DIDRIK TELLE (Obliteration) – Opprinnelig en finger-mann på min hals

Det var Immortal bassist Apollyon som utfordret Oblitaration bassist Didrik Telle tidligere i vår, og her har vi Didriks bidrag. Han begynte å spille bass samtidig med at Obliteration ble dannet for rundt 8 år siden og vi kan vel trygt si at hans spillestil har vært med å forme bandet og omvendt. Her er The Down Below Series og Didrik Telle fra Obliteration.

Når begynte du å spille bass? Hva/hvem var det som inspirerte til å begynne med basspillinga?

Begynte å spille bass for omtrent åtte år siden. Kristian (trommer, Obliteration) hadde jeg kjent lenge allerede da, og på den tiden hadde han akkurat begynt å spille trommer i band med Arild og Sindre (også Obliteration). De hadde med seg en eller annen fyr som spilte bass også, men Kristian insisterte på at jeg skulle begynne i bandet. Så etter en stund kasta de ut han andre, og vi bytta navn fra UFF (punk) til Obliteration og begynte å spille metal. Så kort sagt var både trommer og gitar allerede «tatt», så da var det bare bass igjen. Men jeg angrer ikke!
 
Hvilken rolle mener du bassen bør ha i et band? Primus, AC/DC, eller litt av begge?

Naturligvis litt av begge. Begge roller har jo sine fordeler og ulemper, avhengig av hva slags musikk det er snakk om.

Hva mener du kjennetegner deg som bassist, teknisk og musikalsk?

Tja, jeg vil si at jeg i stadig større grad gjør mer ut av bassen enn å bare følge gitarene liksom. Det gjelder hvert fall hvordan jeg spiller i Obliteration, der prøver jeg å sørge for at bassen gjør litt mer enn bare «det vanlige». Bortsett fra det prøver jeg også å inkorporere litt utradisjonelle spillerstiler i de metall-bandene jeg spiller i.

Har du noen form for musikalsk utdanning?

Ja, jeg gikk to år på musikerutdanningen på NISS i Oslo. Bortsett fra det er jeg selvlært.

Har du noen tips for å utvikle og vedlikeholde teknikk og kreativitet?

For min del har det å øve ofte og ikke nødvendigvis så lenge hver gang, vist seg å være svært effektivt både når det gjelder å utvikle og vedlikeholde teknikk. Det har vært mye mer verdifullt for meg å øve et kvarter hver dag fremfor fire timer hver lørdag, for å si det på den måten. Med tanke på kreativitet vil jeg si at det å høre på mye forskjellig musikk hjelper. Det å utelukkende høre på én type musikk vil i lengden ikke være så veldig givende eller stimulerende. Så da gjelder det å la seg inspirere av sjangere og spillestiler som man ikke nødvendigvis omgir seg med til daglig.

Har du noen triks i forhold til det å få ekstra tøff lyd eller schwung på et bassriff?

I metall-sammengheng syns jeg det ofte gjør seg med litt vreng i basslyden. Noe som ofte er greia med vreng-pedaler til bass er at man mister bunnen i lyden, at bass-delen av lydbildet blir borte. Men en pedal jeg synes funker bra er Turbo-rat-pedalen fra ProCo, den gir fet vreng, samtidig som man beholder pondusen i lyden.

Hvordan forbereder du deg til en livespilling?

Pleier stort sett å begynne å varme opp ca en halvtime før hver gig. Oppvarminga består som oftest av at jeg og de andre i bandet spiller gjennom et par låter helt akustisk på backstagen. Bortsett fra det er det typiske oppvarmingsøvelser som gjelder, pluss å løpe litt frem og tilbake og bli varm.

Hva med turnélivet, noen tips for å prestere dag etter dag på veien?

Jeg vil si at det gjelder å finne gode rutiner når det gjelder å varme opp, og sørge for å ha god monitor-lyd på scenen hver kveld, så man ikke overanstrenger seg selv. Det har skjedd meg en god del ganger, ikke noe moro.

Er riktig musikkutstyr viktig for deg og hva slags utstyr/ effekter bruker du evt?

Etter hvert har det blitt svært viktig for meg å ha riktig utstyr ja. Bassen jeg bruker mest er en Washburn 4-strenger jeg har bytta mikrofoner på, og satt opp akkurat som jeg selv liker den. Så om den skulle bli borte blir det vanskelig å finne en lignende en. Det samme gjelder phaser-pedalen jeg bruker, som er en eller annen helt obskur boss-bootleg fra 80-tallet en gang.

Hvordan ville drømmeriggen sett ut?

Hm. Det må bli en klassisk Ampeg topp, svt 3pro eller noe med tilhørende 8×10 kabinett. Eventuelt en vintage Orange topp, også med tilhørende kabinett selvsagt, det hadde vel egentlig vært kulest.

Hvor mange strenger skal bassen ha, og hvorfor?

Jeg har vært innom både 4, 5 og 6, men i de siste par åra har det vel egentlig utelukkende gått i 4 strenger. Funker best, hvert fall til metal. Men igjen, alt til sitt bruk.

Plekter eller fingre? Hvorfor? 

Tja, er opprinnelig en finger-mann på min hals. Synes det låter best rett og slett, kanskje fordi man er i mer direkte kontakt med instrumentet. Men i det siste har jeg faktisk begynt så vidt å spille litt med plekter. Ålreit å kunne gjøre begge deler liksom, skulle det være behov for det.

Noen tips til andre som ønsker å begynne med buldrebass i bøljeband?

Ikke vær redd for å skru opp bassen på øving! Jeg brukte alt for mange år i øvingslokalet uten å egentlig høre meg selv, noe som i etterpåklokskapens lys er helt bortkasta. Det gjelder å gjøre seg selv hørt, selv om gitaristene og trommisene ofte spiller drithøyt. Skulle bare mangle at man hører bassen like godt, det tror jeg det er mange som glemmer, hvert fall hvis man er ny på bandfronten.

Kan du nevne tre bassister innen metall som har en stil du liker, og hva du liker med dem.

Da vil jeg nevne Steve Digiorgio fra Sadus m.m. Eyvind Axelsen i Diskord, og Michael «Flint» Vujejla fra Cirith Ungol. Digiorgio har vært veldig inspirerende med tanke på teknikk først og fremst, jeg husker jeg ble helt blown away da jeg hørte Sadus første gang. Det var bevis på at det gikk an å spille helt jævlig fort og fett med fingra.

Eyvind gjør veldig mye kule ting, han støtter opp gitaren og trommene som ingen annen, samtidig som han gjør sin egen greie. Jeg kan ikke legge skjul på at Diskords andre plate, Doomscapes, var svært inspirerende for min del da vi skrev Obliterations nye plate.

Michael «Flint» Vujejla har en helt rå stil. Han gjør mange av de tingene som i hvertfall får meg til å tenke at «det der blir litt for drøyt eller harry», men får det til å funke som bare det. Cirith Ungol hadde ikke vært halvparten så fett uten han.

Hvis du skulle velge tre bassister (ikke nødvendigvis innen metall) som har vært inspirasjoner for deg, hvem ville det vært? Fortell litt om hvordan de har inspirert deg.

Da må det bli Victor Wooten, Kjetil Dalland og Jannick Top.

Victor Wooten har veldig mye interessant på hjertet, ikke bare når det gjelder bass-spilling, men også musikk generelt og hvordan man tenker i samspill med andre. Kjetil Dalland er en bassist jeg hadde som hovedinstrumentlærer på NISS, han spiller til daglig med Torun Eriksen, og flere andre sangere, primært innen jazz. Også han har mange bra tanker rundt det å spille, og han var en av hovedgrunnene til at jeg bestemte meg for å skru opp bassen på øving og i studio, og gjøre meg selv hørt. Jannick Top spilte i et band som heter Magma, fra 1973 til 1976. Han har en veldig personlig og unik måte å spille på, særlig er selve bass-lyden hans noe jeg ikke har hørt maken til andre steder. Bør definitivt sjekkes ut, særlig på plata "Udu Wudu" fra ’76.

Hvem kunne du tenkt deg å se i denne serien?

Da vil jeg si Eyvind W. Axelsen fra Diskord.

http://www.myspace.com/obliterationnorway