NORWAY ROCK 2010 – Dag 3 – Kvinesdal

CRASHDIET:
Svenskene i Crashdiet er nok større i broderlandet enn her til lands, men det er noen som har møtt opp og flere siger til i løpet av settet.
Bandet spiller en form for hardrock/sleaserock, catchy saker med land tradisjon på vestkysten av USA.

AUDREY HORNE:
Bergenserne har ikke hold på i så mange år, men har noen sterke skiver under beltet allerede.
Vokalist Torkjell Rød aka Toschie er en veldig inkluderende og flink frontmann, synger bra og gjør en god jobb med å kommunisere med publikum.
Mens resten av bandet er kledd i svart, er mannen kledd i hvitt og fungerer som et naturlig blikkfang som frontmann og entertainer.
Audrey Horne er en sikker vinner i live sammenheng.

TONY HARNELL:
Tony Harnell er som kjent ex-TNT vokalist med lang fartstid som artist, men hans glansdager er nok dessverre over.
Det blir raskt litt kjedelig og han synger ikke spesielt bra. Ganske surt og kommer ikke opp på de lyseste tonene.
Beklager Tony Harnell, dette er nok for blodfansen..

ENSLAVED:
Enslaved er et band som alltid er en fornøyelse å se live.
Bergenserne leverer et sett med primært nye låter fra Verterbrae, Isa og Ruun, groover noe enormt og foruten å ha med seg et bibelbelte på scenen, som naturligvis "sprenges" og kastes ut til publikum, er det en nytelse å overvære konserten.
Hadde vel ønsket flere låter fra tidligere utgivelser, men med en ramme på en time blir det for liten tid og ikke er det så farlig heller. Bandet gjør en god jobb som alltid, bortsett fra litt lydproblemer er alt ved det gode. Tungt og seigt og deilig!

GAMMA RAY:
Gamma Ray kommer ikke opp med kruttet, men det er heller ikke poenget. Tyskland er et land kjent for sin sterke power metal tradisjon og Gamma Ray sitter på toppen av tronen sammen med et par andre travere fra 80′ tallet.
Bandet er proffe og rutinerte, Kai Hansen er en lystig figur og en god frontmann.
Gitaristene viser metalfolket hvor skapet skal stå når det gjelder både riffing og soloer, men det blir mye likt om man ikke kjenner låtene fra før.

CAVALERA CONSPIRACY:
For de som ønsker å høre Sepultura med Max Cavalera bak mikrofonen og Igor Cavalera ved trommene er dette så nærme det går an å komme.
Jeg ble faktisk litt starstruck av å se Max på scenen. Ok, mannen ser ut som noe som har kravlet ut av en kum i Sao Paulo, står stille gjennom hele konserten og er vel godt over hundre kilo fordelt på max 1,70, men det er Max Cavalera; Mannen som frontet Sepultura i deres storhetstid på 90 tallet!
I løpet av konserten klyver trommis Igor ned fra trommestolen og Max sønn Igor setter seg og spiller en av låtene fra Roots albumet.
Det er nok mange som kjenner til låtene Cavalera Conspiracy har gitt ut sammen, men det er de gamle Nailbomb og Sepultura låtene som får det til å koke i pit’en for alvor. For mitt vedkommende er det "Refuse/Resist" og avslutningslåta "Roots" fra albumet med samme navn som gjør det virkelig verdt å overvære konserten.

GARY MOORE:
For dem som kjenner Gary Moore som bluesgitarist fra sine foreldres lp/cd samling, er kanskje ikke dette en konsert man ville prioritere på en festival.
Men for de som kjenner ham gjennom Thin Lizzy og de mer rocka sakene han har gjort, er det pur glede å oppleve ham denne kvelden.
Med et band som er så stødige inn til beinet, en god blanding av gammelt og nytt, er det perler på en snor.
Konserten starter med over "The Hills And Far Away" og alt er bare oppoverbakke etter det. Til og med "Out In The Fields" fra Thin Lizzy tiden får vi høre og det virker som Gary Moore er i det harde humøret for tiden. Mye skikkelig rocka låter og det passer godt til festivalens profil.