KEEP OF KALESSIN – Tar svartmetallen ut av tåkeheimen – Del 1

For mange representerer Keep of Kalessin et friskt pust i norsk, og europeisk for den saks skyld, ektremmetall. De to siste årene har vært et eneste stort promo-korstog for Trondheimsbandet. De har delt turneplakater med band som Exodus, Behemoth, Satyricon, Hypocrisy, Enslaved og Dimmu Borgir for å nevne noen. I år stilte bandet opp i norsk Melodi Grand Prix, hvor de kom til finalen og dro i land godt over 200000 stemmer og en flott tredjeplass. Men framgangen har slettes ikke kommet gratis eller over natta. Keep of Kalessin har eksistert i over tretten år allerede, og veien fram til i dag har vært preget av pågangsmot, oppturer, nedturer, besetningstrøbbel, motgang og sist men ikke minst troen på at bandet en vakker dag skulle få den anerkjennelsen de fortjener av potensialet som alltid har ulmet i gitarist og bandhøvding Obsidian Cs særegne metal.

Gjennom tøffe tider

Det var nemlig Obsidian og trommis Vyl fra dagens besetning som ga ut albumene "Through times of War" og "Agnen: A journey through the Dark" på Avantgarde Records, et middelmådig plateselskap fra Italia på slutten av 90-tallet. En demo kalt "Skygger av Sorg" ble også spilt inn før disse plateslippene. Denne demoen kan nok få en viss samleverdi en dag, fordi opplaget var så begrenset at bandmedlemmene selv aldri fikk beholde en kopi selv. Platene fikk ikke den helt store oppslutningen, men noen fikk da med seg at det var noe på gang oppe i Trondheim. I dag snakker mer eller mindre trofaste fans om at "jeg liker bare det gamle materialet", eller motsatt. Det er tydelig at det har vært en dramatisk utvikling innad i bandet siden den gangen de to første platene ble sluppet på markedet. For å generalisere kan man trygt si at "Through Times of War" og "Agnen" musikals sett er i samme bakgate som tradisjonell black metal. En ullen produksjon hindrer mange lyttere til å umiddelbart oppdage at vi her ikke snakker om middelmådige musikere med liksminke i trynet uten substans eller videre ambisjoner og potensiale til å komme seg ut av kjelleren. De to første platene vil nok aldri få toppscore blant allmennheten, men til tider inneholder de begge en god porsjon med gullkorn det kan være verdt å bite seg merke i. Dersom spilletiden tillater det, drar gjerne dagens Keep of Kalessin fram noen klassikere fra disse tider som for eksempel " As mist lay silent beneath" eller det mektige tittelkuttet "Agnen". Live-versjonen av denne låta er dessverre amputeret i forhold til originalen som tikker inn på over ti minutter.

Hvordan så du for deg framtiden til bandet på dette tidspunktet?

Jeg hadde sett for meg at vi kunne bli et av Norges største band innen genren. Potensialet i musikken var der hele tiden, og ambisjonene var det ingenting å si på, hvert fall ikke hos meg. Hos andre i bandet var det verre, særlig hos Ghash (bandets første vokalist), han hadde rett og slett ikke trua. Jeg husker godt da han sa til meg: "Hvem faen tror du vi skal bli – det nye Slayer?". Jeg svarte "ja, hvorfor ikke". Han hadde også gått rundt i lang tid og maset om at vi måtte spille mer gigger. Derfor skaffet jeg oss en oppvarmingsjobb for Satyricon i Trondheim, det var vel i 2000. Konserten gikk ikke særlig bra og Ghash angrep meg fysisk bak scenen. Etterpå startet han en slags barnslig hatkampanje mot meg og alt mulig. Uansett, vi var jo alle unge den gangen og vi var jævlig fornøyde med de to første platene. Jeg skjønte at dette bare var starten.

Når du ser tilbake på perioden i ettertid, hva ville du gjort annerledes?

Vi skulle gitt Ghash sparken mye tideligere. Jeg husker når vi spilte inn Agnen her i Trondheim. Vi betalte 3500 kroner dagen for studio og Ghash satt bare å surmula mens timene gikk. Vi skulle fått inn en ny vokalist mye fortere enn det vi gjorde. Dessuten burde vi generelt sett satt fart på opplegget og ikke hørt på alt det negative folk sa. Pausen vi tok etter Agnen var heller ikke særlig positiv for utviklingen i bandet.

En reise i mørket

Etter mye pes med å få gitt ut musikken sin, satt Obsidian C igjen med ingenting, den forventede og høyst ønskelige suksessen uteble. I noe som ikke kan karakteriseres som noe annet enn et svakt øyeblikk la han gitaren på hylla til fordel for et såkalt A4-liv. Gitaren samlet kanskje støv, men drømmen og ambisjonene ble værende. Motivasjon var det derimot vanskelig å finne. Nesten ved en tilfeldighet ble Obsidian overtalt til å stille på audition som livegitarist for Satyricon. Det kom temmelig overraskende på da Satyr Wongraven plutselig en formiddag var på tråden. Jobben var hans. Dermed var det bare for Obsidian å komme seg ned til øvingslokalet i Oslo og ut på de europeiske veier. I tiden som kom ble det knyttet mange gode kontakter og bransjeerfaring kom som en naturlig konsekvens av livet på veien med et band av Satyricons størrelse. Men Obsidians ambisjoner var ikke nådd med å stå på scenen som leiesoldat for Satyr & Co. På denne tiden lå Keep of Kalessin brakk. Da bandets far og primus motor valgte å blåse liv i gamle glør i 2003 var det et helt annet band som så dagens lys. Trommis Vyl var skiftet ut med Satyricons egen Frost og mannen bak mikrofonen var ingen ringere enn Attila fra Mayhem. Ingen av de trengte noen videre overtalelse etter å ha hørt demomaterialet som lå klart for EP-en som senere skulle få navnet "Reclaim".

Hvor ville Keep of Kalessin vært i dag dersom det ikke hadde vært for din inntreden i Satyricon?

Jeg er nok redd jeg fortsatt ville hatt en A4-tilværelse, men jeg ville nok også tatt opp arbeidet med Kalessin før eller senere, så ting kunne tatt mye lengre tid enn det faktisk gjorde. Å spille i Satyricon satte fart på motivasjonen min, jeg måtte rett og slett overbevise meg selv. Når jeg sto der på scenen og spilte låtene deres så slo det meg at dette kunne vi faen meg også få til sjøl. Kalessin var slettes ikke dårligere enn andre band der ute.

Inntar en ny stilling

"Reclaim ble spilt inn i et trangt, varmt og klamt studio i Fredrikstad. Frost peiste på under Obsidians argusøyne mens Attila vrælte fra seg der han sto i bare underbuksa. Resultatet ble en kritikerrost EP som ble gitt ut på FaceFront Records. Nye og gamle fans fikk servert låter som "Come Damnation" (bandets trumfkort som ekstranummer) og "IX" som fortsatt er en favoritt for mange. Låta "Obliterator", som første gang dukket opp på "Agnen" ble nå servert i ny innpakning. Det sier vel ikke så rent lite om Obsidians Cs perfeksjonisme at han i dag ser på "Reclaim" som en demo. Ja ja, han om det. Det har vært planer om å spille inn alle disse låtene på nytt med dagens besetning, men hittil har ingenting skjedd. Men Keep of Kalessin er et band med mange planer for fremtiden, så den som venter får se. "Reclaim" fikk som sagt stor oppmerksomhet fra omverdenen takket være de velprofilerte gjestemusikerne som var med på innspillingen. Noen konserter med denne lineup-en ble det også, men da i liten skala. Det hadde hele tiden vært på det rene at denne besetningen ikke var levedyktig som et fullverdig band, dessuten ville Obsidian vise at han var i stand til å stå på egne ben som komponist og gitarist. Han tok opp kontakten med sin barndomsvenn og originalmedlem av Keep of Kalessin, Vyl. Svaret kom konstant:"Dønn".  Sammen satte de hjulene i gang for å snekre sammen det som for mange ble årets desidert beste plate i 2006 – "Armada".

Da "Reclaim" ble sluppet, ønsket du da at denne lineup-en skulle være permanent?

Hmm…Jeg hadde nok håpet på å beholde Attila i hvert fall ja. Når det gjelder Frost så visste jeg at vi kom til å bevege oss i en musikalsk retning som ikke passet til hans spillestil. Men å beholde Attila ville heller ikke vært enkelt. Vi måtte jo fly han inn fra Ungarn for å spille inn plata, så da kan man bare tenke seg hvordan det ville blitt med øvinger og konserter.

Hvorfor ble "Reclaim" kun en EP?

Det var bare disse låtene jeg hadde liggende, og jeg ville gi ut noe fort. Vi hadde vært i kontakt med flere plateselskap og alle ville ha en demo før de kom med endelig svar. Å spille inn en demo koster jo like mye som å lage en EP, så da ble det bare sånn. Å spille inn en fullengder på dette tidspunktet ville blitt for kostbart, derfor var det like greit å gi ut en EP slik jeg ser det.

Hvordan liker du denne utgivelsen i dag, og hvilke ting kunne vært gjort bedre?

Den gangen kunne resultatet ikke blitt bedre, men nå synes jeg selve produksjonen låter kjeldelig. Alle låtene kunne ha hørtes mer episk ut. Jeg liker jo alle sammen, men det er kanskje låta "Reclaim" som hadde det største potensialet. Dessverre ble det ikke sånn som jeg ville ha det, men vi har fortsatt planer om å spille inn alt på nytt med dagens besetning.

Hærskaren tar form

Obsidian hadde de fleste riffene og ideene klare. Sammen med Vyl ble de sydd sammen til fullverdige låter. På dette tidspunktet sto de uten vokalist og bassist, men konseptet var klart. De skulle ta den loslitte genren black metal ut av tåkeheimen for å skape ei plate som både musikalsk, tematisk og imagemessig skulle stikke seg ut som et kvalitetsprodukt i mylderet av svartmetallband der ute. Alt dette uten å miste faenskapen, råheten og aggressiviteten som ligger i bunn for alle som har forkjærlighet for denne typen audiounderholding. I stedet for å messe i vei om kirkebrenning og blasfemiske fraser som ikke har skremt noen på lange tider, valgte de å hente inspirasjon fra episke krigsfilmer, TV-serier og diverse dataspill. Torsten Parelius ble hyret inn for å skrive tekster, derfor slapp de også unna tekster som bar preg av gutteromspoesi. Liksminken var borte, men det mørke og fandenivoldske var inntakt. Musikalsk hadde Obsidian spissformulert sin karakteristiske gitarspilling og arrangeringen var blitt bedre enn noen gang før. Til tross for alle forandringene var Keep of Kalessins særpreg en enkel sak å legge merke til allerede fra første låt. Selv om "Armada" skulle få langt større oppslutning enn de forrige plateslippene var det ingen tvil om hvem som var musikalsk ansvarlig. I følge Abbath fra Immortal var Obsidian blitt "black metallens svar på Eddie Van Halen." Kanskje ikke så dumt formulert det, siden Obsidians gitarhelter hovedsaklig stammer fra 80-tallets storheter som Guns N`Roses, Metallica og Megadeth. I tillegg til disse klassiske inspirasjonskildene har han aldri lagt skjul på sin lidenskap for trance, folk og filmmusikk. Hvordan dette ender opp som episk ekstrem metall kan jeg ikke forklare, men med flamenco-partiet fra Armadas "The black uncharted" beviser at mannen også duger til andre ting enn heseblesende riffing.

Låtene var som sagt ferdige før bandet hadde full line-up. Alt materiale lå ferdig da vokalist Thebon troppet opp i studio for første gang. Dette er en temmelig unik formel å skrive låter etter – en formel som Obsidian har holdt seg til siden. Riff og låtstruktur først, tekst og vokal til slutt. Etter hvert som låtskrivingen gikk fremover ble også besetningen komplettert. Det nye firspannet bestod i tillegg til Obsidian og Vyl av vokalist Thebon og bassisten fra det høye nord, Wizziac. Alle var hundre prosent fokusert på å satse liv og lemmer for Keep of Kalessin.

Hvor fant du Thebon og Wizziac?

Jeg var opp på øvingslokalet til Eternal Silence (Wizziacs gamle band) i 2001 siden de var på utkikk etter en gitarist. Det var der jeg traff Wiz for første gang og alt endte opp med en fest. Jeg takket nei til jobben i Eternal Silence fordi jeg ble engasjert hos Bloodthorn en liten stund på den tiden. Wiz endte i midlertidig opp i Headspin som er mitt og Vyls thrash-prosjekt. Derfor var det helt naturlig å spørre han om bassistjobben i Keep of Kalessin da vi skulle komplettere lineup-en til Armada. Det var også da Headspin skulle varme opp for et band kalt Subliritum at jeg traff Thebon for første gang. Vi var jo da på utkikk etter en vokalist, men jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til Thebon i starten når det gjaldt image og musikalsk bakgrunn. Vi hadde hele Armada ferdig på den tiden, men var livredd for at "feil" vokalist kunne ødelegge hele plata. Derfor vurderte vi faktisk å gi den ut som instrumentalplate, hahaha. Men Thebon ble med og resultatet ble over all forventning. Det viste seg at han hadde en stemme som kunne formes etter min visjon, men det var mye strev i studio. Jeg var nær ved å gi opp flere ganger, men til slutt fant vi formelen på vokalen som skapte balansen på Armada og gjorde den akkurat slik vi ville ha den.

Visste du hele veien at Armada ville åpne nye dører for bandet?

Nei, ikke gjennom hele prosessen. Det var mye opp og ned og vi stanget mye mot veggen. De siste brikkene falt på plass da vi endelig fikk den vokalen vi ville ha. Da kunne vi senke skuldrene å se framover.

http://www.keepofkalessin.no/
http://www.myspace.com/keepofkalessin

 

Tidligere artikler med Keep of Kalessin:

The Blast Beast Series med Vyl

The G-String Series med Obsidian C

The Down Below Series med Wizziac

The Deepthroat Series med Thebon

Intervju med Obsidian C 17. mai 2008