PAUL DIANNO – Trondheim – Rosendal Scene

Paul Dianno er en fyr de aller fleste som har middels interesse for metal vet hvem er.
Vet du ikke det sier du? Nei da har du nok ikke kommet innom rette webzine, ække jihad vi driver med serru….
Men uansett, hvis vi her i ET hadde flørtet med Se og Hør og resten av søppel (les=tabloid) pressen, så hadde vi for lengst begynt å kalle Paul for en norgesvenn. Han har jo tross alt vært innom Norge mer enn to ganger (som er det eneste kravet for å bli en norgesvenn, i hvert fall om man hører på tabloid pressen). Nå har da Paul'ern vært både her i byen og mange andre steder i landet en hel del flere ganger enn to (!), men det er vel ikke det som er saken her nå er det vel?

Bulwark hadde fått æren av å fyre opp stemninga denne kvelden, men siden Zone, muligens etter Paul's ønske (?), går foran som ett godt eksempel, og faktisk drar i gang konserten til en rimelig god tid. Med andre ord, når jeg dukket opp på Rosendal noen fem-minutter etter ti, så var det allerede kveldens andre oppvarmingsband som var i gang, nemlig gutta i Divided Multitude. Og når jeg da tropper opp på Rosendal så var det kun ett tjuetalls personer i salen, og bandet hadde helt sikkert fått bedre respons med en kassegitar og lufttrommer på barneskolen i Brekstad. Men det stoppet de ikke i å prøve i hvert fall. Bandet som har to (tre, kommer an på øyet som ser) skiver på samvittigheten, har det vært ganske stille rundt de siste årene. Siste skive vi fikk i fra gjengen, «Falling to Pieces», kom ut i 2003. Siden den gang har det bare vært bare noen konserter her og der. Og jeg var ganske spent på om de kunne vise like mye glød og vekke min tro på at dette bandet burde klare å skyte seg selv litt lengre, slik de gjorde for meg med «Falling to Pieces». Helt revet med ble jeg nok ikke, de fleste av låtene var ting jeg allerede kjente igjen, og både lyd og kun to publikummere som bar preg av å bry seg mer enn middels om bandet var med å sette en liten demper på stemninga, synd, men slik er det nå bare.

Når Paul entret scenen var ting en ganske annen på Rosendal, publikum hadde strømmet til, og folk hadde "nok" pils i magen til å prise det på scenen med litt mer enn bare ett vennlig klapp. Nå stiller da godeste Paul Dianno litt sterkere enn Divided Multitude, for med to legendariske Maiden skiver i bagen, pluss noe mer anonymt Killers materialet, ja da er det lett å skjønne at folket heller tok seg en pils eller syv ekstra på vorspiel først. Synd at det skal være slik, men når flere og flere arrangører blir flinkere til å starte konserter litt tidligere så kanskje det kan bli en vane for oss her i byen også (honnør til Zone for dette!!). Selv om Paul Dianno nesten har blitt en årlig happening var det godt med folk i salen, og de aller fleste låtene ble det både allsang og dans! Men som alltid er det de goda gamle Iron Maiden låtene publikum tar av til, og det er nok noe Paul Dianno er helt klar over, det er jo akkurat derfor han kan reise jorden rundt og holder konserter.