HELLOWEEN & GAMMA RAY på en og samme scene

Torsdag 6. desember blir det en gigantaften for fans av HELLOWEEN og GAMMA RAY, for da inntar disse 2 veteranbandene Rockefeller med sin power/speed metal. Begge disse bandene ble startet opp av samme person, og det skal bli spennende å se om vi får oppleve HELLOWEEN med Kai Hansen under konserten på Rockefeller.

Torsdag 06.12.07 Rockefeller
Hellish Rock 2007/2008

HELLOWEEN
+ Very special guest: Gamma Ray
+ Guest: Axxis

Vi kan trygt si at Helloween var et av de viktigste europeiske metallbandene på åttitallet, og fremdeles er de like populære hos sine mange fans. Inspirert av Judas Priest og Iron Maiden, med ekstra tempo, hadde de et lydbilde synonymt med dagens power metal. Gamma Ray er tysk heavy metal. De ble dannet i 1989, av Kai Hansen, etter at han hadde skapt Helloween tidligere og deretter forlatt det. Det er dermed slektskap mellom to av kveldens band.
Bill. kr. 275,- + bill.avg. kr. 25,-. 18 år leg.
Hør Helloween på myspace her
Hør Gamma Ray på myspace her
Hør Axxis på myspace her 

Begynnelsen (1978–1986)

Bandet hadde sin begynnelse i 1978 da Kai Hansen og Piet Sielck spilte sammen i bandet Gentry. I 1981 ble navnet byttet til Second Hell og bassisten Markus Grosskopf og trommeslageren Ingo Schwichtenberg sluttet seg til bandet. Litt senere skiftet de navn igjen til Kronus og i 1982 ble navnet enda en gang forandret til Iron Fist. Senere samme år forlot Piet Sielck bandet. Navnet «Iron Fist» er inspirert av Motörhead-plata med samme tittel. Iron Fist hadde nå bare én gitarist og ble lagt på is. Michael Weikath fra bandet Powerfool prøvde å få gjenværende Iron Fist-gitarist Kai Hansen over til sitt band, men endte til slutt opp med å selv bli lokket over i Iron Fist.

Noise Records inviterte bandet til å bidra på Death Metal, en samleskive med Hellhammer, Dark Avenger og Running Wild som kom ut i 1984. Iron Fist bidro med to sanger på albumet, «Oernst of Life» av Weikath og Hansens «Metal Invaders». Bandet følte seg fortsatt ikke komfortable med imaget sitt og etter en idé fra Ingo, ble navnet forandret til Helloween, der O-en ble byttet ut med et gresskar på logoen.

I 1985 ble deres første studioutgivelse, Helloween, spilt inn i Tyskland; en EP med fem sanger. EP-en ble svært suksessfull, og bandet spilte inn sitt første studioalbum samme år, Walls of Jericho. Dette albumet ble en kritikerrost klassiker med dens unike musikkstil, der lyden kunne tolkes å være en blanding av melodisk metal og thrash metal. Albumtittelen er oppkalt etter muren rundt Jericho. Albumet har også gitt navn til den tidligere WWE-fribryteren Chris Jericho, som også har oppkalt sin avslutningsmanøver etter albumtittelen. Turneen som fulgte etterpå viste en svakhet ved gruppen; Kai Hansen hadde problemer med å synge og spille gitar samtidig, og de begynte nå å søke etter en ny vokalist.

Karrieren starter (1987–1989)

Førstevalget var å rekruttere tidligere Tyran Pace-vokalist Ralf Scheepers, som hadde vært vokalist under Judas-turneen deres. Bandet endte opp med å finne 18 år gamle Michael Kiske; et tidligere medlem av et lite band kalt Ill Prophecy. Med en ny vokalist spilte bandet inn Keeper of the Seven Keys Part I, som ble gitt ut i 1987. Plata ble produsert av Tommy Hansen og Tommy Newton og viste seg å bli svært populær. I USA nådde albumet 102. plass på Billboard-lista. Helloween turnerte samme år i Europa med thrash metal-bandet Overkill og i Nord-Amerika med bandene Grim Reaper og Armored Saint. Turneene varte fra 3. april til 14. november.

Oppfølgeren til Keeper of the Seven Keys Part I ble utgitt i august 1988 og fikk navnet Keeper of the Seven Keys Part II. Albumet viser seg å bli enda mer suksessfullt enn Part I og gikk rett inn på 24. plass på den britiske hitlisten, blant topp 10 i Sverige og 108. plass i USA. Samme år hadde bandet en stor Europa-turné og de spilte sammen med band som Kiss, Megadeth, Guns N' Roses og Iron Maiden på Monsters of Rock-festivalen.^[3]

På tross av suksessen viste det seg at bandet var misfornøyd med Noise Records og de begynte å lete etter et nytt plateselskap. I 1988 forlot Kai Hansen gruppen for å starte et nytt band kalt Gamma Ray. Et år senere rekrutterte de Rampage-gitaristen Roland Grapow og begynte deres «Headbanger's Ball»-turné i USA sammen med Anthrax og Exodus. Samtidig ga Helloween ut samlealbumene Pumpkin Tracks og The Best, The Rest, The Rare akkompagnert med et livealbum fra «Pumpkins Fly Free»-turneen. I Japan ble albumet kalt Keepers Live, i USA ble det kalt I Want Out Live og i resten av verden ble det kalt Live in the U.K..

Siden Helloween brøt kontrakten med Noise Records og signerte med EMI, saksøkte Noise dem og bandet ble nødt til å betale en stor sum penger, og de får bare gi ut plater i Europa og Japan.

EMI-perioden (1990–1993)

Etter tre år med forhandlinger med Noise Records, ga Helloween ut singlen «Kids of the Century». Det neste studioalbumet, Pink Bubbles Go Ape, ble gitt ut i 1991. Albumet ble dårlig mottatt av både fans og kritikere. Selv om albumet inneholdt noen slagere som «Someone's Crying» og «Mankind» begynte det å oppstå uenighet om hvilken musikalsk retning bandet burde ta.

I 1993 ble Chameleon gitt ut og det har blitt kjent for å ikke være enden på eksperimenteringen i musikken til bandet. De fleste kritikere var svært misfornøyd med albumet.^[4] Albumet bærer sterkt preg av Michael Kiskes musikalske forandring. Det viste seg også at Ingo Schwichtenberg hadde store psykiske lidelser og høyt alkohol- og dopinntak. Ingo klarte ikke å fullføre «Chameleon»-turneen og han ble sparket med en gang etterpå. De psykiske problemene var ikke den eneste grunnen til at han ble sparket; Ingo var også svært misfornøyd med hvor bandet hadde endt opp musikalsk. Han kalte sangen «Windmill» for «Shitmill», ifølge Weikath. Etter turneen slapp bandet seg løs fra kontrakten med EMI og Kiske ble sparket på grunn av musikalske ulikheter.

Tilbake på toppen (1994–2001)

Sent i 1994 ble Andi Deris (kjent fra Pink Cream 69) den nye vokalisten i bandet. Sammen med Deris kom Gamma Ray-trommeslageren Uli Kusch inn i bandet for å ta over for Ingo.

Med nye medlemmer signerte Helloween med Castle Communications og begynte å skrive materiale til et nytt album. Master of the Rings ble sluppet ut samme år og ble for mange fans og kritikere et tegn på at gruppen fremdeles hadde mye å bidra med. Bandet dro igjen på turné og Andi Deris overrasket mange fans med sin kraftfulle stemme. Albumet ble gitt ut ett år senere i Nord-Amerika med en ekstra CD.

Helloween dro tilbake til studioet og ga ut The Time of the Oath i 1996, som ble kritikerrost for å være det beste albumet siden Keeper of the Seven Keys-tiden.^{[trenger referanse]} Albumet inneholder sanger som er basert på tekstene til Nostradamus. Helloween var tilbake på toppen etter at The Time of the Oath oppnådde både gull- og platinasertifiseringer flere steder i verden. Senere samme år ga de ut livealbumet High Live og ble stemt frem som det beste bandet i 1996 av det japanske magasinet Buurn.

Mens bandet fortsatte å skrive sanger til det neste albumet, ga Deris ut sitt første soloalbum; Come in from the Rain, og Roland Grapow ga ut i samme situasjon The Four Seasons of Life. I 1998 ble Better Than Raw gitt ut og ble igjen mottatt med positiv kritikk fra både fans og pressen. For første gang kombinerte bandet elementer fra moderne metal med sin tradisjonelle musikkstil, noe som gjorde platen unik i forhold til deres andre utgivelser. Samtidig ga Roland Grapow ut soloalbum nummer to. Neste år tok Helloween en pause og ga ut et coveralbum med tittelen Metal Jukebox. Albumet inneholder en variert miks av rock, pop og heavy metal-klassikere som har vært en stor inspirasjon for bandet. Etter å ha gitt ut albumet, begynte de å skrive mer Helloween-materiale.

I 2000 signerte Helloween kontrakt med det kjente heavy metal-plateselskapet Nuclear Blast. Deres neste album, The Dark Ride, viser seg å ha en mer «heavy» og moderne lyd. Albumet selger ikke fullt så bra og kritikken er variert fra både fans og presse. Bandet ga ut singlene «Mr. Torture» og den meget populære «If I Can Fly». Uenigheter dukket opp igjen innad i gruppen, noe som førte til at Roland Grapow og Uli Kusch ble sparket.^[5] Begge de tidligere medlemmene gikk fra bandet for å starte Masterplan. Helloween ga deretter ut Treasure Chest, en boks med tre CD-er som inneholder noe av det beste av Helloween, samt noen rariteter

Nye album (2002–i dag)

Etter at bandet sparket Grapow og Kusch, rekrutterte de i 2002 trommeslageren Mark Cross og tidligere Freedom Call-gitarist Sascha Gerstner. I 2003 begynte de å spille inn sitt tiende studioalbum, men på grunn av at Mark Cross fikk kronisk tretthetssyndrom, fikk de bare spilt inn to sanger før han forlot bandet. Tidligere King Diamond- og Motörhead-trommeslager Mikkey Dee trådte inn og fullførte rytmedelen på albumet. Det samme året ble Rabbit Don't Come Easy gitt ut, og trommeslageren Stefan Schwarzmann fra Running Wild og Accept kom inn som trommeslager da bandet dro på enda en verdensturné. De spilte også i USA for første gang siden 1989. Etter turneen ble Dani Löble (tidligere Rawhead Rexx-medlem) ansatt som ny trommeslager. Ifølge Helloween ble Schwarzmann sparket fordi han ikke delte den samme musikalske retningen som bandet, og han hadde også problemer med den raske trommingen. Med den nye besetningen startet Helloween å spille inn oppfølgeren til Keeper of the Seven Keys-platene.

Keeper of the Seven Keys – The Legacy ble gitt ut i Tyskland 28. oktober 2005 og 8. november det samme året i USA. Bandet ga også ut to singler («Mrs. God» og «Light the Universe»), sistnevnte med Candice Night fra Blackmores Night på vokal. De laget også musikkvideoer til singlene. Albumet fikk svært god kritikk, og den gode responsen resulterte i at de ga ut en live-DVD og en dobbel-CD kalt Live on 3 Continents og Live in Sao Paulo.

Bandets siste skive Gambling with the Devil kom ut nå i høst.

 

 

Den første utgaven av bandet bestod, foruten Kai Hansen på gitar og backing-vokal, av Ralf Scheepers (vokal), Uwe Wessel (bass) og Mathias Burchardt (trommer). I 1990 ga bandet ut sitt første album, Heading For Tomorrow, etterfulgt av EP-en Heaven Can Wait senere samme år. Mellom innspillingen av disse to platene hadde bandet sitt første medlemsbytte da trommeslager Mathias Burchardt ble erstattet av Uli Kusch.

Under innspillingen av begge disse platene medvirket Dirk Schlächter på gitar, og da bandets andre studioalbum Sigh No More ble utgitt i 1991 var han blitt et fast medlem av bandet. I 1993 var bandet klart med sitt tredje album, Insanity And Genius. Trommeslager Uli Kusch og bassist Uwe Wessel var nå byttet ut med henholdsvis Thomas Nack og Jan Rubach.

Foran bandets fjerde album var det vokalist Ralf Scheepers som forlot bandet. Istedet for å rekruttere en ny vokalist tok Kai Hansen på seg rollen som syngende gitarist, en rolle han også hadde hatt under de første årene i Helloween. Det første Gamma Ray-albumet med Kai Hansen på vokal het Land Of The Free og ble utgitt 1995.

To år senere opplevde Gamma Ray nok en gang at medlemmer forlot bandet og at nye kom til. Ut gikk trommeslager Thomas Nack og bassist Jan Rubach. Inn kom Dan Zimmerman og tok over trommeslager-rollen, mens gitarist Dirk Schlächter tok over rollen som bassist. Dermed måtte bandet finne en ny gitarist, et valg som til slutt falt på Henjo Richter. Dermed var det med denne line-upen Gamma Ray ga ut Somewhere Out In Space i 1997.

I 1999 kom albumet Powerplant, og for første gang i bandets historie skjedde ikke noe medlemsbytte mellom utgivelsen av to plater. Dette var en trend som skulle vise seg å fortsette da denne utgaven av bandet ga ut No World Order! i 2001, livealbumet Skeletons In The Closet i 2003 og Majestic i 2005. Land of the Free 2 så dagens lys nå i november og med det albumet går Gamma Ray tilbake til de glade 90årene da de hadde sin storhetstid musikalsk.