jeg leste en bok om kannibal-mordere. Der var noen av hans dikt med, og jeg sjekket opp mer rundt denne dikteren, og har funnet ut av veldig mye av det han har skrevet er veldig bra. Algernon Charles Swinburne gav ut en diktsamling i 1866 (om jeg husker rett) og som utgjør mye av tekstene våre. Det er mye deilig, ondt, (tapt) kjærlighet, anti-Christ… Mye av det er også samfunnskritisk. Men størst av alt er stemningen og vi synes at det passer så jævla bra til SJODOGG. Alle tekstene våre er basert på denne dikteren.

Selv om dette er et dikt som dere bruker i sin enhet, måtte være noe som gjorde at dere tenkte at dette ville passe SJODOGG godt. Det er en del teologi der inne, og kvinnesyn… Hordeolum innrømmer at det var mer klipp og lim i forbindelse med "Landscapes Of Disease And Decadence" i forhold til tekstene.

I forbindelse med "Ode To Obscurantism" tenkte vi at dersom vi skulle bruke han igjen, så måtte det bli et helt verk, slik at det ble en helhet og også for at han ikke skulle snu seg i graven. Stemningen på den teksten som er valgt ut passer særdeles godt til stemningen vi ville få frem via musikken. Vi kommer med mer neste gang, der vi fortsetter med hans verker.

Det er ingen copyright problemer, selv om tekstene er innfløkt (les: uforståelig) trykt i coveret. Når det kommer til layouten sier Dracunculus at han tar mange bilder av stammer og trær. 

Det kan dere se i innercoveret. Jeg ser rare fjes, særlig i treverk. Og så har jeg en kamerat som hjelper meg med det tekniske, der vi jobber noen kvelder og finner ut hva som passer. Det startet med plakaten bak, som er tilnærmet helt hvit. Vi tenkte først at coveret skulle være hvitt, men endte altså opp med det som nå er på albumet. Vi var ikke helt trygge på at det skulle bli akkurat slikt vi hadde tenkt, men Osmose gjorde rett. Papirvalget er bra, siden vi ikke har særlig sans for det som er glossy. Alt er gjennomtenkt.

Om det blir vinyl, kunne det vært kult med det hvite på coveret, siden den plakaten gjør seg godt i stort format. Det er jo fint at det ble digi-pack (limitert til 1000 eksemplarer), siden det også er med på å skape muligheter fremfor den vanlige CD utgaven. Tetrapus medgir at de tok en sjanse.

Jeg tenkte at vi skulle lage en kul greie, fortelle selskapet hvordan vi ville at det skulle være, og så se hvor det endte. Heldigvis gikk det veldig bra. Jeg tror ikke de var helt fornøyd med førsteskiva og layouten på den. Og det var nok heller ikke like lett å se den i butikken, siden det ikke var med noe klistremerke utenpå som fortalte hvilket band det faktisk var. Denne gangen er dette på plass, noe som jo kan tyde på at de liker denne bedre, hehe.

 

Treverkets beksvarte tale

"Vi svever sammen i mørket"

Jeg er ikke, jeg er treverk

Suser omkring i mørkladen harmoni

 

Hva er meningen med SJODOGG, Dracunculus? Det var du som startet det hele…

Kreativ galskap, for min del. Det å få lov til å være kreativ, sammen med de andre i bandet. Dette er jo på siden av livet ellers, som gjerne inkluderer barn, jobb og slikt, helt streit om du vil. Og så har jeg dette på siden som gir meg utrolig mye på den kreative fronten. Vi har jo holdt på i rundt syv år, og det er kult å se at vi har fått til en del bra ting. Det er nok ikke alle som får alt med seg, men det er kult på det personlige plan å ta turen til CD-hylla og se Sepultura, SJODOGG, Slayer i fin rekkefølge. Dette er min greie, min egotripp som resten av familien egentlig ikke er så interessert i.

Det er også en egotripp for Vulnus, som avslutter med stolhet.

Vi har snakket om vokalen tidligere, og jeg må bare si igjen at jeg ikke helt vet hva jeg driver på med underveis, men jeg er stolt over resultatet.

www.myspace.com/sjodogg