NORWAY ROCK 2010 – Dag 2 – Kvinesdal

SYBREED :
Gutta fra Sveits spiller tung melodiøs death/industrial. Lyden er veldig god og klar, gitaren brøler fett og bandet gjør en proff jobb. Sybreed er det eneste bandet i sin gate på festivalen, utenom kanskje Rammsund og til å være tidlig på dagen kommer det en anselig mengde folk.

PURIFIED IN BLOOD :
Purified In Blood har mer energi enn de fleste. Med sine to vokalister som beveger seg rundt ustanselig er det hele tiden bevegelse på scenen. Å se et band som er tidlig i sin karriere som ikke gir av seg selv live er det kjedeligste som finnes, men det trenger ikke Purified In Blood å dvele ved for her er det metal-spirit nok til mange medaljer. Bandet har med seg tangenter på noen låter og det funker bra i sammenheng med uttrykket.

Bandet har ny skive ute etter en pause på noen år, og beviser at de har det som trengs for å hevde seg blant band i samme sjanger, i alle fall her til lands. Låtene blir om ikke noe like for folk som meg som ikke kjenner til alle låtene fra før, men det er kult å sjekke ut dette bandet jeg har hørt så mye positivt om.

AMON AMARTH :
Etter intro og røyklegging av scenen kommer Asgards voktere ut og setter stemninga med "Twilight Of The Thundergod" tett etterfulgt av "Runes To My Memory". Vokalist Johan Hegg er en diger blid fyr med et kraftig røst og med et voldsomt skjegg! Det er ikke vanskelig å bli dratt med inn i bandets norrøne univers når selveste AsaTor står og brøler mot deg!! Det er også kult å se jenter i seksjonen for dem under atten år brøle tekstene tilbake. Metal!!

Bandet spiller glimrende som alltid ,løfter gitarene i luften unisont og banger ustanselig gjennom hele settet, noe som gjør at det hele tiden er fart på scenen og intensiteten i musikken synes på dem som spiller den.

Det er kult å se på Amon Amarth som spiller såpass brutal musikk, smilende alle mann fra øre til øre, og Johan Hegg er en utrolig karismatisk frontmann. Ingen nykker å finne hos våre venner fra øst, bare rutine, presisjon, humør og full metal jacket fra start til slutt. Full pott!

OVER THE RAINBOW :
Over the Rainbow fikk jeg ikke tid til å se grunnet logistisk problematikk.

KILLSWITCH ENGAGE :
Amerikanerne kommer løpende på scenen og smeller til med full kraft fra første anslag. Gitaristen slutter ikke å løpe rundt på scenen før låta er over, og fortsetter så fort neste låt er i gang. Det er litt problemer med basslyd som ikke høres i de første låtene, men gitar toppene er så gromme at det er ingen umiddelbar krise. Basslyden kommer fort på plass og bandet kjører på med en rekke av sine hits og entusiasmen på scenen smitter over på oss i publikum, eller omvendt.

For uten den lille glippen var lyden stor og klar og det slår meg at lyden generelt på denne festivalen er svært god, den jobber i alle fall godt for Killswitch Engage.

Det som alltid fascinerer meg mest når jeg ser Killswitch live er gitaristen Adam. Ikke bare løper han rundt på scenen ustanselig som om hans liv var avhengig av det, peker nese til publikum og driver ablegøyer non-stop, men mellom låter om tapt kjærlighet og myke verdier sjikanerer han også samtlige oppmøtte på det groveste! Om vi ikke er bitches, cunts eller wimps aller hva det må være, skal han i alle fall ha seg med alles kjærester hjem (eller pisse på dem) om vi ikke setter i gang med moshpit eller circlepits MED EN GANG!! Bitches!!

Killswitch er i toppform og har en utrolig energisk opptreden hvor instrumenter flyr i hytt og pine og bandet beveger seg over hele scenen uten stans, uten at det går ut over det rent spillemessige. Vokalen er sterk og god, akkurat som på skive og det er anledning til å synge med for alle som kjenner låtene, eller bare er fulle og glade.

Før bandets tildelte time er over og en av metall universets feteste cover låter (Holy Diver) skal til pers i ny og blytung drakt, takker den løpende og ellers sjikanøse Adam alle for oppmøte og påpeker at uten publikum hadde ikke bandet fått holde på med det de elsker å gjøre: Lage fete metall låter å reise verden rundt å spille dem for oss! Tusen takk Norge!

Jaja, ydmyk til slutt, gale gale mannen.

IMMORTAL :
Immortal er alltid fett live, bare så trist de ikke kunne spille litt lenger!

Nuvel, Abbath og det nordiske mørkets sønner står fjellstøtt mens de pulveriserer de oppmøtte med gamle og nye låter. Det føles til tider som å stå foran en mitraljøse som tømmer seg over et publikum. Et publikum med høye forventninger, og det kan man ha når Immortal skal spille fordi de leverer sitt frostbitte, grimme budskap med presisjon og bravur, foruten at Abbath kanskje ikke er verdens mest nitide sologitarist.

Med flammer, pyro og røykbomber gjør Immortal kort prosess og avslutter det hele med å kaste alle plekterene ut til en gjeng fans som helt sikkert ble veldig fornøyde, og Abbath med sin "tusen år gammal dør som knirker" stemme føyer til et kort og tørt : "Takk" og det var det for denne gang.

KAMELOT :
Norsk/pakistansk/amerikanske Kamelot er i storform og det er mange som har møtt opp for å overvære kveldens seanse med Roy Kahn og orkesteret. Roy Kanh synger veldig bra, sist jeg så Kamelot var på Wacken og da hadde han store problemer, men det er ikke slik i kveld og det er så herlig når de sitter!

Bandet er alltid iført de lekreste gevanter og denne kvelden er inget unntak, det står veldig godt i stil til bandets pompøse, symfoniske metall.

Publikum får det de ønsker i form av "The March Of Mephisto", "The Haunting", og den Grieg inspirerte "Forever" pluss mange andre godlåter fra bandets voksende katalog.

Knall konsert, flinke folk med massevis av publikums tekke og plenty mulighet for de oppmøtte til å synge med, avsluttet i et hav av konfetti!

SLASH :
Det er ikke ofte man får se Slash live, ikke i Europa i alle fall og Norway Rock skal ha kred for å få den avtalen i boks. Det er unektelig litt rart å se barndoms helter på 100 meters avstand..

Om vokalist Myles Kennedy er en talentfull mann det levnes det ingen tvil om når bandet starter showet med et par gamle Guns n’ Roses låter som faller i smak hos alle antar jeg. Han synger veldig godt og jeg forstår godt at Slash ville bruke ham til å fronte sinn nye band.

Jeg fikk aldri sett Guns i deres storhets tid og da få høre "Civil War", "Paradise City" og "Sweet Child Of Mind" og et par andre låter not springing to mind, servert av et band som godt mulig låter like bra som det Guns gjorde i sin tid er utrolig kult!

Slash gjør ikke så mye ut av seg, men det trengs heller ikke for spillingen snakker for seg selv. De nye låtene drukner selvfølgelig i minnebanken når man blir konfrontert med en slik gavepakke av et sett, men ekstasen er komplett og bandet leverer varene. Takk for i dag Slash, you made my day!