PORCUPINE TREE – Oslo – Sentrum Scene
- Posted on 04-11-2009
Når et band er forband, er det naturligvis begrenset med tid. Men i løpet av 45 minutter presset dette respekterte svenske bandet perle etter perle. Det er selvsagt dumt dersom "Ghost Of The Sun" er din favoritt, siden Katatonia åpnet med den. Dette skyldes at lyden på første låt ofte er noe dårligere, siden lydmannen (!) ofte, av en eller flere grunner jeg ikke kjenner til, tydeligvis trenger en låt til å få knottene på riktig plass.
Bandet hadde valgt et nokså hardt sett og det ble mye trøkk underveis. Musikken til Katatonia er nokså variert, noe som gjør lyttingen interessant. Selv om jeg kjenner låtene relativt godt, gleder jeg meg allikevel over de fengende refrengene og flyten i den enkelte låt, så vel som i hele settet. Og det hele toppet seg i mine ører med den eminente "Teargas", selv om det er "Evidence" som er min personlige favoritt. Grunnen til at "Teargas" ble høydepunktet er at det virket som om at publikum kjente denne låten best, og derfor var mest med.
Bandet spilte også en ny låt, "Forsaker". Denne har ligget på Katatonias MySpace en tid og folk kjenner den, men det er klart det tar litt tid før en ny låt vil sitte like godt som for eksempel "My Twin" eller "I Am Nothing". Katatonia er kanskje ikke kjent for den enorme interaksjonen med publikum, men jeg har sett dette mye verre før. Denne kvelden så Jonas ut til å trives godt, og jeg kan til og med erindre et par smil innimellom.
Det mest positive med konserten er at jeg fikk lyst til å høre et lengre sett, og da betyr det at Katatonia har gjort jobben sin. Lyden ble bedre etter hvert, og Katatonia fremstod som et verdig forband.
Porcupine Tree spilte en konsert i to deler. Første del var hele "The Incident". Og jeg må bare innrømme at jeg har hørt denne mye i det siste, og jeg liker godt det jeg hører. Med tanke på den klokkeklare lyden fra sceneteppet (!) var det ikke til å unngå at jeg fløt med. Det er ikke så mye mer å si om Porcupine Tree annet enn at lyden var herlig, musikken er nydelig og at det funket godt med skjerm på scenen. Det er jo i og for seg nokså kjedelig å se Steven Wilson og de andre, siden de ikke gjør så stort nummer av seg, barføtt eller ei. Det gjør bedre å hvile øynene på diverse filmer/videoer som Porcupine Tree viser sammen med musikken.
Etter å ha unnagjort første CD av "The Incident" med sine høydepunkter der særlig tittellåten og "Time Flies" får det til å suse i serken, var det en 15 minutters pause.
Del to inneholder et variert sortiment fra Porcupine Trees diskografi, der de spilte blant annet "Lazarus", "Way Out Of Here" og "Trains". Dette bandet, som med rette kalles for dagens Pink Floyd, gjør sine saker med stødige hender. Ja, det er rett og slett en nytelse i dyp musikk der du kan velge å følge med på skjermen, du kan se på bandet eller du kan rett og slett bare stå der med lukkede øyne mens musikken maler de vakreste bilder, dog med innslag av melankoli hele tiden.