THE BATALLION – Vi er faen ikke kunstnere. Vi er rockere!
- Posted on 25-04-2008
Metalband fra Bergen og omegn er kjent for å ligge i og rundt black metal sjangeren. Noen utskudd i andre sjangere har det kommet de siste årene og det aller tøffeste utskuddet kaller seg THE BATALLION og spiller beinhard thrash metal på gammelmåten. Bandet består av 4 tøffe gutter som liker å tøffe seg og de slapp sitt debutalbum "Stronghold of Men" via Dark Essence Records i midten av mars. Tore Bratseth eller Stud Bronson som han kaller seg i THE BATALLION stilte velvillig opp til et lite intervju og her kan du lese hva tøffe gutter sier i intervju.
The Batallion spiller maskulin metal og vil tilføre scenen mer maskulinitet. Føler dere at dere har klart det og er scenen i dag for lite maskulin?
Maskulin er bare et annet ord for "tøff". Vi vil være et tøft band uten for mye dikkedering. Musikere er i dag altfor lite flinke til å tøffe seg. Mange tar seg selv altfor høytidlig og skal liksom være kunstnere. Vi er faen ikke kunstnere. Vi er rockere! Kunst hører sammen med kjeks og vin. Rock og metal hører sammen med sprit, øl, gamle trange jeans, nagler, langt hår, spiker og opprør!
Inferno gigen gikk bra for dere og det er blitt ytret mange godord i ettertid. Hvordan føler dere selv det gikk?
Det gikk fett som faen føler vi selv. Vi er trygge på oss selv, siden vi har øvd noe sinnsykt på låtene og det sitter som støpt. Det eneste som bekymret meg litt var at jeg ikke skulle kunne klare å spille hele showet med solbriller, siden de har en tendens til å gli av med mye svette. Men det gikk bra. Skinnjakke og solbriller all the way! Fint å se at ting gikk hjem selv om platen bare hadde vært ute i 5 dager i Norge og få utlendinger hadde hørt materialet. Vi fikk en ny festivaljobb i Frankrike som direkte følge av Inferno giget. Og så var det greit å konstatere at bandet funker som faen på en litt større scene.
Hvor viktig var det for The Batallion å få vist seg fram for både norsk og internasjonal presse i tillegg til øvrige metalhoder på Inferno?
Som sagt fikk vi en festival i Frankrike og en festival innenlands også som ikke er offentliggjort ennå. I tillegg ble det et helsides bilde i nye Sweden Rock Mag. Det er jo positivt. De ga også plata 8/10, som bør sies å være ok. Inferno er helt klart viktig, både for nye og gamle band. Mange linser og journalister der, så det var viktig at jobben ble gjort skikkelig fra vår side.
Er The Batallion førsteprioritet for dere alle i bandet i dag eller er bandet for et prosjekt å regne? Startet det som et prosjekt eller var hovedmålsetningen å starte et band med en gang?
Ja, det er 1. prioritet. Selv spiller jeg bare i Motörhead tribute bandet Bombers ved siden av. Lust Kilman spiller også med Deride. Morden spiller kun med oss. Han sluttet i både Taake og Deathcon for å fokusere 100 % med oss. Colt Kane har et "hobbyband" som heter St. Satan ved siden av, men ingen planer går før The Batallion. The Batallion var aldri et prosjekt, men et skikkelig band på alle måter. Prosjektband kommer sjelden noen vei.
Hvor viktig er imaget for The Batallion? Var dette imaget deres førstevalg eller funderte dere på andre varianter før det endelig satt?
Et image bør ikke vurderes. Det bør komme av seg selv. Og det gjorde det her med oss. Er ting påtatt vil det uansett før eller senere bli gjennomskuet. What you see is what you get with us! Vi er et ærlig working band. That's it!
Bortsett fra å tilføre scenen mer maskulinitet, hva er det dere egentlig vil med The Batallion?
Ha ha! Vi vil være et band som folk syns er jævlig fett både på live og på plate. Et band folk kan ha en helvetes fest til, hjemme i stua eller på konsertlokalet. Uansett om man liker musikken vår eller ikke, skal man aldri kunne si om The Batallion at vi er kjedelig. Jeg møtte en dame (!!) etter Inferno som sa hun ikke var stor fan av musikken vår, men hun digget live showet som faen. Da har vi gjort en god jobb. Vi tenker stabilt og arbeidsomt. Som sagt vil vi være et working band som skal være der i lang tid. I samme spirit som Motörhead, Sodom, Backstreet Girls etc. Et band som holder seg til samme oppskrift uavhengig av tid og trender. If it's not broken, don't fix it!
"Stronghold of Men" heter debutalbumet deres, som ble sluppet i midten av mars; forklar for uvitende, nysgjerrige og/eller andre interesserte med egne ord hvordan skiva er.
Skiva er satan så tøff! Om jeg må forklare ordet "tøff", så kan du slå opp i en ordbok. Overforklaring ødelegger magi!
Føler dere at dere fikk fram det soundet dere ville ha på skiva?
Ja, den er tøff og rå, uten polering og overmixing. Vi hadde en helvetes fest i studio med Marlboro, øl, Whisky og sigarer når jeg la på vokalen. Det var jævli kjekt.
Er det stor forskjell på The Batallion på skive og i levende live på en scene?
Både ja og nei. Nei på den måten at vi har ikke gjort noe på platen som ikke kan gjøres live (med unntak av Abbath's backing vokal på 2 låter). Ja på den måten at vi hauser opp publikum så godt vi kan med tøffe rock'n roll kommandoer fra scenen og bra kommentarer mellom låtene.
Hvor viktige er lyrikken for The Batallion kontra musikken og imaget?
Lyrikken er viktig på den måten at den må stå i stil til riffene/oppbygningen. Lyrikken er ikke for skårunger, nei. Du kan godt si at vi høres ut slik som vi ser ut. Tekster skal være underholdende, men tøffe. Vi prøver ikke å få fram et budskap i den forstand, bare en aggressiv tøff stemning. Vi forteller ingen hva de skal gjøre med livene sine i tekstene for å si det sånn. Vi forteller bare kule historier. Opprørske og brutale historier sådan.
The Batallion er for tiden signet på Dark Essence. Er dette det riktige selskapet å være på for dere per dags dato?
Per dags dato er det det ja. De er alle bra folk og jeg får jevnlig oppdateringer med hensyn til reviews og nyheter etc. Dialogen er upåklagelig og vi behandler hverandre med respekt. Så langt har de gjort alt de har sagt de skal gjøre. Selvfølgelig hadde det vert fint med et større promobudsjett for både oss og selskapet, men vi må være realistiske.
Norske selskaper som Dark Essence, Indie Recordings og noen få til er i skuddet som aldri før og på en måte tar vare på egne band. Noen synspunkter på dette og hvorfor fungerer det ikke med norske band og utenlandske plateselskaper, som det da kan virke som det ikke gjør?
En dialog med et selskap i hjemlandet er nok ofte bedre enn et over landegrensene. Kommunikasjon er lettere. Man kan ofte møtes face to face, eller Man To Man, om du vil. Det blir dermed lettere å følge opp bandet på en tettere måte. Men slipper å styre med toll på produkter som skal sendes i posten. Det økonomiske blir mer ryddig, da man slipper å ta hensyn til valuta. Mange norske selskap har dessuten gode distroavtaler i utlandet, så ting når ut. Norsk metal klinger godt i ørene nedover Europa. Alt har sine sider, men det er dessuten TØFFERE å være på et norsk selskap!!! Rock n roll! We are all born in a grave!