ASTAARTH – Gloria Burgundia

ASTAARTH – Gloria Burgundia

Franske Astaarth er noe for seg selv, de er i all hovedsak symfonisk black metal litt a la Limbonic Art. Selv om det blir litt misvisende, da Astaarth ikke er så mørkt. Dessuten har Astaarth mye folkemusikkinnslag i musikken.

Albumet "Gloria burgundia" starter med en over 2 minutter lang intro med diverse stemningsskapende elementer for så å sette i gang med ganske typisk opptempo, symfonisk black metal riff, men med sekkepiper. Det er langt fra hverdagskost i black metal sammenheng. Foruten dette er det også fioliner og storslåtte synther som driver musikken fram.

I neste låt "Vae victis" er det et mer kjapt thrasha driv i låta og her er det innspill av noe som høres ut som rytmepinner, og det blir spilt på fele, munnharpe, klapping og trekkspill. I "vakker" forening med litt "ropekor". Det er også satt av plass til Svulstig Lmbonic Art- aktige synther i refengene. Meget snodige saker.

Låt number 3, tittellåta på plata (Gloria Burgundia), starter det hele med mørke, dystre synther, og bærer et filmmusikkpreg over seg. Et underlig element er den forsiktige banjoen i bakgrunnen. Videre går låta over i noen veldig lyse toner på fløyte etterfulgt av banjoen nå lengre fram i lydbildet. Utover i låten går det over til å ha litt mer folkemetal preg over seg -litt a la Äsmegin da spesielt når fiolinen høres.

Videre utover plata fortsetter musikken mye som tilligere nevnt, mye mørke synther med kjappe trommer ispedd med diverse folkemusikkinstrumenter, som gjør det hele ganske muntert og lystig.

Det som er negativt er at riffene i seg selv er noe anonyme, men de funker nettopp fordi Astaarth tør å gjøre noe annerledes innenfor sjangeren. Innslagene av folkemusikkinstrumenter gir uvante assosiasjoner innenfor sjangeren.

Noe annet som ikke er helt på topp er vokalen til Loed L Moloch hvor han har en hi pitch grim vokal som virker noe anstrengt. I tillegg er gitarene og bassen veldig langt bak i lydbildet, under synthpartiene er det nesten umulig å høre dem. 

Så for å oppsummere: Astaarth er et band med potensiale. Hvis de bruker litt mer tid på lage litt bedre riff og får en bedre produksjon på neste plate kan dette bli bra. Dette albumet er for folk som vil ha symfonisk black metal med en vri.