SIGH – Hangman’s Hymn. Musikalische Exequien

Å motta ett nytt album med Sigh er den strake motsetningen av å motta et nytt album med Motörhead; du har ingen anelse om hva som venter deg.
Denne omtalen har blitt utsatt gang på gang, og grunnen er at musikken er så ufattelig sammensatt og krever mer enn jeg har hatt tid til å gi den frem til nå. De som ventet seg en forlengelse av Gallows Gallerys tilnærmet rett-frem-heavy-metal (til Sigh å være, jeg vet det er mye fet jazz og gammel prog på skiva og jeg elsker den.) har nok allerede blitt skuffet, Mirai gjør sine egne ting og musikken følger hans sinnsstemning og utvikling.
Denne gangen følte Mirai tydeligvis for å bytte jazz mot thrash metal og det var vanskelig for meg å omstille meg og finne "rytmen" i albumet, Jeg vet av erfaring at Sigh er som et 3-D bilde, stirrer du bare lenge nok så kommer bildet frem. Kombinasjonen thrash, klassisk musikk og tysk opera fungerer skremmende bra til tider og på sitt mest bombastiske (act III) er det bare å rive seg i håret i irritasjon over at man ikke har komponert disse mørke, stemningsfulle og brutale tonene selv. Det er tidvis på grensen til å bli pretensiøst, men hvem kan lytte gjennom dette mesterverket uten å si at det er velkomponert, unikt, engasjerende og ikke minst variert?
Å kalle dette symfonisk black metal blir som å kalle hytta til Røkke for et lite kott. Det er så sammensatt og gjennomtenkt at det hele er på nippet til å smuldre sammen; skjønner? Skiva er delt inn i tre partier (act I, II og III) og på siste delen er låtene sammensatt av 2-3 vidt forskjellige partier, dette gjør at det hele kun kan nytes på en måte for min del; med øreklokker i sin helhet. Å trekke frem enkeltlåter fra dette progressive verket blir for meg en umulig oppgave så jeg tar heller en rask oppsummering av de tre aktene.
Akt en er den mest brutale og minner mest om black metal med sine blast beats. De symfoniske partiene er tonet ned og thrash riffene truer med å bryte ned fundamentet i ditt en gang så trygge hjem.
Akt to starter symfonisk og mørkt før helvetet bryter løst igjen. Mellompartiet er bygd opp litt dystrere og variert enn den første akten og trommingen begynner å vise spor av kreativitet. Vi får også høre noen skikkelig hårete NWOBHM-soloer.
Akt tre har litt lengre og mye mer thrash og prog i seg enn de første aktene og du merker med en gang at det er dette hele albumet har bygd opp til.
Dette albumet vil engasjere de fleste og få frem sterke følelser, både for og mot, selv setter jeg det på årets topp-ti liste, selv om Jazz-fusjonen på Gallows Galleri var enda bedre i mine ører.