DREAM THEATER – Oslo – Oslo Spektrum

DREAM THEATER er et band som har vært innom og spilt i Norge ved flere annledninger, og denne gangen var de tilbake med Progressiv Nation. Progressiv Nation er Dream Theater som drar på turne sammen med andre band, håndplukket av Mike Portnoy selv, i dette tilfellet Unexpect, Big Elf og Opeth. Ideen er å samle forkjellige band av forskjellige slag, innen for progressivsjangeren, siden Portnoy savnet/ønsket et slik ''prosjekt''. Sammen dannet disse fire bandene en lang, men veldig interessant kveld i Oslo Spektrum.

Unexpect var faktisk et ganske uforventet band å se være med på Progressiv Nation. Spesielt når bandet kommer ut med sju stykker, blant annet en fiolinist, dame vokalist og åttestrengers bass, og en intro som ikke er så altfor god, så tenker vel folk sitt, enda et goth, folk episk metal band. De færreste av oss ventet nok å se et band av denne typen, så sånn sett ble man jo overrasket, men bandet låt som de så ut og som man forventet da man så dem. Det at de hadde med seg en på fele var jo greit nok på første låt, men etter hvert ble man litt lei den stadige felegnukkinga, det stopper fort opp med interessante fiolinmelodier. Damesangen ble det ikke så mye tid til å bli lei, for i dette tilfellet hadde hun en veldig liten rolle i bandet, ble mest headbanging på henne. Sceneopptreden til Unexpect var mer spennende enn musikken, vært fall hvis man skal sammenligne med de tre neste bandene. Ellers er vel dette et band som man må ha litt sans for denne typen musikk for å synes at de er noe særlig å se og høre på.

Prisen til beste intro gikk denne gangen til Big Elf, ''Imperial March'' fra Star Wars slår aldri feil. Nå fikk man et helt annerledes band, nemlig 70-talls rock. Orgel, tørre trommer, Orangeforsterkere og Moog frister vel alle. Med tanke på hvor stor alderforskjell det var blant publikum denne kvelden passet dette bandet bra. Denne typen musikk som disse spiller er generelt veldig lett å like, og grei for alle å høre på. Gutta gjorde en veldig god opptreden, vokalisten sto med et keyboard på hver sin side og spilte og sang. Det ble litt dårlig kontakt mellom medlemmene, fordi vokalisten delte dem med orgelet sitt, men dette hadde ikke noe å si på hvordan musikken låt. Man ble servert låter som fikk en til å tro at ''Child in Time'' skulle dukke opp som neste sang, så de klarte virkelig å skape en Deep Purple, Black Sabbath, 70-talls stemning. Big Elf er ikke så veldig originale, for en del av greia deres er å være helt som på 70-tallet, men de var ett underholdende band.

Opeth har jo allerede vært i Norge noen ganger i løpet av året, og de var også med på Progressiv Nation-tourneen i USA, noe Big Elf også var. Igjen fikk man et helt annet band, selv om Mikael Åkefeldt er kjent for å være en stor fan av band og musikk fra tidlig 70-tallet så er jo Opeth noe ganske annet. De har en relativt stor fanskare i Norge, enten om det er den tunge, harde, death svartmetalldelen man liker ved dem, eller den mer rolige, sære til tider veldig melodiøs og noen ganger monotone delen av bandet man synes noe om.

Hele showet startet de med en rolig låt, uten noe ordentlig høydepunkt, de som ikke har hørt noe av Opeth ble kanskje ikke så overbevist av denne åpningen. Ikke før de siste låtene ble det litt fart og brøling, noe som var litt synd for de andre låtene passer seg bedre i en liten klubb eller en mindre scene enn i Spektrum synes nå jeg. Hvordan de spilte var det ikke noe å klage på, (selv om ikke lyden var den beste), men de er ikke akkurat spennende å se på. Gutta står på hver sin plass og digger litt med huet, Åkefeldt har litt tørrprat mellom låtene, noen ganger morsom andre ganger ikke, og ellers skjer det lite og de er veldig fremstår anonymt.

De har et beist på trommer og en rå brølevokal, så personlig ville jeg hørt mer av det. Men bandet er jo noe for seg selv og er virkelig progressivt og nyskapende, allikevel burde det vært gjort noe med hvordan de opptrer live.

Etter noen timer ble det til slutt Dream Theater sin tur, og jeg må si jeg var skeptisk til hvordan det skulle gå med så liten tid. For forrige gang de var her, sammen med Symphony X, så ble det litt snaut, og de fikk ikke til en så super setlist. Denne gangen derimot, funket det knall, med en god variasjon av låter.

Dette bandet har jo ryktet på seg for å være et godt liveband, noe de helt klart er. Ofte kan det nesten være litt skuffende å se andre band live og på dvd, etter å ha sett Dream Theater. Det er kanskje ikke så mye liv i alle av dem på scene, men allikevel fremstår de mer spennende på scenen enn for eksempel Opeth. Noe som helt klart hjelper til å lage en god opptreden er Jordan Rudess og alt han har med seg av utstyr og duppedingser. En skjerm med en animert figur, The Keyboard Wizard, som spiller det han spiller, og en Iphone er noen av mange godsaker.

Vi fikk en rå start med ''A Nigthmare to remember'' fra deres nye album ''Black Clouds & Silver Linings''. Her kunne det kanskje vært gjort en gjesteopptreden av Åkefeldt hvor Portnoy prøver seg på growling, men ellers var det kult. De forsatte med ''Rite of Passage'', også fra deres nyeste album, deretter ble det en liten keyboardsolo. Rudess viser at det er få ved siden av han og over han, innen for metal og rockeverden, blant annet ved å duellere med seg selv, noe ikke mange klarer. Fra keyboardsolo gikk de rett over i ''Prophets of War'' etterfulgt av ''Dance of Eternity'' og ''One last time''. Og der mange sikkert forventet å få allsang balladen fra ''Scenes from a Memory'', kom ''Solitary Shell'', dennne låta var tydeligvis for kort for dem, så de dytta inn en utvidet solodel på slutten. Utvidelsen besto av gitarspilling av Petrucci, som får en stakkar til å bli lettere irritert over hvor lett han får vanskelige ting til å låte, se ut og virke, det var også tid for Rudess å spille på sin Iphone og løpe rundt med sin helt spesielle keytar, samtidig som Portnoy vandret rundt trommesettet sitt mens han spilte.

Før de skulle av scene for første gang dro de igjennom ''In the Name of God'', en sang som viser de utrolige ferdighetene til gutta i bandet. Så klart kom de tilbake og avsluttet det hele med ''Count of Tuscany'', den siste låta fra nye skiva.

Igjen klarte Dream Theater å holde et supert show, men noe som trakk ganske ned på opplevelsen var de alt for sterke basstrommene. Lyden på deres tidligere konserter har alltid vært god, men denne gangen ble det til tider litt mye i bånn, og da spesielt mye fra basstromme.

Ellers så sang LaBrie bedre nå en tidligere, vokalen ble ikke så grøtete og utydelig i det lysere registeret som det har vært tendenser til live tidligere. Petrucci burde kanskje trene litt på koringen sin, men med hans ferdigheter på sitt eget instrument så er han vel tilgitt.

Så da håper man og få se Dream Theater i Norge igjen snart, forhåpentligvis om to år hvis de forsetter å gjøre som de alltid har gjort. For folk vil helt klart ha dem tilbake hit, i Norge har de mange lojale fans.