KARMØYGEDDON 2010 – Dag 1 – Byscenen

Karmøygeddon i Haugesund er alltid en koselig festival og i år var det knallhardt program med askeresistente band og oppflammende metalfans. Nesten alle band klarte å komme seg til festivalen til tross for askeskyen og det var en kjempeflott innsats fra arrangør og bandene, samt alle som har jobbet med festivalen for å få denne kongefestivalen gjennomført.

Det eneste bandet som avlyste var svenske The Haunted. Nesten alle andre band tok land- eller sjøveien for å komme seg til Haugesund. 

Første band på Lillescenen var Evig Natt og de serverte en tøff åpningskonsert med en blanding av progressiv og svart metall. Evig Natt startet opp i 2003 som et sideprosjekt med vokalist Kirsten Jørgensen og bassist Stein Sund som er kjent fra Einherjer og Thundra. Lyden var ikke så bra på Lillescenen men bandet gjorde det beste ut av det og kjørte på med melodier som minnet litt om Anathema med kvinnelig vokal. Dessverre var det for lite plass slik at jeg ikke fikk med meg mye av konserten fra siden av scenen, men Evig Natt var i hvert fall et godt åpningsband. 

Mistur fra Sogndal kjørte på som andre band med melodiøs svart metall og trengte en liten stund for å komme seg i beste musikkform. Lydbildet var fortsatt ille men det gjorde ikke så stor forskjell siden musikken var helt topp. Vokalist Morten Lockert skrek i begynnelsen litt arytmisk til melodien men kom seg inn i rytmen etter hvert. De fem guttene ga oss en skikkelig black metal opplevelse og var i toppform under hele konserten, noe som førte til at jeg måtte revidere mitt førsteinntrykk av bandet. Mistur har mer på musikkmenyen enn bare garasje black metal sound og jeg synes jo lengre de spilte jo bedre var musikken.

Neste band var trønderne i Triosphere. De spilte i stedet for The Haunted på Byscenen. Bandet har fått seg et godt navn etter de har vært på turne med både WASP og med headlineren Arch Enemy. Ida Haukland som kvinnelig vokalist og bassist hadde det veldig gøy sammen med guttene oppe på scenen og viste en sann spilleglede som alltid. Noen oppvarming av publikum var unødvendig fordi atmosfæren var het og opphisset helt fra første tone av. Marius Silver på leadgitaren sparte ikke på imponerende gitarsoli og viste at han har en god vokal samt tilhørende posing. Triosphere var en av publikumsfavoritter denne kvelden med et tøft show og de leverte praktfull heavy metal.

Svenskene Wolf har 15 års musikkhistorie bak seg med ren heavy metal og beviste det på scenen med et godt samspill. Stemningen i salen var nå noe bedugget og ikke såpass høy som tidligere på kvelden blant publikum men likevel løfterik. Musikken kunne jeg ikke utsette noe på, men siden det ikke var akkurat min musikksmak, ble jeg ikke lengre enn tre låter. Wolf minnet meg litt om en dårlig versjon av Running Wild.

Et gammelt band som særlig preget min heavy metal ungdom, var tyske Rage. Det er omtrent 15 år siden jeg så Rage sammen med Blind Guardian og disse menn har ikke siden den gang mistet stort annet enn håret. Bandet trosset alderen og alt annet med en beintøff opptreden og var mye bedre enn jeg kunne huske dem. Konserten kan beskrives med bandets egne ord fra sangen "Higher Than the Sky" og ingen askesky eller noe annet kunne toppe Rage som spydde mer ild mot himmelen enn Eyjafjalla denne kvelden. Hele Byscenen var en påtent mengde og Rage en eneste stemningsvulkan. Etter at Rage takket for seg, svarte publikum med en standing ovation til bandet – detet var et førsteklasses liveshow.

Selv om Rage var en fantastisk opplevelse kunne ingen overgå headlineren Arch Enemy. Det var så djevelsk bra med headbanginggaranti og nakkesmerter inkludert. Publikum var litt sliten nå og hadde nesten ikke mer energi å gi, men ga det siste de hadde. Frontdamen Angela på vokal overgår de fleste andre vokalister i grunn og bunn med stemmen sin – growling med masse power og intensitet er hennes kjennemerke. Arch Enemy er et av de få band som har en kvinne med slik potensiale, spesielt for et melodisk death metal band er det unikt. Gitarbrødrene og grunnleggingsmedlemmene Christopher og Michael Amott viste at de er mestere på riff med full innsats særlig på gitarsoli. Bassist Sharlee D'Angelo avrundet det i et nesten perfekt lydbilde. Rytmemaskinen Daniel Erlandsson, også kjent fra Carcass, thrashet som fanden selv – hele gjengen leverte et fullkomment harmonisk samspill i hver eneste tone. Arch Enemy var verdt plassen som headlineren med mange kjente låter og det manglet ingenting. Arch Enemy klarte å få siste åndedraget ut av metallfolket og første dagen var over så alt for raskt.